SOSIALISTER: Hugo Chavez og Fidel Castro ble ikke de sosialistiske fyrtårn mange håpet at de skulle. De tok ikke markedet på alvor, skriver Aksel Braanen Sterri. 
SOSIALISTER: Hugo Chavez og Fidel Castro ble ikke de sosialistiske fyrtårn mange håpet at de skulle. De tok ikke markedet på alvor, skriver Aksel Braanen Sterri. Vis mer

Sosialisme og kapitalisme

Den fungerende sosialismen

Sosialister må spille på lag med markedet.

Kommentar

I kjølvannet av Fidel Castros død kan det passe seg med en refleksjon rundt hvilke begrensninger som ligger i det sosialistiske prosjektet.

Det er lett å dele mange av ideene i den sosialistiske drømmen. I kjernen handler den om å fremme verdier som likeverd, likhet, reell frigjøring for alle og ideer om samarbeid og fellesskap framfor konkurranse, isolasjon og egeninteresse. Men det var teorien. Hva med praksis?

Cuba er bare et av flere land som viser at det sosialistiske prosjektet sliter med å fungere i virkeligheten. Hugo Chavez’ bolivarske revolusjon endte ikke stort bedre. Vi vet alle hvordan det gikk i Sovjetunionen og i Øst-Tyskland, for ikke å snakke om alskens sovjet-støttede diktatoriske regimer rundt om i Asia og Afrika.

Det er lett å skylde på de bakenforliggende forhold. Castro tok over etter en brutal diktator i et land preget av ulikhet. Til tross for at Venezuela var mer av et demokrati enn Cuba, var de enorme ulikhetene og de store oljeressursene ikke det beste utgangspunktet for Chavez. Begge møtte i tillegg motstand fra USA. Måtte det gå gærent?

Et dårlig utgangspunkt gjør selvfølgelig ting vanskeligere, men det er ingen tvangstrøye. Koreas historie er et godt eksempel på det. Etter andre verdenskrig ble Korea delt i nord, støttet av Sovjetunionen, og et USA-støttet sør. Mens Nord-Korea ble et diktatur og fulgte den sovjetiske sosialismen med statlig planlegging, ble Sør-Korea et demokrati med respekt for privat eiendomsrett og marked. I dag er Nord-Korea et fattig og totalitært styre, mens Sør-Korea blomstrer. Dette naturlige eksperimentet viser at de riktige institusjonene kan ha enorm betydning.

Tilfellet Korea avslører det største problemet i nær alle sosialistiske prosjekter, nemlig at at de forsøker å erstatte markedet med statlig planlegging. Det er forståelig. Markedet er uforutsigbart, det ødelegger jobber og det fordeler goder etter kjøpekraft, ikke etter behov. Markeder gjør det også mulig for noen mennesker å samle svært mye ressurser på en hånd, ressurser som både kan brukes til å dominere arbeidstakere og til å påvirke politikk til egen vinning. I tillegg kan det hevdes at markedet ikke får fram det beste i oss, siden det belønner dem som setter egeninteressen høyt.

Det er heller ikke slik at alle til enhver tid tar de beste valgene for seg selv i markedet. Det er ikke uten maktskjevheter og ofte har vi ikke tilstrekkelig informasjon om hva vi får før vi har kjøpt det. Men tross alle svakhetene ved markeder, kommer vi ikke utenom dem.

Markeder er nødvendig nettopp fordi vi ikke har perfekt informasjon og er fullstendig rasjonelle aktører. For hvis det stemte, kunne i teorien en statlig planlegger ha fordelt goder og byrder, slik den polske økonomen Oskar Lange viste allerede på 1930-tallet – i det minste om han eller hun hadde tilstrekkelig regnekraft (se side 6 i pdf).

Men sannheten er at vi mennesker er feilbarlige. Ikke bare tar vi en rekke dårlige beslutninger, men vi er også late og selviske. Det fantastiske med markedet er at det på magisk vis evner å koordinere milliarder av mennesker, som aldri har møtt hverandre, til arbeid for hverandres beste. Hver gang du kjøper, produserer eller selger noe, «avslører» du dine preferanser om varen og din tids verdi, for deg, på det tidspunktet. En statlig planlegger kan bare gjette på det samme. Hvis mange nok av oss verdsetter noe vil det lønne seg for noen å tilby tjenesten eller varen. Slik vil vår tid og ressurser flyttes dit behovene er, som av en usynlig hånd, slik Adam Smith formulerte det.

Det betyr ikke at alt leveres best av et marked bestående av private aktører. For det første finnes det markeder som lett danner naturlige monopoler. I slike markeder kan statlig eierskap rettferdiggjøres. Hvis staten er under demokratisk kontroll, gir det i det minste en indirekte form for folkelig kontroll over selskapet, noe som ikke er tilfellet om en privat aktør er monopolist i markedet.

En viktigere begrensning på markedet stammer fra sosialismens idealer. Et menneske har ikke bare krav på politiske rettigheter og beskyttelse av sine sivile rettigheter, inkludert retten til privat eiendom, men har også rett på grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter. Myndighetene må garantere borgerne tilgangen på et tilstrekkelig nivå av helse, omsorg, utdanning og inntekt, når markedet ikke sikrer deg disse godene.

Men her skaffer sosialismen seg et problem som ikke oppstår i markedet. For hvor mye helse, omsorg, utdanning og inntekt skal borgerne ha krav på? Om en stat tilbyr gratis helsetjenester til befolkningen, kan det gi dem god helse, slik det kan se ut til at Cuba har greid (se pdf).

Men når en tjeneste er gratis vil den gjerne overforbrukes. Siden ressurser er begrensede og det er andre ting i livet som er viktig enn en god helse, vil et slikt system kunne vri ressursene vekk fra det folk ønsker seg og over til helsesektoren eller andre deler av offentlig sektor.

Dette fordelingsspørsmålet er imidlertid ingenting mot skadene en påfører seg selv om en ikke lar folk bruke sin arbeidskraft og ideer til det beste for andre gjennom markedet.

Det er nemlig de dynamiske virkningene av et velfungerende marked som avgjør. På lang sikt er dette nær alt som betyr noe. Det største bruddet i menneskets historie er ikke velferdsstatens framvekst, men den økonomiske veksten, som på noen hundre år gikk fra å ligge omtrent på null til å øke med en faktor på 30 til 100 (se figur). Det har gjort oss så enormt mye rikere på alle tenkelige områder, at alt annet blekner i sammenheng.

Fra AEI, https://www.aei.org/publication/perhaps-the-most-powerful-defense-of-market-capitalism-you-will-ever-read/
Fra AEI, https://www.aei.org/publication/perhaps-the-most-powerful-defense-of-market-capitalism-you-will-ever-read/ Vis mer

For økonomier som sakker akterut i utviklingen kan nok staten spille en aktiv rolle i å ta igjen økonomiene som ligger helt foran i den teknologiske utviklingen, slik Sovjetunionen gikk fra å være en landbruksøkonomi til å bli en moderne industriøkonomi (se pdf med Ha-Joon Chang).

Men på lang sikt er det bare det Deidre McCloskey kaller «trade tested betterment» som fungerer, altså innovasjon som etterspørres av folk i markedet (se pdf). Markedets største styrke er dermed ikke først og fremst at den fordeler ressurser mest mulig effektivt i likevekt, men at den er en kompleks organisme som belønner de adopsjonene som det viser seg at vi liker og straffer dem vi ikke liker (se pdf).

Slik ingen av oss kan forutse hva den biologiske evolusjonen vil skape av nye arter, er det ingen som kan forutse hvilke produkter som vil lykkes i en framtidig økonomi. Når tilstrekkelig mange prøver å tilby nye ting ved å imitere hverandre de beste blant oss og tilpasse disse til nye markeder og muligheter, og hver enkelt forbruker er dommer i siste instans, vil utvikling til det beste for folk skje.

