Den geopolitiske revolusjon

USAs verdensmakt, territorialstatens utbredelse og den tredje verdens framvekst og oppløsning utgjør en trippelrevolusjon i det 20. århundre.

Det 20. århundre har vært det første hundreåret med virkelig globalisert maktkamp, basert på industrialisering og ny kommunikasjonsteknologi. I år 1900 var Storbritannia fortsatt den dominerende verdensmakt. Det var noen få titalls politiske enheter som med rimelighet kunne kalles selvstendige stater. Store deler av verden var underlagt europeisk koloniherredømme.

I løpet av det 20. århundre har det funnet sted en geopolitisk trippelrevolusjon: USAs vei til dominerende verdensmakt, territorialstatens utbredelse, og den tredje verdens framvekst og oppløsning.

USA lå i startgropa i 1900, med utgangspunkt i en sensasjonelt rask industrivekst. Den spansk-amerikanske krig ga brohoder for amerikansk kontroll fra det karibiske hav til Hawaii og Filippinene. Panamakanalen skulle snart gi den framvoksende sjømakten en kommersiell og strategisk livlinje mellom Atlanterhavet og Stillehavet. I året 1900 førte Storbritannia en lite ærerik krig i Sør-Afrika, og de europeiske kolonimaktene møtte onde varsler i Bokseroppstanden i Kina.

Med første verdenskrig var det britiske hegemoniet definitivt over. USA var allerede en ledende industrimakt og spilte en viktig rolle for avslutningen av krigen, selv om krigsskueplassen og mye av den storpolitiske maktkampen fortsatt var europeisk. Den tyske revansjekrigen i 1939 var først og fremst rettet mot europeiske rivaler som Frankrike, Storbritannia og etter hvert Sovjetunionen. Men igjen var USA avgjørende for utfallet.

Etter annen verdenskrig var hele den europeiske dominansen definitivt forbi. Tyskland var knekket og delt; Frankrike og Storbritannia redusert til annenrangs makter. Under den kalde krigen ble Vest-Europa et militært protektorat under den amerikanske atomparaplyen, i supermaktspenningen mellom USA og Sovjetunionen.

Militærbalansen mellom øst og vest under den kalde krigen kamuflerte en mangesidig amerikansk overlegenhet. Østblokken ble revet opp av splittelsen mellom Sovjetunionen og Kina allerede på 1950-tallet, og Sovjetunionen måtte stadig disiplinere sine vaklende allierte i nærområdene. USAs tilbakeslag på Cuba og i Vietnam var alvorlig, men rammet ikke de vestlige kjerneområdene i Europa og Nord-Amerika.

Sovjetunionen var i forbausende grad en koloss på leirføtter. Etter den kalde krigen står USA alene som global supermakt. Økonomisk, militært og kulturelt har det 20. århundre vært USAs århundre, fra startposisjonen i 1900. Russlands vekst og fall er et geopolitisk motstykke til USAs dominans, mens Kina kanskje befinner seg i en tidlig startfase. Russlands gjenkomst vil være avhengig av en vellykket allianse enten med Europa eller med Kina. Den andre geopolitiske revolusjonen er territorialstatens - litt misvisende kalt «nasjonalstatens» - utbredelse over hele kloden. Utgangspunktet i år 1900 var et komplisert system med stater, imperier, overlappende politisk autoritet, kolonier og avhengige territorier. Nye territorialstater ble først etablert etter imperieoppløsningene under første verdenskrig, dernest med avkoloniseringen etter annen verdenskrig, og sist med oppløsningen av Sovjet-imperiet og det flernasjonale Jugoslavia etter den kalde krigen.

I dag er det rundt 200 politiske enheter som kaller seg stater, mot et ubestemt antall på mellom 20 og 40 i år 1900 og mindre enn 50 i 1945. Dette er globalisering; det er en slags verdensomspennende likeretting av den politiske organisasjonsformen. Mange folkegrupper driver fortsatt kamp for å styre et eget territorium, bli en del av dette statssystemet - på Øst-Timor og i Vest-Sahara, på Korsika og i Nord-Irland, palestinere i Midtøsten og kurdere i Sørvest-Asia.

Det tvetydige ved statsprinsippets globalisering er at stater samtidig relativiseres som politiske enheter, folkerettslig, økonomisk og kulturelt. Likevel har omfanget av skatteinntekter og offentlig forbruk i prosent nasjonalprodukt økt betydelig i nær sagt alle industriland gjennom hele århundret, også de siste 40 årene. Slik sett er statene blitt mer robuste.

