DÅRLIG BYPLANLEGGING: Karsten R.S. Ifversen trekker fram Københavns nye opera, kalt blant annet Gassvarmeren, Grillen og Brødristeren, som et skrekkeksempel på et «gjerrig» bygg. Innmaten er utmerket, men ikke omgivelsene: «Man ser aldri et menneske på plassen foran Operaen», skriver han. Foto: Steen Larsen / NTB Scanpix.
DÅRLIG BYPLANLEGGING: Karsten R.S. Ifversen trekker fram Københavns nye opera, kalt blant annet Gassvarmeren, Grillen og Brødristeren, som et skrekkeksempel på et «gjerrig» bygg. Innmaten er utmerket, men ikke omgivelsene: «Man ser aldri et menneske på plassen foran Operaen», skriver han. Foto: Steen Larsen / NTB Scanpix.Vis mer

Den gavmilde byen

En sjenerøs by gir mer tilbake til sine innbyggere enn den tar. Arkitekturanmelder Karsten R.S. Ifversen vurderer Københavns raushet i sin nye bok.

Meninger

IDEER: For oss nordmenn framstår København som det store forbildet innen arkitektur og byutvikling. Deres historiske arkitektur er mer ærverdig, mer imponerende. De lager brede fortau, skaper mer liv i gatene. Syklistene behandles som konger og har rød løper over hele byen. Kort sagt, de virker mer siviliserte enn oss.

Københavnerne lager by for menneskene som bor der. Det krever langsiktig planlegging, store grep, demokratisk kontroll og dyktige politikere. Like etter krigen laget man «fingerplanen», der håndflata er byens sentrum, kollektivtransporten går ut langs fingrene og mellom fingrene skulle det være grønt. Strukturen ligger der fortsatt. Byen vokser, men de store grepene ligger i bunn og bidrar til å skape det gode liv på gateplan.

Danskene får det til. De vet hva som fungerer. Som nordmenn betrakter vi dem med nesegrus beundring, godt hjulpet av vår nedarvede mindreverdighetsfølelse. Vi svømmer i penger, men har ikke vært flinke til å planlegge siden danskene var her og laget kvadraturer.

Som sagt, slik virker det fra utsida. Ser man derimot byen fra en dansk synsvinkel, er København langt ifra feilfri. Karsten R.S. Ifversen, som har vært Politikens arkitekturredaktør siden 2004, skriver i sin nye bok «Generøs by. Københavns nye arkitektur» om de siste tiåras utvikling. Han finner mye som har gått galt. Københavnerne er ikke ufeilbarlige.

Ifversen vurderer byens vellykkethet ut fra ett enkelt kriterium: Hvor mye gir den nye arkitekturen tilbake til byen? Bygningene og byplangrepene må være sjenerøse, hvis ikke har noe gått galt og byen vil lide i overskuelig framtid.

Forfatteren starter med en grundig gjennomgang av Ørestaden, den «nye» byen som har vokst fram på Amager, en ti minutters sykkeltur sørøst for bykjernen. Ørestad er ikke del av fingerplanen, men heller en lang, tynn tarm, hvis vi skal holde oss til kroppslige metaforer.

København kan være en sur og kald fornøyelse i desember. I Ørestaden er det enda kaldere. I stedet for å lage en tett og intim by som kunne verne innbyggerne mot vinden, sluses den mellom de høye, spredte fasadene og gir ingen gjemmesteder, hvis man ikke er innendørs.

Ørestaden var ikke planlagt «med byromskvaliteter for øye», skriver Ifversen. Man skulle finne plass til bedrifter og institusjoner som det ikke var rom for i bykjernen. Man bygget en superrask metro (siden kåret til verdens beste) og fristet med utsikt mot naturen.

Nærmest byen ligger Københavns Universitet Amager, et innadvendt bygningskompleks, bortsett fra Tietgenkollegiet, et sirkelformet studenthus som Ifversen av forståelige grunner kaller et av 2000-tallets «allersmukkeste huse». Alle fellesrom i den sju etasjer høye «smultningen» er vendt innover mot gårdsrommet, og tanken er at arkitekturen skal føre de ferske studentene sammen og minske usikkerhet og fremmedfølelse.

