Den gamle mannen og menneskehavet

«Det er en grunn til at det er han som er sjefen. Først opp og sist i seng, tipper jeg.»

KONSERT: Det finnes ingen oppskrift på hvordan man blir gammel i rockeverden.

I går kveld, mens jeg sto og så Springsteen for n'te gang, tenkte jeg på Bob Dylan og på Eric Clapton, som på hver sin måte har blitt det de alltid ville bli: gamle bluesartister.

Jeg tenkte på tegneseriebandet Rolling Stones og på den gretne gamle hasjrøykeren Neil Young. På Paul Simon, som blir mindre og mindre og mer og mer selvhøytidelig. På Cohen, som er en gentleman og Patti Smith som fortsatt spytter og raser fra seg, men som spytter og raser uten den motkulturelle konteksten hun så levende klarte å mane frem i den finfine boken «Just Kids».

Og hva med Bruce, tenkte jeg ute på Fornebu? Hva er det han driver med om dagen, egentlig?

For å ta det første først: jeg har sett ham en hel rekke ganger siden jeg oppdaget ham på barneskolen, den sommeren da «Born in The U.S.A.» kom ut. Jeg var for liten til å se ham i Göteborg i 1985, men jeg så ham på Valle Hovin i '88, en konsert som på selvsagt har vokst seg mytisk i hukommelsen min, ikke bare fordi den var (slik jeg husker) helt fabelaktig, men også fordi jeg var der med mine beste venner, venner som jeg spilte i band sammen med, og vi kunne alle sangene og vi drømte om å leve ut den drømmen Springsteen levde ut og musikken hans var en helt sinnssyk jævla redningsplanke i det som opplevdes som et satans svært og svimlende hav, men som ikke var annet enn ungdomstiden, selvsagt; vi vokste opp og det gjorde vondt, men det gjorde også godt; Og musikken til Bruce Springsteen var med oss om det. Hele tiden. Hver dag.

Men som så mange andre i min generasjon, mistet jeg interessen for ham på begynnelsen av nittitallet, da han ga ut de mye utskjelte «Human Touch»/«Lucky Town»-platene. Ikke bare hadde han byttet ut bandet sitt, noe som i seg selv nærmest var utilgivelig, men jeg hadde dessuten oppdaget Pixies og Sonic Youth og Dinosaur Jr. Jeg hadde liksom ikke plass til «Better Days». Jeg hadde heller ikke plass til den akustiske Springsteen fra «The Ghost of Tom Joad», og vendte vel heller ikke tilbake til platene hans da «The Rising» kom ut i 2002.

Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Men jeg så ham i 2003, hovedsakelig fordi E Street Band var tilbake. Og det, husker jeg, var en trist affære; det låt sidrumpa og fælt. Låtene var tunge og seige på feil måte, tungpustede, liksom, og selv ikke «Jungleland» klarte å redde konserten.

Siden har jeg sett ham igjen. Jeg husker spesielt at han åpnet Valle Hovin konserten i 2008 med «Night», et av mine favorittspor fra «Born to Run». Jeg husker han spilte «Adam Raised A Cain» og at jeg stod og så på noen skyer under «Bobby Jean» og tenkte en av de kameratene som var med i '88, han som spilte gitar og senere døde og som jeg fortsatt, av og til, drømmer er levende.  

Jeg vet ikke hva jeg venter meg. Eller, jo. Det gjør jeg. Og det er akkurat det jeg får, men bare nesten, for Bruce Springsteen er en sånn artist som vet at han har et stort ansvar. Han vet at han må underholde, at han må levere til massene, at folk har tatt seg fri fra jobben i morgen og at de i kveld skal stå og drikke øl og bli halvdrita og danse og klappe og late som om de kan de tekstene de ikke kan. Little Steven (den gangen han het det) sa det så fint i et intervju, en gang: «Vi spilte på barer i sju åtte år før vi ble oppdaget og ga ut en plate. Hvor ofte skjer det?», spurte han. Det skjer kanskje, men det som ikke skjer så ofte er at pubbandet blir ett av verdens desidert største kommersielle suksesser. Og dét er viktig å huske: Bruce Springsteen and The E Street Band er et pubband. De kan en hel haug med pubtriks.

