Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den fryktsomme komikeren

Mennesker. Moren som var så sint. Hvorfor folk ler av «Silly Walks». Alt er fremdeles mystisk for John Cleese (75)

SKRIVER OM OPPVEKSTEN: - Vi måtte være forsiktige hele tiden. Vi visste aldri hva som ville gjøre henne rasende, sier John Cleese om moren sin. De tredve første årene av livet hans er nå beskrevet i selvbiografien «Men altså». Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet.
SKRIVER OM OPPVEKSTEN: - Vi måtte være forsiktige hele tiden. Vi visste aldri hva som ville gjøre henne rasende, sier John Cleese om moren sin. De tredve første årene av livet hans er nå beskrevet i selvbiografien «Men altså». Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet. Vis mer

- Vi blir alle opprørt over veldig, veldig små ting, sier John Cleese.

Det er lenge siden Monty Pythons surrealistiske sketsjer ominnredet humorhuset for all ettertid og «Hotell i særklasse» ga tv-publikummet hold i siden av latter.

Men 75-årige Cleese er fremdeles formidlende. I sommer stod han på scenen i Londons enorme O2 Arena, som han og de fire andre gjenlevende Monty Python-medlemmene fylte til randen ti kvelder på rad med sitt avskjedsshow.

Nå er han i Oslo, stiv i nakken om en strabasiøs reise og mumlende noe kritisk om moderne fly som har stadig mindre rom for hans snaue to meter lange kropp. Anledningen er utgivelsen av «Men altså ...», selvbiografien som dekker de første tredve årene av komikerens liv, og som også handler om det han synes er morsomt.

Der gjengir han et sitat fra forfatteren James Thurber: «Humor er emosjonelt kaos, erindret i ro».

- Folk har en dårlig dag, og så blir de stresset, og når de blir stresset, blir de dumme, sier Cleese.

- Men i det lange løp betyr det ikke noe om noen var uhøflige, eller skrev noe om deg i avisen. Med en gang du har den avstanden, kan du le av det. Men i øyeblikket er det viktig.

En som synes å leve i konstant opprørte øyeblikk er Basil Fawlty, hotelleieren Cleese skapte og spilte i «Hotell i særklasse».

- Humor er så paradoksalt, sier Cleese.

- Men et grunnleggende trekk er at mennesker er morsomme når de oppfører seg upassende. Når Basil blir så frenetisk, kommer det av frykt. Han er redd for at kona Sybil vil finne ut noe han vil holde skjult, for at helseinspektøren vil oppdage rotta på kjøkket. Forsøkene på å dekke over gjør ham stresset, og, altså, dum.

SAMLET GJENGEN: «One down, five to go» var undertittelen på de gjenlevende Monty Python-medlemmenes avskjedsshow i sommer. Etter Graham Chapmans død i 1989 er det Eric Idle, John Cleese, Terry Gilliam, Michael Palin og Terry Jones som er igjen. - Graham er fremdeles et mysterium for meg, sier Cleese. Foto: Scanpix.
SAMLET GJENGEN: «One down, five to go» var undertittelen på de gjenlevende Monty Python-medlemmenes avskjedsshow i sommer. Etter Graham Chapmans død i 1989 er det Eric Idle, John Cleese, Terry Gilliam, Michael Palin og Terry Jones som er igjen. - Graham er fremdeles et mysterium for meg, sier Cleese. Foto: Scanpix. Vis mer

Det er en sårbarhet i ham også.

- Absolutt. For du ser hvordan han kom seg dit han er. Kom du inn i et rom og så ham i oppløsning, ville du bare tenke: For en idiot. Men du har sett hele episoden, sett hvordan han har blitt skrudd opp og hvorfor han tar avgjørelsene han gjør. Du får sympati med ham, samtidig som du ser det kaldblodig utenfra og ler av det.

Konflikt er morsomt, synes Cleese.

- Jeg liker folk som krangler og ikke kommer seg noe sted, for ingen vinner egentlig noen gang en krangel. Det morer meg å tenke på hvor mye tid folk kaster bort på å prøve å vinne. All humor er kritisk, fordi den antyder at hvis vi oppførte oss som vi skulle, ville ikke dette skjedd.

Som komiker kan John Cleese elske å utforske sinne. Utenfor scenen og skjermen er det noe av det verste han vet. I «Men altså ...» beskriver han oppveksten i et hjem der moren var redd for alt, sint for alt, og kunne gå i taket uten forvarsel og tilsynelatende uten grunn. Han minnes hvordan hun gikk fysisk løs på den mildere faren. «Jeg ante ikke hva ordet «moderlig» betydde for folk flest», skriver han.

- Vi visste aldri hva som ville gjøre henne rasende, sier han.

- Vi måtte være forsiktige hele tiden. Hun var en god husmor, hun laget utmerket mat, men emosjonelt var det ikke godt å være i nærheten av henne. Det tok meg tredve år før jeg ble komfortabel i kvinners selskap.

