Den glemte litteraturen

SKOLEN HAR STARTET

i kongeriket. Skoler og høyskoler fylles av gutter og jenter, menn og kvinner med forventninger til og planer for framtida. For de fleste står «første skoledag» i et spesielt lys - særlig den aller første. Den ble «den lille konfirmasjon» for mange av oss. Skolesekken som denne dagen bare rommet et pennal, og knapt nok det, skulle fylles med bøker, papirer og notater. Og kanskje noen gjenglemte matpakker. Norsk skole vil i løpet av noen få år stå overfor nok en reform som vil stille nye krav til lærebøker og læreverk. Det vil aktualisere den utfordringen man gang på gang har stått overfor, nemlig hvordan er de egentlig, lærebøkene og læreverkene som på ulike måter former kunnskapsnivået, holdningene og smaken til det som gjerne kalles «den oppvoksende slekt».

Hvorfor fokuseres det så lite på disse bøkene? Hvordan er de innholdsmessig? Hvordan er de når det gjelder faktaframstillig? Hvordan er de rent pedagogisk? Hvordan er det litterært? Sagt på en annen måte: Når så man sist en skolebok anmeldt i norsk presse? Da ser jeg bort fra de nokså flaue terningkastanmeldelsene som vi så ved siste reform. Kort sagt: Kan vi leve med at skolebøkene er den glemte litteraturen?

DE FÅ GANGENE

en skolebok blir tema i den offentlige debatt, er dersom den for eksempel innholder rene faktafeil, eller den formidler holdninger eller synspunkter som enten ikke er politisk korrekte, eller kontroversielle. Avisa Vårt Land ga støtet til en slik debatt i sommer ved å fokusere på en lærebok i etikk som brukes ved en privat, kristen skole. Også andre private, kristne skoler har opplevd slik oppmerksomhet mot de enkelte av sine lærebøker. Dette blir likevel nokså marginalt, sammenliknet med det enorme fraværet av oppmerksomhet mot lærebøkene som brukes i den offentlige skolen. Det er trass i alt der det store flertallet av norske elever får sin opplæring - rundt 98 prosent av dem.

SOM FORFATTER

har jeg stort sett den holdningen at det er bedre med en kritisk anmeldelse enn ingen anmeldelse. Å bli fortiet eller oversett er det verste som kan vederfares en dersom man har levert en bok. Det er mulig forfattere av lærebøker og læreverk tenker annerledes. Når jeg etterlyser større oppmerksomhet fra kulturredaksjonenes side mot nettopp skolebøker, er det da heller ikke av hensyn til forfatterne. Det er av hensyn til elevene og deres foreldre. Mange bokanmeldere vil vegre seg mot å anmelde skolebøker, og tenke: Dette har jeg ikke forutsetninger for. Min påstand vil være at dersom man er et noenlunde bevisst og engasjert menneske, dersom man selv har vært elev, og er mor eller far til elever, har man de forutsetninger som er nødvendige. Så dersom kulturredaktøren mener det er vanskelig å få noen til å anmelde skolebøker: Hva med å engasjere foreldre til å skrive? Skribenter er da også foreldre! Dersom en kjent forfatter kommer med en ny bok, ser det ut til å være en selvfølge at «alle» kulturredaksjoner bruker tid, ressurser og spalteplass på å presentere den. Burde det ikke være like selvfølgelig å bruke ressurser på de bøkene som skal forme tanker, meninger, holdninger og kunnskaper hos våre barn og barnebarn?