Hver enkelt løsning trenger ikke være god eller revolusjonerende, men summen av disse er det som fremmer smartere og bedre løsninger for å møte våre behov.

Det forutsetter et fritt marked og en respekt for privat eiendomsrett og at en betydelig og forutsigbar andel av profitten tilfaller den som tar risikoen. Det forutsetter at en tolererer en konkurranse som er brutal, hvor bedrifter som ikke evner å levere goder som folk etterspør taper i konkurransen med dem som gjør det.

Disse ingrediensene sikres best av en moderne rettsstat og et demokrati, som forhindrer at enkeltaktører kan berike seg på å beskytte enkeltindustrier. Det forutsetter imidlertid også et av sosialismens idealer, nemlig en lik fordeling av kjøpekraften. For at markedet skal levere de tjenestene og godene folk flest etterspør, må de ha tilstrekkelig kjøpekraft til å flytte oppmerksomheten mot dem.

Sosialister må derfor kunne omfordele ressursene, men uten at det går på bekostning av markedet, rettsstaten eller demokratiet. Vi har mange eksempler på at det ikke går an, men vi har også eksempler på at det går.

I Norge har vi valgt en modell med sentraliserte lønnsforhandlinger, som i praksis flytter lønnsforhandlingene vekk fra en individuell forhandling mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, til mer av en teknokratisk, korporativ og demokratisk beslutning. Siden lønnsdannelsen hviler på demokratiske vedtak i fagbevegelsen vil egalitære normer påvirke lønnsdannelsen, noe som trekker opp de laveste lønningene, og trekker ned de høyeste lønningene.

Denne modellens suksess hviler på erkjennelsen om at økonomien i kontinuerlig bevegelse, framfor å være en statisk størrelse i økonomenes lærebøker. Øker du minstelønnen vil det på kort sikt tvinge arbeidsgiver til enten å heve prisene eller kutte i antallet ansatte. Ingen av disse er nødvendigvis å foretrekke. Men en økonomi som belønner bruk av høyproduktiv arbeidskraft (den er relativt sett billigere) og straffer bruk av lavproduktiv arbeidskraft (den er relativt sett dyrere), vil gi et ekstra press på innovasjon og kan ved hjelp av investeringer i arbeidsstyrkens kompetanse og ferdigheter, flytte økonomien over i en høyproduktiv likevekt. Det kan alle tjene på. (se pdf hvor Kalle Moene forklarer den nordiske modellen).

En alternativ modell baserer seg på en annen innsikt fra den økonomiske litteraturen, nemlig at det er asymmetrisk informasjon i arbeidsmarkedet. Siden arbeidstakere ikke nødvendigvis har de samme interesser som arbeidsgiver eller eierne, er arbeidsgiver nødt til å ta grep for å sikre at arbeidstakeren velger å gjøre sitt beste.

En måte å gjøre det på, er å heve lønnen til egne arbeidstakere, slik at det å miste jobben blir relativt verre. Men det krever fortsatt at arbeidsgiver har en mulighet til å overvåke arbeidstakerne og kontrollere at de gjør jobben så godt de kan.

Denne kontrollen er potensielt en stor kostnad for arbeidsgiver og en trussel mot en optimal ressursutnyttelse. Men den gjør også at makt og dominans sniker seg inn i likningen. Innad i hver bedrift er det ikke det frie markedet som virker, men arbeidsgivers diskresjonære myndighet over arbeidstakerne.

Kan arbeidsgiver stole på arbeidstaker slipper de billigere unna og behovet for maktbruk reduseres. Det kan øke profitten og heve lønnen, så vel som friheten, til arbeidstakerne.

Å skape den nødvendige tillit er et underkommunisert, men essensielt tema for å sikre sosialismens målsetninger i en kapitalistisk økonomi.

Den kan sikres ved at arbeidstaker adopterer bedriften eller organisasjonens målsetting. Når Petter Stordalen snakker begeistret til sine hotellansatte forsøker han å gi dem et «purpose», en følelse av forpliktelse overfor bedriften.

Mye tyder også på at et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger kan bidra til å fremme denne tilliten. Denne skaper en forutsigbarhet som gir trygghet til begge parter. Institusjonene for samarbeid og konfliktløsning gir insentiver til å samarbeide siden en vil møtes igjen over forhandlingsbordet neste gang.

En annen måte å styrke arbeidernes makt, som spiller på lag med markedsmekanismene, er å gi dem en økonomisk interesse i at bedriften går bra. Det kan gjøres ved å knytte lønn opp til bonus, eller bedre, ved å gi arbeidstakerne eierskap i bedriften. Når arbeiderne selv eier bedriften vil de kontrollere hverandre, framfor at en arbeidsgiver trenger å kontrollere hver enkelt av dem.

Dette er spesielt aktuelt nå som robotene truer. Hvis arbeiderne har eierskap i bedriftene, vil de ikke la seg erstatte uten at de samtidig kompenseres for det. Det kan dermed være nøkkelen som sikrer et bredere eierskap over kapitalen, som vil bli viktigere og viktigere i de kommende tiårene.

Alternativt kan det å legge til rette for og dyrke et faglig etos, gjerne opprettholdt av sterke fagprofesjoner bidra til å gi den enkelte lærer, lege eller økonom yrkesstoltheten som sikrer at arbeidstaker er villig til å ta i et tak for å levere en god tjeneste. Dette er trolig en undervurdert faktor i å fremme gode tjenester, spesielt innenfor offentlig sektor, hvor ikke markedet fungerer som disiplinerende faktor.

Men det er ikke gitt at byråkratenes faglige etos er nok til å sikre gode tjenester til folk. Det er derfor noe av et paradoks at mange sosialister er så glad i offentlige monopoler. Det gir riktig nok illusjonen av at folket har kontroll over tjenestene som tilbys. Men folket og deres representanter er kan knapt påvirke tjenesten som tilbys. Hvor vidt tjenestene som leveres er gode, er derfor avhengig av lærerne, legene og sykepleiernes kompetanse og vilje.

Hvis en ikke stoler på bakkebyråkratenes gode vilje, bør sosialister være villig til å å tillate mer konkurranse fra private. Men da ordentlig konkurranse, og ikke den liksomkonkurransen som forekommer når en erstatter et offentlig monopol med et privat monopol. Skal markedets dynamikk virke, må skoler og eldrehjem konkurrere, ikke bare bytte eiere. Det handler ikke bare om å gi folk bedre tjenester, men også om å gi folk flest makten til selv å bestemme hvor de får best tjenester.

Behovet for valgmuligheter gjelder også i arbeidsmarkedet. Sosialister er flinke til å påpeke at en sjenerøs velferdsstat med forutsigbare trygdeordninger styrker arbeidstakernes forhandlingsmakt overfor arbeidsgiver, siden det gir dem et alternativ utenfor markedet. Også fagforeninger styrker arbeidstakerne, siden de kan forhandle som en, og slipper å underby hverandre. Samarbeid er noen gang å foretrekke framfor konkurranse.

Men de glemmer oftere at konkurranse i markedet også virker frigjørende, siden det styrker arbeidstakernes forhandlingsmakt. Når staten er eneste arbeidstaker og samtidig dommer i siste instans, sitter staten med bukta og begge endene. Det er ingen drømmesituasjon for arbeiderne.

Snarere enn å være motstander av markeder, bør derfor sosialister spille på lag med markedet. Store bedrifter er, som staten, et sted for maktutøvelse, og er derfor nødt til å møte en del av de samme begrensningene som vi legger på stater. Men fri konkurranse er det som mest effektivt forhindrer maktutøvelse og korrupsjon. Uten at sosialister forstår dette vil de sosialistiske ideer forbli gode i teorien, og håpløse i praksis.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook