Den franske modellens død

OPPTØYER: Håpløsheten i de franske drabantbyene skyldes et arbeidsmarked som beskytter de som er innenfor på bekostning av de som er utenfor.

I Frankrike har man bygget en Berlinmur rundt arbeidsmarkedet. De som rammes hardest er unge med minoritetsbakgrunn uten fullført utdannelse og arbeidserfaring. Markedsliberalismen hadde skylden. Det mente Frankrike daværende president François Mitterrand om opptøyene i Los Angeles i 1992. Noe slikt kunne aldri skje i landet med «verdens beste sosiale sikkerhetsnett». Så feil kan man ta. Sjansen er også stor for at Frankrikes enorme arbeidsledighet, spesielt blant unge og minoriteter, skyldes for lite marked og for mye stat. 13 år etter Mitterrands uttalelser om Los Angeles fremstår Frankrike som Europas syke mann. Landet er så nær en krise det går an å komme. «The winter of discontent» kan bli en like treffende beskrivelse på de neste månedene i Frankrike, som de var for Storbritannias vinter av uro og nedgang i 1978- 79. Arbeidsledigheten er høy, veksten er for lav og protesten mot de etablerte kreftene økende. Mange norske kommentatorer har riktig påpekt at arbeidsledigheten er stor, men få har sett sammenhengen med sykdomstegnene i fransk økonomi. Kommentatorer og akademikere behandler økonomien og arbeidsledigheten nærmest som to atskilte fenomener som har lite med hverandre å gjøre. Sannheten er at arbeidsledigheten er Frankrikes største sosiale problem, og den blir ikke lavere dersom ikke noe drastisk gjøres med fransk økonomi.

EN SVAK ØKONOMI og et gjennomregulert arbeidsliv rammer direkte ungdom i drabantbyene. Som tidsskriftet The Economist påpeker: «The biggest lesson of the French riots is that more jobs are needed». Det er verdt å lytte til, selv om tidsskriftet er anglo-saksisk, og dermed en representant for «den nye kommunismen» i følge president Jacques Chirac. Vi benekter ikke Frankrikes elitisme, feilslåtte integrering eller dårlige boforhold for mange av sine minoriteter. Vi vil heller ikke på noen måte forsvare brenning av skoler og vold mot politi og uskyldige tredjepersoner som et middel for politisk ytring, men vi hevder at den håpløsheten og isolasjonen som finnes i de franske drabantbyene langt på vei er skapt av et arbeidsmarked som beskytter de som allerede er innenfor på bekostning av de som er utenfor. Franske politikere har en lang tradisjon for å la seg presse av aggressive fagforeninger som er mer opptatt av å beskytte sine egne medlemmer enn av å hjelpe dem uten arbeid. Allikevel er ikke det gjennomregulerte arbeidslivet et resultat av ond vilje. Veien til arbeid blokkeres av velmenende sosialdemokrater, sosialister og gammeldagse gaullister som i sin iver etter å beskytte arbeideren, bygger skyhøye barrierer rundt arbeidsmarkedet. Ved å gjøre det nesten umulig å si opp folk, og dessuten forbudt å ansette noen til mindre enn 61% av medianlønnen, har den franske staten rett og slett stengt ungdom uten jobberfaring, folk med lav eller ingen utdannelse, og ikke minst de med språkproblemer, ute fra jobbmarkedet. Derfor knaker den franske sosiale modellen i sammenføyningene. Veien til helvete er - som det sies - brolagt med gode intensjoner.

UNGDOM SOM dropper ut av skolen er ikke de ideelle arbeidstagerne for de fleste jobber. Likevel har de gode muligheter til å få seg en jobb i mange vestlige land, fordi de godtar lønninger som ligger godt under det man ville betalt for bedre utdannet arbeidskraft. Noen jobber krever jo faktisk ikke videregående utdannelse, som for eksempel det å sitte i kassa i en butikk eller å gå med posten. For de som begynner i slike jobber til lav lønn kan arbeidet være en mulighet til å skaffe seg erfaring og opplæring som gjør det mulig for dem å få en bedre betalt jobb senere. Andre blir inspirert til å gå tilbake til skolen etter å ha jobbet noen år. Noen fortsetter hele livet i lavt betalte jobber - de har likevel den verdigheten det gir å leve av egen inntekt, de har en arbeidsplass der det er bruk for dem, og et arbeidsmiljø rundt seg.

MEN I FRANKRIKE er det ikke slik. Der har ikke bedriftene råd til å la noen få en sjanse, for hvis det viser seg at de ikke passer i jobben, er det umulig å bli kvitt dem igjen, og man må betale en relativt høy minstelønn uansett hvor lite den ansatte bidrar. Hører du til en gruppe som har rykte på seg for å være lite effektiv arbeidskraft eller vanskelig å lære opp, som for eksempel ungdom med ufullført skolegang, eldre med en lang ledighetshistorie eller innvandrere med språkproblemer, blir du ikke ansatt. Det spiller ingen rolle hvor flink du er eller hvor mye du har å gi av innsats. Bedriften tør bare ansette noen de føler seg sikre på vil passe i jobben, en veltilpasset, helfransk søker med utdannelsen i orden og helst med arbeidserfaring.Det er åpenbart for alle at det franske arbeidsmarkedet ikke fungerer. Arbeidsledigheten har bitt seg fast på rundt 10% for hele befolkningen, og ungdomsledigheten på over 20% er blant de høyeste i Europa og nesten dobbelt så høy som i USA. I noen av de innvandrertette bydelene ligger sannsynligvis ungdomsledigheten på det dobbelte av dette igjen. En hel generasjon har blitt robbet for sine fremtidsutsikter og veien til et bedre liv. Å åpne opp arbeidsmarkedet blir smertefullt og kommer til å kreve politisk mot, men i bunn og grunn har ikke franske politikere noe valg. Den franske modellen kan enten råtne innenfra eller reformeres.

VI FÅR NEPPE franske tilstander i Norge med det første, men vi er i ferd med å returnere til en mer fransk modell for arbeidsmarkedet. Regjeringens innstramninger i arbeidsmiljøloven er et klart skritt i fransk retning. Problemet er ikke de gode intensjonene - å beskytte arbeidstagerne - men de dårlige konsekvensene: ved å gi mer til dem som allerede har arbeid, risikerer man å stenge flere ute. Muren rammer særlig unge og minoriteter. Når Jens Stoltenberg i valgkampen sa at «Europa ser til Norge» har han til en viss grad rett. Men når han legger til at det er vårt godt utbygde system for offentlig velferd Europa misunner oss, tar han feil. Det moderate høyre- og venstrekrefter i Europa ser i Norge er såkalt «flexicurity»; kombinasjonen av et relativt fleksibelt, åpent og moderne arbeidsmarked med noen grunnleggende velferdsordninger som sikrer hjelp og støtte til dem som faller utenfor. Det er nettopp fordi vi har færre reguleringer og mindre statlig kontroll at politikere i rigide Frankrike og gjennomregulerte Tyskland ser til Norge.