Den frigjørende latteren

Harald Heide Steen Jr. og Rolv Wesenlund hadde egentlig ikke tenkt å sende sketsjen «Supperådet» på TV, men gjorde det likevel. Resten er norsk humorhistorie.

||| Fra første stund har humor på TV sugd næring fra mediet selv. Et av de tidlige, NRK-produserte humorprogrammene var «Kunden har alltid rett» (1964-1965), der populære programmer ble gjort narr av, ofte ved at alvoret i alt fra barne-TV til lørdagsunderholdning ble tatt så langt ut at det ble forvandlet til sin motsetning.

Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen Jr. var begge sentrale i dette programmet, Heide Steen Jr. bak kameraet, Rolv Wesenlund som skuespiller. Omtrent samtidig, i 1965 og 1966, oppførte de sine første, legendariske revyer på Lysthuset. Fra 1967 lagde de TV-serie i Sverige, «Publikumsfriarna», i regi av Bo Hermanson. I Norge skapte de det elleville radioprogrammet «Hørerøret», sammen med Gunnar Haugan. Dette var bare høydepunktene i en virksomhet som omfattet liveshow, sommerrevyer, LP-plater, kinofilm, TV-teater og så videre.

I 1969 framsto de to sammen på norsk TV. Bo Hermanson gjentok suksessen fra hjemlandet og produserte «Og takk for det», med Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen Jr., Gunnar Haugan og Kirsti Sparboe. En kavalkade av høydepunkter, sketsjer som seinere er blitt klassikere og har skapt munnhell og felles humorreferanser for et helt folk. Wesensteen samlet latter-Norge til ett rike - gjennom rikskanalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig revolusjonerte de humoren og brakte den inn i en moderne tid. De gjorde det samme for komikken som den abusurde og surrealistiske bevegelsen hadde gjort for andre kunstarter. Ute i verden foregikk parallelle bevegelser, til dels helt uavhengig av hverandre, for eksempel Hasse & Tage i Sverige og Monty Python's Flying Cirkus i England. Harald Heide Steen Jr. og Rolv Wesenlund hadde én fot i en internasjonal trend, den andre godt plantet i et lokalt, norsk landskap - som de tok på kornet verbalt, mentalt og sosiologisk. Og til en viss grad politisk - riktignok ikke i noen tidstypisk 1968-stil - men ved å avsløre selvhøytidelighet, dobbeltmoral, gravalvor og ikke minst gjennom det man kunne kalle en språkkritisk virksomhet, ved å gjennomtrenge klisjeer, floskler og maktspråk.

Vi skylder Wesensteen stor takk for mange øyeblikk i TVs historie, både sammen og hver for seg. Men sketsjen «Supperådet» (1969) står i en særklasse. Et kort stunt, litt over to minutter. Nærmest en improvisasjon. Både Heide Steen Jr. og Wesenlund hadde en sterk lidenskap for jazzen, Heide Steen Jr. har kalt det de drev med for verbaljazz. Formelt sett er «Supperådet» et suverent eksempel på denne kunstformen.

I boka «...og takk for det» (2008) står kapitlet «Å lage en klassiker», der Heide Steen Jr. forteller hvordan sketsjen ble til: 

«Ta Balle Klorin i Supperådet. Det var et innslag vi først ikke ville sende, vi mente det ble for internt og tullete. Vi hadde heller aldri planlagt å lage det innslaget. Det som skjedde, var at vi hadde vært ute en høstdag og lagd noen trafikksketsjer. Dette var i 1969, da Rolv Wesenlund og jeg holdt på med TV-serien 'og takk for det' på NRK.

Etter en lang dag ute på opptak kom vi endelig inn i varmen og var ganske slappe i fisken. Da var det en som fant frem en liten lerke som vi delte på seks. Det var ikke all verden, men nok til at vi ble lattermilde. Noen begynte å snakke om alle disse alvorlige byråkratene som ble intervjuet på TV. Og så pratet vi videre. Dermed kom vi på ideen om et råd for supper, altså et Supperåd. Uten manus satte vi på kamera for å se hva som skjedde. Det var bare en lek.»

«Bare en lek» gir noe av stikkordet. Innslaget er ruklete og råskårent i formen, som et kjapt dagsrevyinnslag. I norsk revy fins en lang tradisjon for enkeltmenneskers møte med vriompeiser; kelnere, jernbanefolk, veiarbeidere, kemnere osv. Disse sketsjene bygger på en motsetning, mellom den fortvilte, sinte lille mann og en gretten formalist. I «Supperådet» blir rollene endret. Intervjueren og hans objekt går sammen om å trenge inn i det norske sosialdemokratiets jungel av byråkrati og forunderlige offentlige etater. Vi får en studie i selvinnsikt hos en mann hvis hverdag er totalt intetsigende.

Wesenlund spør: «Har De inntrykk av at dette med supper er i skuddet?». Heide Steen Jr. alias Balle Clorin svarer: «Nei. Det er bare tull. Det er ikke i skuddet i det hele tatt. Helt ute. Supper er ikke inne.» Dermed slås de departementale skapdørene opp på vid vegg. Systemet avsløres. Vi er inne i sannhetens øyeblikk. Byråkratiets hule tomhet gaper mot tilskueren. Wesenlund: «De gjør ingenting her?» Heide Steen Jr.: «Ingenting.» Resten er rungende applaus, fra et publikum som fylles med all den innsikt og bevisstgjøring som følger med latterens befriende kraft.