Den gjensidige berikelse

STORTINGSMELDINGEN om kultur og næringsliv som ble offentliggjort midt i mars i år, og behandlet i Stortinget i juni, er både rost og kritisert. Rost for dens grundighet i kartleggingen av feltet kultur og næring, og derved klargjort for en forståelse av problemstillingene inne feltet. Kritisert for verken å løse problemene, for å peke ut hva slags utvikling man ønsker for feltet, eller hvilke virkemidler som trengs. Et av grunnproblemene er at feltet er stort og omfattende. Eventuelle virkemidler må bli en sammensetning av en rekke ulike, skreddersydde tiltak med til dels ulike formål. Filmnæringens behov er annerledes enn designernes, for eksempel. Men «kultur og næring» dreier seg ikke bare om de «nye» kulturnæringene. Kultur og næring handler også i stor grad om hvordan det «tradisjonelle» næringslivet forholder seg til det «tradisjonelle» kulturlivet: de offentlige og private institusjonene og organisasjonene som forvalter skaper og/eller formidler vår kulturelle og kunstneriske arv og samtidsproduksjon. Denne delen av kulturlivet drives til en viss grad utenfor kapitalistiske krefter og markedsøkonomi. Profitt er verken motiv eller et ønsket kvalitetskriterium.

HVORFOR BØR kulturliv og næringsliv i det hele tatt samarbeide? Hvordan kan de samarbeide slik at begge blir vinnere og unngå skader på kort og lang sikt? Forum for Kultur og Næringsliv befatter seg med disse spørsmålene. Foreningen ble etablert i juni 2001 på privat initiativ etter modell fra liknende ikke-kommersielle foreninger rundt i Europa, og har siden starten fått noe støtte både av kultur- og kirkedepartementet og nærings- og handelsdepartementet. Forumet teller i dag over 180 medlemmer fra bedrifter, kulturinstitusjoner og organisasjoner og enkeltkunstnere, i tillegg til noen kommuner og bedriftsorganisasjoner. Forumet bidrar til kompetanseheving gjennom ulike seminarer, workshops og konferanser. Det skaper møteplasser som muliggjør relasjoner mellom potensielle samarbeidspartnere og informasjon om ulike samarbeidsprosjekter fra inn- og utland, i troen på at mange, men ikke alle, former for slikt samarbeid er av det gode. Samarbeid kan bidra til å øke kulturlivets økonomiske rammer og bidra til bedriftens målsetting. Tradisjonell sponsing kan være en god ekstra inntektskilde hvis avtalene er kloke og respektfulle. En undersøkelse fra MMI viser at andelen sponsormidler til kulturlivet har økt fra 11 prosent i 1999 til 14.3 prosent i 2004. Men mange fra kulturlivet har nok følt at det har kostet mer enn det smakte, for bedriftenes krav til motytelser kan være svært ressurskrevende. Det er derfor oppsiktsvekkende når en annen undersøkelse gjort i våres av Perduco finner at over 51 prosent av bedriftene svarer at kultursponsing gir for lite tilbake i forhold til investeringen. I mange land er skattereglene utformet for å stimulere til samarbeid som sponsing, gaver og innkjøp av samtidskunst. Dette endrer bedrifters oppfatning av hva de får igjen rent økonomisk av samarbeidet. Hvis kultursponsingen skal fungerer for begge parter er begge parter nødt til å være informerte, kreative og kritiske til hvilke samarbeid man går inn i.

KULTURLIVET besitter verdifull kompetanse, spesielt innenfor personal- og organisasjonsutvikling. Det dreier seg ikke bare om team-building; kommunikasjonskunnskap eller prosjektledelse fra scenekunsten, det kan dreie seg om konfliktløsning, reduksjon av sykefravær, å dyrke frem motiverte og inspirerte medarbeidere og en god bedriftskultur. Unilever som produserer en lang rekke husholdningsartikler og ernæringsprodukter i Storbritannia er ikke i tvil om at kulturlivet bidrar tungt til en helt essensiell kompetansebygging. For fem år siden innså ledelsen at det måtte noen drastiske grep til for å øke motivasjon og inspirasjonen internt. Et overordnet mål ble å stimulere ansatte til å stille nye og gode spørsmål. En musiker med bred organisasjonserfaring ble hyret inn til å utvikle programmet «Project Catalyst» for å «tenne de ansattes lidenskap, utløse deres kreative potensial, inspirere, og stimulere til erfarings- og kunnskapsdeling mellom kolleger.» Styreleder for Unilever,s iskrem og frossenmat, James Hill, sier til Financial Times at «vi er i en bransje med merkevare-forbrukerprodukter - ved å bringe kunstnere og designere inn på arbeidsplassen hjelper det oss med reklame, markedsføring, og produktutvikling. Det gir oss et klart konkurransefortrinn...» Programmet omfatter også utvikling av bedriftskultur, ledelse og prosesser. Det underbygger selskapets strategi samtidig som det er eksperimentelt og interaktivt. «Project Catalyst» inneholder kurs hvor markedsførere arbeider med filmskapere og fotografer for å skjerpe sin synssans, stille spørsmål ved det de ser og observere vante produkter på nytt. Poeter er hyret inn for å gi ansatte skrivekurs der sluttproduktet er bedre notater og e-poster, i tillegg til en publisert barnebok og andre litterære arbeider av ansatte. Kolleger lager kunstutstillinger og skriver tekster om kunstverkene. Kunstnere som er involvert i disse prosessene har fått en ny arena å virke på. Noen ser dette som et rent økonomisk supplement til sitt kunstneriske virke, andre ser en faglig utfordring med å arbeide i slike fora. Her hjemme har Øyafestivalen og IKEA utviklet et samarbeid der bedriftens egne ressurser innen møbler, sceneutstyr, design og markedskommunikasjon er vel så viktig som sponsorkronene.

EN DEL bedriftsledere innser at kulturen er viktig i seg selv, og bør derfor støttes som en del av deres samfunnsansvar. I Tyskland snakker tunge bedrifter som Siemens, Würth og BMW om å ta kulturansvar (Corporate Cultural Responsibility), mens andre samarbeider for å gjøre kunst og kulturopplevelser tilgjengelig for mennesker som ellers ikke har anledning til å benytte seg av det. Finansselskapet Travelex har inngått en samarbeidsavtale med National Theatre i London. En vesentlig del av dette samarbeidet er å gjøre det mulig for andre enn det vanlige teaterpublikummet å besøke teatret gjennom en prisreduksjon av billetter til ti pund. Et annet eksempel er bedriften som muliggjør teateroppsetninger i fengsel for innsatte. Det gjorde noe med skuespillerne å spille i fengselet! I Frankrike og Italia stiller en rekke bedrifter opp for å bidra til vedlikehold av bygninger og steder som Venezia og slottet i Versaille. Når politikere nå må ha en formening om kultur og næring er det viktig å ha flere tanker i hodet på en gang: For å dyrke frem en internasjonalt konkurransedyktig kulturnæring og kulturindustri er det en forutsetning med vitalt, kritisk, modig og dynamisk kultur og kunstliv. Kulturlivet i Norge vil med all sannsynlighet også i fremtiden ønske seg større økonomisk spillerom enn hva det offentlige makter å dekke. Derfor blir det viktig å stimulere næringslivet til å samarbeide med kulturlivet på en rettferdig, bevisst, konstruktiv og kreativ måte.