SNILL: Han gjorde alt i beste mening og ønsket oppriktig å bidra til å gjøre verden til et bedre sted, skriver Amanda Schei. Professor Per Fugelli.
Foto: Heiko Junge / SCANPIX .
SNILL: Han gjorde alt i beste mening og ønsket oppriktig å bidra til å gjøre verden til et bedre sted, skriver Amanda Schei. Professor Per Fugelli. Foto: Heiko Junge / SCANPIX .Vis mer

Per Fugelli:

Den gamle ungdommen som ikke var redd for å dø

Per Fugelli var en radikaler og en annerledestenker. Han turte å si ting som han visste at folk ville bli sinte for. Gjennom hele sin karriere sto han opp mot maktmisbruk og snusfornuft.

Kommentar

Han vokste aldri helt av seg de ungdommelige og, kanskje litt naive, karaktertrekkene. Heller ikke da han selv etter hvert ble en betydelig maktperson med stor innflytelse og tyngde.

Han har betydd mye for Norge – både som offentlig person og som fagperson. Mange deler i dag hans visdomsord i sosiale medier og kjenner på en kollektiv tristhet over at denne ukjente, kjente mannen nå har gått bort.

De fleste kjenner han kanskje først og fremst som en samfunnsengasjert lege, som stadig var ute med refleksjonene sine i media. Noen kjenner han også som en inspirerende foreleser. En medisinstudent skrev i februar i Dagbladet hvordan det var: «Per ser hvert enkelt individ. Kanskje derfor er det så lett å bli glad i ham.»

På institutt for allmennmedisin ved Universitetet i Bergen ble det i dag avholdt et spontant minutts stillhet, midt i et møte, da det ble kjent at Per var død. Per var en av dem som videreutviklet dette instituttet og gjorde allmennmedisin til et ordentlig forskningsfelt og universitetsfag i Norge, på begynnelsen av 90-tallet.

Før det hadde han vært distriktslege i Porsanger, Værøy og Røst. Han hadde sansen for det nordnorske lynnet. Det å være direkte, generøs, ikke ta seg selv for alvorlig – og humoren da. I 1999, da jeg var åtte, og min far var lege på Værøy en sommer, sto Per Fugellis bok «Doktor på Værøy og Røst ; Lege på Utrøst» i bokhylla. Per Fugelli skrev og redigerte nemlig mange bøker og artikler i løpet av livet sitt. Han var en språklig kunstner.

«Tekstene hans var en blanding av kloke ting sagt på en fantastisk måte og av og til rare selvmotsigende ting – også sagt på en fantastisk måte,» sa min far, som kjente han, da jeg ringte han i dag for å høre mer om hvordan det var. «Han hadde alltid en tilsiktet respektløshet for autoriteter, men var jo selv en autoritet. Han var klar over at han ikke alltid var like konsistent, og kunne innrømme det og le av det».

Per flytta etter hvert til Oslo og ble professor i sosialmedisin. Han stilte spørsmål ved de etablerte sannhetene og lurte på hvorfor folk ble syke, ikke bare hvordan kurere dem. Han var opptatt av folkehelse, men mot å plage enkeltmennesker. I motsetning til sin forgjenger i sosialmedisin, Per Sundby (som han kranglet med på avisforsidene), mente han at det av og til kunne være klokt å gjøre usunne ting. Per var kritisk til selvgodheten i medisin – til det manglende kritiske blikket mange kolleger hadde på egen velmenthet.

Han strittet i mot mantraet om at en lege kun skulle komme med diagnoser og drive skadebegrensning. Det viktigste var å være et medmenneske og en hjelper for andre mennesker.

I veldig mange år var han en helseautoritet som sa at det var greit at folk hadde forskjellige livsstiler. Snusfornuft kunne være mer til skade enn hjelp. Det skulle være lov til å nyte, uten at dette var synonymt med synd og tap av selvrespekt. Folk måtte ikke bare være flinke hele tiden, men også kloke.

Der Per Sundby hadde vært en klassisk moralist, som syntes at den beste forebygging var å leve slik kristenfolket gjorde, forfektet Per Fugelli det motsatte. Han var mot røykeloven og sa at «kristne moralister og ortodokse sosialister har til alle tider villet bestemme over folk. Nå har disse kreftene forkledd seg i hvite frakker. Formynderstaten har gjemt seg bak helsens edle motiver. Og det er dette jeg advarer mot, mot å la seg forføre og forlede».

Han mente at perfeksjonisme kunne drive folk til å gjøre usunne ting. Til slutt kan en komme ut av kontakt med det som er viktig. For Per var det kjærlighet og flokken. Det er i grunnen et nydelig budskap.

Mange har beundret Per Fugelli, for hans mot, integritet og lekenhet. Men han har også vært utsatt for massiv kritikk, fra meningsmotstandere på debattsidene, ja, men først og fremst fra kolleger. Min far husker fortsatt en diskusjon han hadde med noen i Tromsø da han var stipendiat. Han hadde begrunnet et standpunkt med at «Men Per Fugelli har jo sagt det. Da er det vel ikke så dumt». Da kom det et fnys fra en professor «Ja, hvis Per Fugelli har sagt det mener jeg det motsatte».

Mange leger har elsket å være uenige med han og forsøkt å latterliggjøre han. Det var kanskje ikke alltid opplagt hvordan en skulle reagere på utspillene hans, og da var det letteste å forsøke å svekke hans faglige troverdighet.

Da Per Fugelli for noen år siden ble spurt hva han syntes om sin faglige motpol Per hadde han sagt: «Per Sundby? Han er snill som faen». Begge ville det gode, men hadde forskjellige løsninger. Kanskje var det litt sannhet i begge budskapene.

Den siste tiden har Per Fugelli selv vært syk. Han har vært åpen om det. Og skrevet og snakket om hvordan det føles. I ekte Fugelli-ånd bidro hans siste tid også til å bygge ned tabuer rundt det å være døende.

Per Fugelli var også «snill som faen». Han ønsket å være, og var, et talerør for dem som ikke selv var taleføre. Han gjorde alt i beste mening og ønsket oppriktig å bidra til å gjøre verden til et bedre sted.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook