JOHAN SVERDRUP: Mannen bak parlamentarismen og stifteren av partiet Venstre. Her Venstre-leder Trine Skei Grande, Unge Venstre-leder Tord Hustveit og 200-åringen Johan Sverdrup. Foto: Trine Skei Grande
JOHAN SVERDRUP: Mannen bak parlamentarismen og stifteren av partiet Venstre. Her Venstre-leder Trine Skei Grande, Unge Venstre-leder Tord Hustveit og 200-åringen Johan Sverdrup. Foto: Trine Skei GrandeVis mer

Den glemte landsfaderen

Mannen som la grunnlaget for det norske demokratiet slik vi kjenner det, er for mange ukjent.

Meninger

Få enkeltpersoner har bidratt så mye i utformingen av det moderne, norske demokratiet som Johan Sverdrup. I løpet av sitt rikholdige liv rakk han å flytte makten over regjeringen fra svenskekongen til det folkevalgte Storting, stifte Venstre, og å bli landets første folkevalgte statsminister. Likevel er han lite til stede i den kollektive bevissthet.

På 200-årsdagen hans 30. juli deltok jeg på kransenedleggelse i hjembyen hans, Larvik, men markeringene var mer eller mindre fraværende i resten av landet. Hvorfor er det slik?

Det handler ikke om at vi ikke dyrker politiske ikoner i vår kultur. Norge har hatt sin andel landsfedre og – mødre siden andre verdenskrig. Gerhardsen, Brundtland og Stoltenberg er eksempler på statsministre som har fått tilnavnet etter at de har utvist tydelig lederskap i viktige eller vanskelige perioder. Det er et tankekors at vi ikke bruker det samme begrepet om han som rev makten ut av kongens hender og gav den til folket.

Sverdrup var en liberaler, radikaler og den første som lærte å bygge politiske allianser. Han samlet gruppene som kjempet mot kongen og embetsverk, først i den kortlivede «Reformforeningen», og siden i landets første parti – Venstre.

Her møttes folk fra bonderørsla og den urbane handelsstanden, som tross svært forskjellige bakgrunner kjempet sammen for demokratiske og liberale verdier. Samarbeidet fungerte. Kongens regjering ble til slutt avsatt.

Siden den gang har alliansene vært førende for Venstre. Vi står i sentrum og søker brede enigheter og koalisjoner, og leder sjelden helt alene. Det blir kanskje ikke mange landsforeldre av det, men verdiene har et omtrent hele det politiske Norge tatt til seg.

På Venstres tidligste agenda stod blant annet folkestyre, utvidet stemmerett, utdanning til alle og juryordning. Alle disse sakene har bidratt til at Norge i dag er et av verdens mest likestilte og velfungerende demokratier. Også den norske kvinnekampen kan sies å ha startet med Sverdrup.

Hans tante Lise var mer bereist og belest enn de fleste kvinner på den tiden, og foruten å være hans lærerinne, ble hun et nært kvinnelig forbilde i oppveksten, etter at moren døde tidlig. Lise bidro til å forme nevøens syn på kvinner som myndige mennesker, noe som smittet over i politikken.

Samme år som Sverdrup tiltro som statsminister og stiftet Venstre - i 1884 - sørget to andre partimedlemmer for at Norges første kvinnesaksforening så dagens lys. I 1913 ble kvinnelig stemmerett et faktum, først og fremst på grunn av Venstrefolks lange og utrettelige arbeid.

Vi må minne hverandre på hvorfor Sverdrup fortsatt er relevant: mange av de verdiene vi baserer hele vårt samfunn på i dag, sprang ut av hans og Venstres tankegods.

Sverdrups menneskesyn skilte seg fra det de tidligere politiske elitene hadde hatt. Han søkte frihet og ansvar for alle – ikke bare de privilegerte herrer fra de høyere samfunnslag.

Det allmenne dannelsesidealet ble introdusert ved innføringen av folkeskolen i 1889. Folkeskolen var et likeverdig og offentlig skoletilbud til alle – rike og fattige skulle sitte i samme klasserom og få de samme mulighetene. Utdanningsløpet skulle bygge karakter, engasjement og evne til refleksjon vel så mye som ren prestasjon. I timene med tante Lise hjemme på gården, ble puggingen sidesatt til fordel for samtale og debatt.

I dag er dannelsesperspektivet mer aktuelt enn noen sinne. Det er grunnlagt på prinsipper som stadig blir utfordret, nasjonalt og internasjonalt.

Lederskikkelser som Trump og Erdogan er autoritære forfektere av menneskesyn som er tuftet på ulikhet, fordommer og frykt. Der hvor Sverdrup gjorde alt han kunne for mangfoldet av meninger og spredning av makt, jobber de nevnte herrene for det motsatte.

Når Trump henger ut og truer partifeller, motstandere, journalister, og enhver annen som kommer med et snev av politisk kritikk, viser han en fullstendig forakt for alt som heter demokrati, ytringsfrihet, og samarbeid. Det var nettopp slike ledere Sverdrup satte en stopper for i Norge på slutten av 1800-tallet.

Dannelse, samarbeid, makta til folket. Det høres opplagt ut. Men det var Johan Sverdrup som først presenterte oppskriften på et godt, trygt og liberalt samfunn. Med så mange illiberale skikkelser i omløp, er slike forbilder viktigere enn noen sinne. Sverdrup bør løftes frem. Ikke fordi vi må tilskrive ham en status som landsfader eller ikon i sin tid, men fordi verdiene og prinsippene han etterlot seg, og som forblir en del av det norske, demokratiske grunnstoffet, er så viktige.

For meg har prinsippet om å gjøre mennesket i stand til å ta ansvar for egne liv og gjøre drømmer til virkelighet vært viktig. Velfungerende fellesskap fordrer selvstendige borgere. Det var essensen for Venstres skolepolitikk under Sverdrup. Fakkelen bærer vi stolt videre i dag.

Nylig ble statuen av Sverdrup flyttet foran Stortinget, grunnet ombygging. Det er få som fortjener å bli brukt som et symbol på det norske demokratiet. Sverdrup er en av dem. Jeg håper statuen får stå, og aldri flyttes tilbake.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook