Den gale friskmeldes

HAN ER HATET

av feminister og elsket av antisemitter. Den «sprøyte gale» østerrikske forfatteren Otto Weininger ble medlem av Wiens eksklusive filosofiske selskap allerede som 17-åring og skrev gigantverket «Geschlecht und Charakter» (1903) bare 23 år gammel. Boka skal i årevis ha ligget på Munchs nattbord med en pistol som bokmerke, og den ble lest av «alle». Men forfatteren selv skjøt seg noen måneder etter utgivelsen. «Jeg vet at jeg er den fødte forbryter, den fødte morder. (...) Derfor tar jeg mitt eget liv.»

MEN TIL TROSS

for jøden Weiningers ekstreme påstander som f.eks. at «Kvinner og jøder mangler personlighet» har nå retninger innen feminismen paradoksalt nok begynt å trykke ham til sitt bryst. De bifaller begeistret Weiningers kategorisering av det kvinnelige som seksualitet og det mannlige som ånd. Og kanskje også hans forsonende syntetisme: «Først når det vokser, ut av en kvinne eller en mann, et menneske som verken bare er kvinnelig eller mannlig, ser vi menneskehetens fremtid.» Weininger var òg forut for sin tid når han i 1903 skrev «I etisk henseende står heteroseksualitet ikke høyere enn homoseksualitet».

100 ÅR ETTER

sin død er den «betente» filosof Weininger i ferd med å bli akademisk stueren. Nylig ble det avholdt et internasjonalt Weininger-symposium arrangert av filosofen Allan Janik, som blant annet er forfatter av 80-åras Blindern-farsott «Wittgensteins Vienna». I siste nummer av tidsskriftet Samtiden trykkes et stort intervju med Janik, og nylig var han i Norge med et foredrag om bl.a. Weininger og Ibsen. Her pekte Janik på den enestående betydningen Weiningers essay om «Peer Gynt» hadde både for utviklingen av, og uttrykk for, fin de siècle og den såkalt kritiske modernismen.

HER I NORGE

burde vi være ekstra oppmerksomme på denne ekstreme tenkeren. Han anså «Pan» for å være den vakreste roman i verdenslitteraturen, og lærte seg norsk for å lese Ibsen på originalspråket. Vi har likevel ingen grunn til nasjonalt selvskryt. «Intet annet sted er Ibsen blitt til de grader misforstått som i Norge. (...) Dette land hvor man stadig gnåler sitt Ibsen-og-Bjørnson,» skrev Weininger etter et Christania-besøk i 1902 for å se Peer Gynt på Nationaltheatret: «Produksjonen er tåpelig, publikum idiotisk,» raste han før han svært deprimert dro opp i «noe de kalte Nordmarken».