VANT I RETTEN: The Washington Posts eier Katharine Graham og sjefredaktør Ben Bradlee kommer fra retten i juni 1971 der publiseringen av Pentagonpapirene ble behandlet. Foto: AP / NTB Scanpix
VANT I RETTEN: The Washington Posts eier Katharine Graham og sjefredaktør Ben Bradlee kommer fra retten i juni 1971 der publiseringen av Pentagonpapirene ble behandlet. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Pressehistorie

Den gangen aviser kunne velte presidenter og endre historien

The Washington Post går til filmen.

Kommentar

«Se hvor komplisert det var å få ut en avis – den settemaskinen får deg til å lure, hvordan klarte de å få ut den greia hver morgen sånn at folk kunne lese den kl. 06?»

Det er den amerikanske skuespilleren Tom Hanks som lurer, sånn at vi som jobbet i avis før internetts tidsalder, får tårer i øynene. Å, lyden av presse, duften av trykksverte. Hele avishuset som ristet når de første utgavene gikk i trykken om natta.

Det er ikke hundre år siden aviser ble satt i bly, bokstavene lå i settekasser og man måtte lese korrektur speilvendt. Det bare virker sånn. Det var før «fake news». Det var den tida da folk trodde på det som sto i avisene. Den gangen kjøpmenn og torgkoner hadde noe å pakke fisk og blomster i. Det var før klikkhysteri og klikkhoreri. Alt var som kjent bedre før. Eller ikke.

Tom Hanks nostalgitrip ble framført sist søndag, under den aller første bransjevisningen av Steven Spielbergs nye film «The Post». Filmen, som får premiere i USA rundt jul og i Europa i januar, handler om den amerikanske storavisen The Washington Post. Året er 1971, derfor alle henvisninger til «lynotypes», settemaskiner, typografi og høytrykkspresser – til stolte fag, håndverk, yrkesgrupper og prosesser som er historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Steven Spielberg har istemt pressenostalgien: «Dette var et yrke som handlet om sannheten og ofte om kostnaden ved å skrive ut historier, og deretter å fysisk gå med dem til setteriet ... hvor det virkelig var snakk håndverksarbeid. Vi ville vise dette fordi vi har stor respekt for hele nyhetsorganisasjonen, fra nyhetenes opprinnelse, til utgivelsen, til spredningen.»

Filmen er befolket med et stjernelag, med Meryl Streep i rollen som Washington Posts legendariske utgiver Katharine Graham og Tom Hanks som den like berømte sjefredaktøren Bill Bradlee. Spielberg brukte bare ni måneder på å lage den. Det var en film som måtte lages nå, ifølge ham, ikke om to eller tre år. Det henger selvsagt sammen med det politiske klimaet i Washington og situasjon i USA akkurat nå.

En autentisk president Richard Nixon har også en rolle i filmen, dvs. opptak av stemmen hans, slik den er uløselig knyttet til handlingen. Sentralt står de såkalte Pentagonpapirene, dokumentene som varsleren Daniel Ellsberg i 1971 lekket først til New York Times. Papirene dokumenterte hvordan den amerikanske befolkningen ble villedet om USAs krigføring i Vietnam. Da Nixon fikk en føderal domstol til å stanse offentliggjøringen i New York Times, overtok Washington Post publiseringen. Sakene mot begge avisene gikk til Høyesterett, der flertallet avgjorde at avisene både hadde rett og plikt til å offentliggjøre dokumentene.

Lekkasjen er en av de mest betydningsfulle i pressehistorien. Dramaet som utspilte seg underveis fortjener et stort publikum. Og med på kjøpet får man trøkket fra pressa som settes i gang.