Like ved ligger Jean Nouvels DR Koncerthuset, som er en del av det danske NRKs nye «by». Konserthuset går for å være et av verdens mest vellykkede (og dyreste), med en hovedsal der seteradene er delt opp i en rekke individuelt utformede gallerier og utsida av bygget er dekket av blå polyester som brukes til projeksjon av lysbilder eller video. Men plassen rundt konserthuset er øde og forblåst. I likhet med de fleste bygg i Ørestaden, skriver Ifversen, skal konserthuset oppleves på avstand eller innenfra. Det var ikke planlagt slik, men slik er det blitt.

Det finnes flere verdenskjente og prisbelønte bygg i Ørestaden, men de tilhører unntakene. Noen av dem prøver å motvirke omgivelsene de er plassert i. Dette gjelder de tre boligkompleksene tegnet av Plot/BIG, som har gjort Bjarke Ingels verdenskjent. Både VM-huset, Bjerget og 8Tallet er iøynefallende og «morsomme» bygg som går på tvers av den monumentale monotonien i Ørestaden.

Som helhet er Ørestaden et resultat av dårlig byplanlegging. Sjenerøsiteten finner man bare unntaksvis. Selvtilstrekkelige næringsbygg og et digert kjøpesenter suger alt liv ut av gatene. Forhåpentligvis vil man lære av sine feil og øke bykvaliteten i løpet av de neste tiåra.

I tillegg til Ørestaden, skriver Ifversen mye om Indre havn. Når industrien forsvinner, når militære installasjoner forflyttes og når lossing av og på skip kan gjøres andre steder, frigjøres store arealer. Hva skal de brukes til? Hvordan skaper man størst glede og tilfredshet for innbyggerne?

Ifversen kommer hele veien tilbake til begrepet «sjenerøsitet», uten at det virker tvungent. I likhet med arkitekturredaktøren, blir man som leser glad hver gang noen klarer å skape en sjenerøs bygning, et havneområde eller et byrom som trekker til seg mennesker og gir liv til byen. Samtidig rister man på hodet hver gang et «gjerrig» bygg har fått lov til å oppstå. Langs Københavns bryggekant finnes en rekke bygninger som ikke burde vært der. De er usjenerøse skampletter og Ifversen viser dem ingen nåde. Når banker, revisorer og forsikringsselskaper breier seg ved vannkanten, uten å gi noe tilbake til byen på gateplan annet enn avvisende betong og blanke glassfasader, har noe gått galt under planleggingen.

Et av skrekkeksemplene er Operaen, som sto ferdig i 2005, en «gave» fra skipsreder Arnold Mærsk Mc-Kinney Møller til 2,3 milliarder kroner (han fikk mer tilbake i skattefordeler på grunn av den). Den egenrådige Mærsk trumfet gjennom sin personlige smak, på bekostning av arkitekt Henning Larsens mer gjennomtenkte plan og på tvers av alle normer for god byutvikling. Operaen har fått kallenavn som Gassvarmeren, Grillen og Brødristeren og nå ligger den der, isolert på en holme. Innmaten er utmerket, men omgivelsene er lite sjenerøse. «Man ser aldri et menneske på plassen foran Operaen,» skriver Ifversen, og nevner «Snøhettas formidable opera i Oslo» som en motsats. Sukk.

Likevel, på tross av blemmene, ser vi på København som det store forbildet. Danskene har laget by lenger enn oss. Beslutningsprosessene virker mer demokratiske, mer faglig fundert. Men når mektige utbyggere har fått for stort spillerom, har det gått galt. Byen har fått unngjelde. Likevel er inntrykket at man lærer av sine feil og framtida virker lys. Fortsatt står store området og venter på å bli en del av den sjenerøse byen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook