Den gjenstridige fortellingen

Det er blitt gjentatt til kjedsommelighet at boka i den form vi kjenner den i dag, er et medium som lever på nåde i et stadig mer avansert mediesamfunn der lyd, bilder og elektronikk tiltrekker seg større oppmerksomhet enn det skrevne ord.

Og om dommedagsprofetene nå tross alt ikke utelukker helt at det vil bli gitt ut bøker i framtida, så føler de seg temmelig sikre på at det vil skje i kommersialiseringens og trivialiseringens tegn.

Skal vi tro disse dystre spådommene?

La det først være sagt at dette ikke er noe nytt fenomen. Den høyverdige litteraturens våpendragere ble grepet av mediepanikk allerede i århundrets første tiår da filmen, radioen og grammofonen innledet sin seiersmarsj over landet. I foredraget «Filistrene er over oss!» fra 1925 tordner Arnulf Øverland mot kinematografen og dens skadelige innflytelse på åndslivet og mot kommersialismen i bokverdenen som bidrar til en vulgarisering av diktningen.

Åndelig surrogatindustri

Like etter krigen lånte Sigurd Hoel begrepet «åndelig interregnum» fra Arthur Koestler som betegnelse på åndslivets elendighet i massekulturens æra. Enda verre ble det da fjernsynet meldte sin ankomst. Sammen med annen «åndelig surrogatindustri» ville denne formastelige oppfinnelse sannsynlig føre til at den seriøse skjønnlitteraturen avgikk ved en snarlig død, lød det dystert. Den samme Øverland uttaler seg på følgende vis i en tale ved Østlandsk Lærerstevne i 1955 (og uttalelsen er ikke atypisk, men speiler utbredte holdninger blant åndslivets menn på den tid):

«Det vil neppe vare lenge før vi i tillegg til andre bedøvelsesmidler også får fjernsyn. Selv har jeg ikke sett nogen slik forestilling, så jeg skal ikke uttale meg med nogen sakkunnskap om den. Jeg kan nøye meg med å nevne, at den engelske «Spectator» har foretatt en bredt anlagt undersøkelse blant eiere av televisjonsapparater. 49 prosent av dem innrømmer at de, efter at de fikk slike apparater i huset, helt har holdt opp å lese.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter hvert som man oppdaget at fjernsynsaldermenneskene kjøpte og leste bøker som ingen før dem hadde gjort, stilnet klagesangene noe, men da NRK-monopolet ble opphevet i 1981, og parabolantenner og videobutikker spratt opp som paddehatter i en regnvåt sommer utover på 80-tallet, tiltok de styrke igjen. Når computerspill, cd-rom og Internett i dag utløser gravtaler over boka, er det m.a.o. en lang historie.

Gravtaler

Det som skjer hver gang, er at gravtalerne og mediekritikerne stirrer seg blinde på den allmenne interesse og fascinasjon som knytter seg til de nye mediene.

Den kortsynte dramatiserer alltid. Det mest forbløffende, i det lange perspektiv, er det faktum at litteraturen har holdt stand i en grad som alltid har gjort de pessimistiske forhåndstipsene til skamme. For til tross for kommersialiseringen og lyd- og billedmedienes jerngrep om publikums oppmerksomhet, har det da gud hjelpe meg blitt produsert og lest enorme mengder litteratur av ypperste klasse i vårt land de siste hundre årene.

Vel, vel - at vi fortsatt er et lesende folk, er greit nok, men hva de leser - that's the question, kunne en tidskritisk skjønnånd innvende. Selvsagt kan man tolke det som et kulturelt forfallstegn at herr og fru Brundtland så suverent har toppet bestselgerlistene de siste par årene, og at direktøren for det forlaget som sikret seg en av disse jokerne, synes å ha vært mer opptatt av å sole seg i glansen fra salgstall enn av å glede seg over at han i høst også har utgitt flere utmerkede skjønnlitterære bøker enn han har gjort på lenge.

Hvorav to av dem endog er nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Børs ogbutikk

Kanskje kan man også se det som et tilsvarende forfallstegn at Bokklubben Nye Bøker, nå når de i år, for første gang (så vidt jeg kan minnes), fraviker den gamle regel om at en og samme forfatter kun skal være representert med én bok innenfor samme år, velger å la denne æren bli en middels god kriminalforfatter til del, hvorav den ene av bøkene (den ikke-kriminelle) er skrevet i et til dels nokså klønete språk. Ja, noen vil kanskje endog mene det er temmelig tvilsomt at krim i det hele tatt har fått innpass som hovedbøker i BNB, og i alle fall at kjendisstatus i sin alminnelighet synes å innebære positiv særbehandling fra forlagenes side når nye manuskripter skal vurderes.