Derimot er mange stater i de gamle koloniområdene - ikke minst i Afrika - svekket etter den kalde krigen. De var ofte holdt sammen av autoritære regimer som ikke lenger hadde stormaktsstøtte etter at rivaliseringen under den kalde krigen var over. Dermed ble svekkede regjeringer og svakt integrerte stater revet opp av fraksjonsstrid og regionale motsetninger.

I Europa er en annen form for tvetydighet satt på spissen. EU vokste fram som et uttrykk for statlig interessepolitikk som samtidig sprengte statlige rammer. For Frankrike var europeisk integrasjon et middel til fransk gjenfødelse i større målestokk. For Tyskland var det veien til normalisering og gjenforening med det gode selskap. Men samtidig ble EU en overnasjonal organisasjon med åpnere grenser og sterkere føderale trekk i siste tiår av det 20. århundre. Det paradoksale er at europeisk integrasjon har gått videre samtidig som det økonomiske, kulturelle og geopolitiske mangfoldet er blitt tydeligere etter den kalde krigen. Dette mangfoldet vil forsterkes med utvidelse østover, og det har satt grenser for EU som enhetlig aktør i stormaktspolitikken.

Den tredje geopolitiske revolusjonen er den tredje verdens framvekst og oppløsning. Utgangspunktet var en befolkningseksplosjon i fattige land som endret balansen i verdens befolkning. Uttrykket «tredje verden» er en europeisk revolusjonskategori, en parisisk kode. Det ble først brukt av en franskmann i 1952, som en analogi til tredjestanden under den franske revolusjon - de ikkeprivilegerte som krevde lik rett med sin egen stemme. Den tredje verdens Bastille-storm ble det franske nederlaget ved Dien Bien Phu i Indo-Kina våren 1954, etterfulgt av Algerie-krigen samme høst. De afroasiatiske land møttes til «nasjonalforsamling» i Bandung i Indonesia året etter, senere omorganisert som den alliansefrie bevegelse.

Den tredje verden skulle ikke bare være en samling fattige u-land. Det skulle være en politisk bevegelse i kamp mot kolonialisme og imperialisme - en egen stemme i kamp for likeverd og rettigheter utenfor de to maktblokkene. Den revolusjonære, parisiske koden ga samtidig feste for radikal frigjøringsideologi i den rike del av verden. Den tredje verdens symbolfigurer - Castro, Ho Chi Minh, Nasser - inngikk også i en europeisk, revolusjonær tradisjon. De proletariske nasjoner tok den plassen proletariatet hadde i marxismen.

Den tredje verden var aldri så enhetlig som ideologien ville ha det til. Koden dekket over et mangfold av sprikende interesser, innad og utad. Fra 1975, med det amerikanske tilbaketoget fra Vietnam, var den parisiske fasen over. Fra dødsmarkene under Røde Khmer i Kambodsja ble frigjøringsideologi fortrengt av desillusjon. De islamske bevegelsene i Iran, Afghanistan og Midtøsten var ikke bare fremmede for vestlig tradisjon, men til dels også for hverandre. Religionsmotsetninger, antivestlig mobilisering og økonomiske forskjeller splittet den tredje verden i regionale grupperinger. Samtidig ble de internstatlige spenningene sterkere, etter som en felles front mot kolonialismen kom mer på avstand. I 1989, da den andre verden - østblokken - gikk i oppløsning, ble den «tredje verden» også underlig språkbruk.

Over fragmenteringen, religionsmotsetningene og den nye tids uorden er det likevel en form for strukturell tvedeling. De rike industriland har en bredere dagsorden enn den sikkerhetspolitiske hovedmotsetningen under den kalde krigen. Økonomiske spilleregler, forhandlingsløsninger og rettslige kontroverser kan synes å spille større rolle på bekostning av militærspråk. Ikkestatlige aktører har fått høyere, grensesprengende profil. I periferien, i fattigere deler av verden, er politiske omveltninger og militariserte konflikter stadig dominerende. Her er krig fortsatt folkegruppers kamp om territorial kontroll. USA og de gamle vestmaktene forsøker sporadisk å passivisere disse urolige delene av verden med makt, når uro kan spre seg eller vitale interesser er berørt. Slik henger den geopolitiske trippelrevolusjonen i det 20. århundre sammen.