Men Springsteen har mange slags typer fans, og han vet at han har et ansvar for dem alle.  

Han åpner konserten med en litt haltende versjon av «Leap of Faith», ikke en av mine favoritter, men den er grei nok. Mellomrock, heter sånt i Bergen.

Men allerede på låt nummer to, «The Promised Land», får jeg gåsehud, ordentlig gåsehud, sånn gåsehud som ikke bare er på armene, men på hele ryggtavlen og på brystet og helt ut i hendene. Og det fortsetter.

I kveld spiller han kanskje en av de aller fineste sangene jeg vet om overhodet;« Downbound Train», et litt hemmelig spor fra «Born In The U.S.A.», og den låter hardt. Den er grovkornet og akkurat like alvorlig som den skal være. Han synger med en tilstedeværelse som er beundringsverdig, med en energi som er lavmælt og intens, og som smitter alle veier; ut til oss, til publikum, men også innover, mot bandet, som liksom næres av energien hans, som henter krefter fra sjefen sjøl, som om hele fyren var et aggregat. Det finnes flere sånne øyeblikk i løpet av den tre timer lange seansen; pianoversjonen av «The Promise» (første ekstranummer) som er så vakker og skjør at jeg skulle ønske jeg var helt alene i hallen, for jeg blir gammeltestamentlig vred på alle brødhuene som benytter anledningen til enten å snakke drithøyt, plystre eller sjekke Facebook.

«Atlantic City» går saktere enn jeg liker, men i kveld er den ikke slapp, i kveld er den ikke sidrumpa, men tung. Igjen er det alvoret jeg nyter. Det at han våger å stille seg midt blant 23.000 mennesker og kreve å få uttale ordene på den måten, med et mørkt og like kravstort komp bak seg. Og «Badlands», som kommer ganske langt ut i settet, mellom en halvslapp «The Rising» (no pun intended) og «Land of Hope And Dreams». Jeg synger. Jeg står og hyler de setningene jeg har hylt for meg selv siden '85, setninger som — slik gode setninger skal — dessuten forandrer seg med årene. «I wanna spit in the face of these Badlands».  

Det finnes flere øyeblikk. «Out in the Streets» er søt. Jeg har alltid likt når Bruce Springsteen er i dansebandmodus. Momarkedet-kassegitarer og tamburiner og saxsoloer. «Spirit in The Night» er gøy. Han spiller ut predikantrollen med masse humor og får oss til å huske at de aller første rockestjernene — Little Richard, Jerry Lee Lewis f.eks — alle sammen var inspirert av krakilske og karismatiske evangelister. Springsteen har sagt det selv: Det var disse pastorene som var de første rockestjernene, de første som bevisst spilte ut denne regisserte spontaniteten og forseglet den uuttalte avtalen mellom sal og scene. Springsteen vet at all den energien han pøser ut til oss, i beste fall returneres til han og bandet igjen. Prester, sjamaner, skalder, én og samme sak.

Og det er sånn han jobber. Han gir seg ikke. Selv låter som ikke er av de beste — «Wrecking Ball», «Murder Inc.», «Waiting For A Sunny Day» — klarer å han å gi såpass mye energi at det smitter over på oss.

PEDRO CARMONA-ALVAREZ. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
PEDRO CARMONA-ALVAREZ. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet. Vis mer

Men likevel lugger det litt; det er som om Springsteen i litt for stor grad pisker dette ene aspektet av talentet: Han kan generere en viss type energi (det er her pubsangeren i ham er suveren) og synes å stole litt vel mye på at akkurat dét eselet vil få ham dit han vil.

Men esler, som vi alle vet, må jo også hvile. Og selv om jeg synes at versjonene av «Johnny 99» og «Open All Night» (begge fra «Nebraska») absolutt er vågale og til dels vellykkede («Johnny »som groove; «Open» som en komedie, plutselig), så blir stemningen de setter litt vel lik veldig mye annet han gjør.

Blant publikum ser jeg folk med plakater der de har skrevet låttitler. Springsteen plukker opp en lapp og spiller «Saving Up» - en låt han skrev til Clarence Clemons første soloplate. Obskurt og skranglete. Men pubrock.

Og jeg tenker: Hva er det som gjør at han velger såpass mye slikt materiale nå for tiden? Hvorfor «Working on The Highway» og «Shackled and Drawn» og «Sunny Day», og ikke «Backstreets» eller «Last to Die» eller «Point Blank»? Ville folk ha kjedet seg?

Som allerede nevnt begynner ekstranummerne aldeles fabelaktig, med «The Promise» og Facebook-sjekking. «Born in The U.S.A.» er slik den pleier, tjukk og litt teit og ikke halvparten så virkningsfull som demoversjonen han spilte inn som «Nebraska»-demo (Jeg vet det er nerden i meg som snakker, men jeg er en betalt nerd og nerder er som poeter; når de først får kroner for å drive på, så er det greit).

«Born To Run» begynner litt slapt, men Springsteen klarer å piske opp gjengen sin, og siste halvdelen er rett og slett magisk, ungdommelig, like rebelsk og romantisk som den er ment å være. Jeg får lyst på vinger, jeg får lyst til å være femten år og sur og ulykkelig og elektrisk, bare for å kunne kjenne på denne sangen uten avstand.

«Dancing In The Dark», derimot, er kveldens tommeste gest. Den er traurig og går på autopilot, men den reddes av jentene som blir plukket ut fra publikum, noe som er morsomt og gøy og som dessuten spiller på låtens Brian De Palma-regisserte video, som jo alle kjenner og liker å kjenne.

Og så er det «Tenth Avenue Freeze Out». Låten om bandet, låten om da The Big Man ble med i bandet, Big Man som nå er død, sammen med Danny Federici, som også er død og som hylles i over to minutter mens de ser ned på oss fra storskjermene. Det er et rørende øyeblikk, man kunne sagt kulminasjonen av slike øyeblikk.

For også dette er Bruce Springsteen klar over: Ja, ansvaret han har som artist gjelder oss, som gang på gang betaler penger for å se ham. Det er derfor han forandrer på setlistene, overrasker oss og gir oss det vi vil ha. Men han har også et ansvar for å forvalte sin egen arv, bandets arv, og når han og Little Steven står og gauler i samme mikk, så er det dét han gjør: Han både skaper og gjentar et bilde, en forestilling, en myte. Når han drar Jake Clemons helt fram på scenen og det nesten er helt stille og guttungen spiller guddommelig likt sin døde onkel og Bruce hysjer og hysjer og til slutt så legger han hodet på skulderen hans mens saxofontonene dør ut; da er vi også vitne til mange andre ting enn bare to musikere som spiller en sang. Vi er med på en fortelling som Bruce Springsteen begynte å fortelle for over førti år siden, en fortelling om drømmer og villskap, om vennskap og kjærlighet og desillusjon, om vanlige folk som lever sine hverdager, akkurat som deg og meg, men også en fortelling om seg selv, om bandet og bandets historie.

Det var kanskje ikke en plettfri konsert. Kanskje ikke den mest vågale konserten heller, sånn låtmessig. Han kunne nok tone ned folkefest/pub/gjøglingen en tøddel etter min smak, sånn generelt, men faen heller, tenker jeg når jeg står og hører på en gjeng med unge apekatter fra Florø på bussen inn til byen igjen; Det er en grunn til at det er han som er sjefen. Først opp og sist i seng, tipper jeg.