Det er tegn i tida på at forlag og bokklubber tenker mer kommersielt enn før, og selvfølgelig er det kulturjournalister og andre kritiske iakttakeres plikt å rope «varsku her!» når slike tegn kan iakttas. Men forleggervirksomhet har alltid vært børs og butikk, og leserne har alltid foretrukket andre bøker enn dem som vi skjønnånder mener at de ville ha hatt større utbytte av å lese.

Førsteopplaget av Hamsuns «Sult» var ikke stort. Likevel gikk det nesten et tiår før alle eksemplarene var solgt. Samme år som denne skjellsettende romanen i europeisk litteraturhistorie utkom, solgte Fridtjof Nansen 6000 eksemplarer av «På ski over Grønland»! Når Steinar Løding ganske sikkert må gi tapt for Gro i slaget om publikums gunst, har han således berømte forgjengere som har lidd en tilsvarende skjebne.

Sett i et slikt perspektiv nærer jeg ingen bekymringer for den seriøse skjønnlitteraturens framtidige skjebne. De ovennevnte eksempler må snarere oppfattes som stadig tilbakevendende illustrasjoner til det faktum at litteratur også er, og har alltid vært, en vare som tilbys på et marked - helt siden det kapitalistiske samfunnets oppkomst.

Marginalisering

Det hevdes at den moderne diktningen, in casu den eksperimentelle og avantgardistiske, blir stadig mer marginalisert. Bl.a. har Kjartan Fløgstad ofte gitt uttrykk for et slikt syn. Også dette forekommer meg å være en forhastet slutning. Ser man på mengden, mangfoldet og kvaliteten av f.eks. årets bokhøst, forekommer den motepregede kulturpessimismen meg å likne et spill for galleriet. Den norske litteraturen, også den eksperimentelle, lever i beste velgående, og er ikke mer «marginell» enn den var for 30, 50 eller 100 år siden. At den preges av samfunnsutviklingen, og ikke minst at den fungerer innenfor noen rammer som settes av bl.a. de moderne mediene, er en annen sak.

Den moderne diktningen inngår i et kretsløp hvor de moderne medienes formidlingsformer griper avgjørende inn - uansett om forfatterne liker eller misliker det. Skal man tro dem på deres ord, misliker de det. Store deler av 80-tallets litteratur kan leses som et direkte eller indirekte oppgjør med Media Thule, eller rettere sagt: som en reaksjon på det medierte virkelighetsbildet. Det gjelder især for det man kunne kalle 80-tallets neomodernisme, som grovt sagt antok fire hovedformer: som ikke-kommunikasjon, metafiksjon, fragment og minimalisme.

Tilgjengelighet

Nedtoningen av den kommunikative funksjon (jo vanskeligere tilgjengelig og jo mindre forståelig, desto mer avansert) kan oppfattes som den mest radikale avvisning av kommunikasjonssamfunnets glatte og lettfordøyelige prosa. Metafiksjonen innebærer en tilsvarende radikal insistering på diktningen som «motspråk». Fragmenteringen speiler det påståtte sammenbrudd for «de store fortellinger». Og minimalismen kan oppfattes som en kritikk av den styrtflod av ord som vi overstrømmes av. Det gjelder for alle disse formene at de innebærer en tendensiell oppløsning av det episke element.

Disse tendensene har løpt videre i 90-årene, men de har møtt motbør. «Avantgardisme i dag er å være tilgjengelig,» hevder Toni Harrison, og i en enquete i Morgenbladet hevder forfatteren John Erik Riley at et hovedtrekk ved dagens forfattere er at de tar avstand fra 80-årenes «ironibegrep». De inkorporerer postmodernismens innsikter i et mer «henvendende» språk, hevder han videre. De er ikke bare språkkritiske. De ønsker å kommunisere. I tråd med dette kan man tale om en ny renessanse for den bredt anlagte fortellingen - den være seg «modernistisk» eller «realistisk» i sin metode. Fra årets bokhøst kunne vi belegge en slik påstand ved i fleng å nevne bøker av forfattere som Bringsværd, Staalesen, Bjørnstad, Bauer, Wassmo, Britt Karin Larsen, Tove Nilsen o.fl. Sammen med det store antallet betydelige novellesamlinger (Ambjørnsen, Christensen, Herbjørnsrud o.fl.) er dette det mest iøynefallende trekk ved årets prosalitteratur.

Fortellingen har gang på gang bevist at den er uutryddelig som medium for formidling av sosiale, psykologiske og eksistensielle fortolkninger av våre livssammenhenger. I dag møter vi den i trivialisert form overalt. At den samtidig holdes høyt i hevd av et betydelig antall høyst kvalifiserte seriøse forfattere, anser jeg som tilstrekkelig bevis for at kulturpessimistene tar feil, og at det er all mulig grunn til å tro at skjønnlitteraturen vil bevare sin høye status i overskuelig framtid.