Den gamle mannen og havet

Det har vært sensasjon om Ernest Hemingways nye roman «The Old Man And the Sea». Helt fra det ble kjent at forfatteren hadde solgt førstetrykks-retten til ukebladet «Life» for 30 000 dollar og forfatteren selv hadde anbefalt boka på det beste. I går ble da romanen sendt ut i fem land, oversatt innen man kunne få tak i originalen. En forlagsmessig spenstighet som vel savner sidestykke! I alle land ble den samtidig utropt til årets litterære begivenhet.

Det er - forhåpentlig - en overdrivelse. Det er en tett, dynamisk novelle på ca. 100 normale trykksider, skildrende en gammel fiskers spennende og ufattelig slitsomme jakt på en enkelt fisk i den meksikanske golf. Denne jakten, som er skildret med en nærmest desperat detaljrikdom, varer i over tre døgn - dag og natt. På hjemvei, mens det veldige dyret på 18 fot og med en vekt av 800 kilo blir transportert hjem langs båtsiden, blir fisken spist opp stykke for stykke av haier. Også kampen med disse dyra er skildret med sikker kyndighet og ram blodsmak. Da den utfattige gamle fiskeren når land er han eier av et digert fiskeskjelett og fattigere enn noen gang før. For nå har han mistet redskapen også. Og den siste illusjon om hell.

Motivet kan minne om enkelte av Jack Lindons noveller, f. Eks. historien om danske Rasmussen som drar til gullfeltene i Alaska for å gjøre «coerner» i egg og sliter seg gjennom alle umenneskelige vanskeligheter med sin enorme egglast - inntil det viser seg at alle eggene er råtne; og det ender med at den utrettelige står og hogger eggene nøyaktig over med en øks.

Santiago kalles fiskeren. Han er en utslitt og vennlig mann med en resignert filosofs holdning til naturen, fisket og omgivelsene. Han har mistet hellet i livet. Det er utgangspunktet.

Han har gjort utrolig fangster gjennom et langt og slitsomt liv som fisker - bare og alltid fisker, det er hans kall - og han har vært en kraftkar og en brann på alle måter, slik vi kjenner disse urkraftige mannfolktyper fra den amerikanske pionérlitteratur. Men nå er han blitt gammel og hellet har forlatt ham. Men hans sinn er ikke stemt for oppgivelse. «. Mennesket er ikke skapt for nederlag» , sier den gamle fiskeren i den monotone uendelighetssamtale han fører med seg selv under de mer enn tre døgnene kampen med havets makter står på, og man kan nok si at det er konklusjonen på en smule primitivistisk filosofi man trekker ut av den korte, intense romanen: «Mennesket er ikke skapt for nederlag. Det lar seg gjøre å ødelegge en mann, men det lar seg ikke gjøre å beseire ham.

Der oppstår et underlig forhold mellom fisken og den til døden utslitte fiskeren med de blodige hendene og den forkrampede kroppen. Han elsker sin digre fisk, både innen han har sett den - mens den i døgn etter døgn drar av gårde med den vesle farkosten gjennom Golfens glødende morgener og kalde, svarte netter - og etter at det døde dyret ligger skutelangs som bytte for haiene som følger i dens blodspor på veien hjem fra havet. Fiskeren elsker sitt bytte og snakker med det, mens det stykke for stykke blir partert av de glupske haiene. Han elsker også havet, og himmelen; han er rede til en og annen bønn til makter han ikke tror på. Hans tanker er ved spennende baseball-spill og hjemme hos den snille gutten som - dessverre - har måttet forlate ham og bli andres hjelper, etter at hellet har veket fra den gamles båt.

Ved hjelp av en slags indre dialog spenner det seg ut en parallelt løpende handling ved siden av det detaljskildrede fiskeeventyr. Det er et stykke naturmystisk poesi av stor skjønnhet, om havet og sola og stjernene og mennesket; mennesket som ved sitt urimelige slit - langt hinsides dette menneskes egentlige yteevne - går opp i kreftene omkring seg og blir en del av dem. Det er den ytterste konsekvens av en panteistisk fornemmelse, som allerede den vanlige jeger og sportsfisker har følt til alle tider, den følelsen som gir all slik virksomhet en fortryllelse ingen kan vite om som ikke har vært med på det. Til dette hører den særegne måten et slik konsentrert og spent menneske oppfatter hele naturen omkring på, alle omgivelser. Fordi han tar varsel av alt, iakttar han også alt på en helt annen måte enn den som bare betrakter naturen. Han blir en del av den. Han blir fisken, han blir viltet, vinden og havet.

Sjelden har man opplevd den fysiske tretthet skildret så presist og utmattende. Den fysiske tretthet med alle de vekslende speilinger den gir i sinnet; fra visjonær konsentrasjon til sløv, diktende distraksjon. Den gamle fiskeren gjennomgår alle kjente faser, men med en intensitet som bare kan anes av den som har opplevd døgn uten søvn.

Da en stor del av verdens-kritikken kastet seg over Hemingways forrige roman «Across the River…» ble det til all overflødighet også bemerket at den vitale dikter var blitt eldre med årene. I virkeligheten var denne hans roman det mest gripende menneskelige dokument, patetisk, men ærlig til det ytterste. Romanens skjebne kunne minne noe om haiene i fangstmannens kjølvann når han endelig trekker seirende i land.

I år er dikterens hyllest til det virkelige gamle menneske, til den utslitte, men fortsatt kjempende menneske vilje allerede utropt til mesterverk. Er det noen forholdsmessighet i dette? Ingenlunde. «Den gamle mannen og havet » er en enstonig hymne til viljen, den sårede, arrede, utslitte viljen. Og det er en intens studie i menneskets oppgåen i maktene omkring. Men som dikterverk er romanen ytterst begrenset.