Det hjalp ikke at lille John gikk på kostskole med bare gutter.

- Bare tenk deg det. I ti år er helsesøster og rektors kone de eneste kvinnene du møter. Det betyr at når du senere møter kvinner i det virkelige liv, har du ikke peiling på hvordan de henger sammen.

Skolegutten John ble ertet, og spurte seg selv flere ganger om hvorfor han var så «ubrukelig».

SURREALISME: «Monty Python and the Holy Grail» fra 1975 var en av Monty Pythons store suksesser og var med på å endre humorlandskapet for godt. Foto: Stella Pictures.
SURREALISME: «Monty Python and the Holy Grail» fra 1975 var en av Monty Pythons store suksesser og var med på å endre humorlandskapet for godt. Foto: Stella Pictures. Vis mer

- Det hadde nok mye å gjøre med at faren min var overbeskyttende, og at moren min ikke bygget opp noen selvtillit i meg. Jeg tror at hvis den empatien ikke er der i forholdet til moren din, vil du aldri slutte å lete etter den. Uten å være klar over det har jeg nok alltid prøvd å bevise noe, ikke på en kompetitiv måte, men for å etablere at jeg har en rett til å være der jeg er. Det er en rar ting å si, men det er slik jeg føler det.

Mannen som på scenen har stukket nåler i de oppblåste selvbildene til paver, prester og generaler, har ellers hatt en tendens til å adlyde autoriteter.

- Jeg har nok hatt for lett for å adlyde ordre. Det har tatt meg lang tid å forstå at mye autoritet ikke bør respekteres. Når jeg skriver en sketsj, kan jeg la noen plukke opp en pai og kaste den på noen. I det virkelige liv er det annerledes.

Som jusstudent ved universitetet i Cambridge, der han møtte de senere Python-medlemmene Graham Chapman og Eric Idle, skulket ikke Cleese en eneste forelesning.

- Jeg holdt meg til den konvensjonelle veien lenge før jeg klarte å si til meg selv at det var noe annet jeg heller ville gjøre. Fremdeles har jeg en slags grunnleggende tillit i meg. Men egentlig vet jeg jo at jeg ikke kan stole på noens råd. Jeg må stole på mine egne instinkter.

Cambridge-kameraten Chapman, som døde av kreft i 1989, var den Cleese skrev sine Python-sketsjer sammen med. Han skriver med forundring og varme om den alkoholiserte kameraten som fikk ham til å bevare troen på at det han skrev var morsomt — men som også kunne oppføre seg irrasjonelt, og som satte kneet i skrittet på ham i plutselig sinne en gang Cleese hadde gjemt pipen hans på spøk.

- Graham er fremdeles et mysterium for meg, sier Cleese.

- Ettersom jeg har blitt eldre, har jeg forstått at alle jeg kjenner og er glad i, har en mystisk side, fordi jeg aldri får se dem i alle omstendigheter. Men jeg mistenker at Graham store deler av tiden var ute av kontakt med virkeligheten. Jeg aner ikke hvorfor han gikk løs på meg den gangen.

Noe annet som forblir mystisk for eks-Pythonen, hvilke av sketsjene deres som har fått klassikerstatus. Fremdeles forstår ikke Cleese hvorfor fansen aldri blir lei av «The Ministry of Silly Walks» og sketsjen med den døde papegøyen.

- Selv synes jeg ingen av dem er spesielt morsomme. Det var Terry Jones og Michael Palin som skrev «Silly Walks», og jeg var egentlig skuffet da den ble så populær, og jeg måtte gjøre den på scenen, igjen og igjen. Men papegøyesketsjen lo jeg av første gang jeg hørte den. Men publikum lo ikke spesielt godt, den gangen.

SENERE SUKSESS: «I en fisk ved navn Wanda» (1988), som Cleese skrev, ble han gjenforent med Michael Palin på lerretet. Jamie Lee Curtis og Kevin Kline spilte de andre rollene. Foto: Scanpix.
SENERE SUKSESS: «I en fisk ved navn Wanda» (1988), som Cleese skrev, ble han gjenforent med Michael Palin på lerretet. Jamie Lee Curtis og Kevin Kline spilte de andre rollene. Foto: Scanpix. Vis mer

Akkurat dét hadde endret seg kraftig da replikken «this is an ex parrot» strømmet ut over den tilbedende publikumsskaren i O2 i sommer.

- Jeg visste at hvis jeg glemte en replikk, kunne jeg bare spørre publikum, minnes Cleese.

- Det ga oss en egen selvtillit og ledighet. Jeg ble slått av hvor vennlig stemningen var på arenaen. Det var bare glede og hengivenhet der. Det var umulig ikke å bli berørt av det.

Selv om Monty Pythons humor bærer preg av å ha blitt til i etterkrigstidens klassebevisste Storbritannia, som får et nervøst møte med en ny og mer løssluppen tid på sekstitallet, synes Python-humoren å slå an uavhengig av tid og sted.

- Da vi begynte, hadde det vært fire år da satire var det store, sier Cleese.

- Vi reagerte mot dét. Vi visste heller ikke nok om politikk til å kunne lage gode politiske vitser, og vi lot bevisst være å ta opp tidens store saker. Jeg tror det er en av grunnene til at stoffet ikke eldes.

Men følsomheten for klassetilhørighet gjennomsyrer Monty Python.

- Storbritannia var jo et ekstremt klassebevisst samfunn, og fortsetter å være det i overraskende grad. Vi levde i et samfunn der noe av det første du lærte var å gjenkjenne hvem som var arbeiderklasse, hvem som var middelklasse, og hvem som var litt høyere middelklasse. Det var egentlig ikke noe fælt eller giftig i det, det var bare slik det var. Og ennå er det slik at det sitter femten tidligere Eton-elever i regjeringen. Det er ekstraordinært.

Den tradisjonelle britiske ærbødigheten for samfunnets forskjellige støtter var noe pythonene ofte og gjerne harselerte med. Men det er mye ved den gamle britiskheten Cleese er glad i.

- Jeg liker den gamle gentlemanskoden, sier han.

DEN SINTE MANNEN: Hotelleieren Basil Fawlty (Cleese) og hans forskjellige frustrasjoner i «Hotell i særklasse» moret tv-publikummet på åttitallet. Serien ble skapt sammen med ekskona Connie Booth, som også spilte i serien. - Når Basil blir så frenetisk, kommer det av frykt, sier Cleese. Foto: Stella Pictures.
DEN SINTE MANNEN: Hotelleieren Basil Fawlty (Cleese) og hans forskjellige frustrasjoner i «Hotell i særklasse» moret tv-publikummet på åttitallet. Serien ble skapt sammen med ekskona Connie Booth, som også spilte i serien. - Når Basil blir så frenetisk, kommer det av frykt, sier Cleese. Foto: Stella Pictures. Vis mer

- Ikke snobberiet, men normene som tilsa at du ikke skulle sette noen i forlegenhet og ikke skape ubehag. Når dette ble trukket for langt, ble det kjedelig, fordi ingen sa noe som kunne fornærme noen og endte opp med ikke å si noe tilnærmet interessant. Men det innebar også at man ikke stilte emosjonelle krav til andre mennesker. Det kunne være emosjonelt undertrykkende, men det henger også sammen med gode manerer. Og så likte jeg at folk ikke var motivert av penger.

Cleese, som fra 2009 turnerte i flere år med et komishow for å tjene inn de tolv millioner pund han var dømt til å betale sin tredje ekskone etter en dramatisk skilsmisse, vet hva han snakker om.

- I USA handler alt om penger. Jeg syntes det var forstyrrende fra første gang jeg var der, det at rikfolk var gjenstand for nesegrus beundring og at det ikke betydde noe hvor pengene deres kom fra. Alt har en prislapp. I London sentrum er det ikke lys i husene rundt de vakreste plassene, fordi de eies av folk fra Midtøsten eller Russland som bare bor der tre dager i året, når de er i byen for å shoppe. Det er så mye som har gått tapt.

Jennifer Wade, en 42 år gammel eksmodell, ble for to år siden Cleeses fjerde kone. Den første var Connie Booth, den amerikanske skuespilleren som Cleese skrev «Hotell i særklasse» sammen med. Det var da dét forholdet skrantet, han første gang oppsøkte terapi. Han oppsøkte profesjonell hjelp på ny under ekteskap nummer to.

- Hun var bipolar og alkoholisert og det kunne være eksplosivt. Det var litt det samme som med moren min. Jeg var sammen med én som ble forferdelig sint, og jeg kunne gå i dagevis og prøve å finne ut hvorfor. Det var skremmende.

Eks-pythonen har vært åpen om sine mange år i terapi. Men han vil ikke umiddelbart være med på teorien om at komikere er mer depressive enn andre, som ble skrevet mye om etter Robin Williams' selvmord i sommer.

- Jeg vet om massevis av mennesker som har depressive trekk, og bare en liten andel av dem er i showbusiness, sier han.

- Jeg tror ikke på dette med at morsomme mennesker er triste. Michael Palin er et av de mest veltiplassede mennesker jeg kjenner. Men tenk deg om, hvor mange virkelig veltilpassede mennesker kjenner du? Jeg synes det tallet blir mindre jo eldre jeg blir.

Han henviser til psykologen Robin Skynner, som mente at omtrent tyve prosent av befolkningen er mentalt sett helt sunne.

- Og så er det tyve prosent som er virkelig usunne. Resten befinner seg på skalaen mellom dem. Det er få mennesker jeg tenker på som veldig sunne eller veldig kloke, sier Cleese.

- Ingen klarer dessuten å forstå sg selv. Jeg ser på meg selv som et vandrende eksperiment. Jeg vet aldri hva som kommer til å skje.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling