MISTER IDENTITETEN: Pensjonistalderen betyr et brått skifte i tilværelsen for de fleste av oss. For menn kan det føles ekstra vanskelig. Forskning viser at menn generelt er sterkere knyttet til identiteten en jobb gir dem, enn flertallet av kvinner er, skriver innsenderen. Foto. Shutterstock / NTB Scanpix
MISTER IDENTITETEN: Pensjonistalderen betyr et brått skifte i tilværelsen for de fleste av oss. For menn kan det føles ekstra vanskelig. Forskning viser at menn generelt er sterkere knyttet til identiteten en jobb gir dem, enn flertallet av kvinner er, skriver innsenderen. Foto. Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Mannsdagen 2018

Den glemte mannen

Landets seniorsentre er særs viktige for å forebygge ensomhet hos eldre. I dag er disse i liten grad tilpasset menn.

Meninger

Når menn blir pensjonister, er det mange som opplever å miste meningen med livet. Altfor mange forfaller og blir ensomme. Noen går så langt som å avslutte sitt eget liv.

Pensjonistalderen betyr et brått skifte i tilværelsen for de fleste av oss. Det kan være tøft å forlate arbeidet og kollegene. For menn kan pensjonisttilværelsen føles ekstra vanskelig. Forskning viser at menn generelt er sterkere knyttet til identiteten en jobb gir dem, enn flertallet av kvinner er. Mange opplever at den sosiale posisjonen deres forringes når arbeidslivet er over.

Vennskap er en beskyttelsesfaktor mot sosial isolasjon og mistilpasning. Et stort antall eldre menn har ikke nære og fortrolige venner. Dette ble bekreftet i den landsrepresentative Reformundersøkelsen foretatt av Kantar TNS i 2017, der opp mot en tredjedel av mennene over 60 år svarte at de i liten grad hadde noen å betro seg til.

Når venner dør, og barna får mindre tid til kontakt på grunn av arbeidspress og egen familie, gir dette tøffe ekstrabelastninger. For noen kan følelsen av ensomhet og tomhet bli overveldende.

Eldre menn har den høyeste selvmordsraten av alle aldersgrupper i Norge, og i Helsedirektoratets handlingsplan for forebygging av selvmord 2014–2017 er eldre menn nevnt som en utsatt gruppe.

Eldre- og seniorsentrene, som finnes i de fleste norske kommuner, er viktige møteplasser for eldre over 62 år som ikke bor på institusjon. Sentrene bidrar til å forebygge ensomhet og selvmordstanker, gjennom aktiviteter og sosialt fellesskap. Mange får også meningsfulle oppgaver med å hjelpe andre med ulike aktiviteter på sentrene.

De fleste menn setter pris på å kunne være til fortsatt nytte. Eldresentrene burde derfor være et perfekt tilbud for menn.

Det store paradokset er at menn er sterkt underrepresenterte som brukere av eldresentrene. Én årsak er at sentrene ikke tar tilstrekkelig hensyn til menns behov. I en kartlegging, foretatt av Pensjonistforbundet i 2014, kom det fram at det trengs mer tilpassede tilbud til menn.

Vi ønsket å finne ut mer om dette, og å foreslå mulige mottiltak. Tidligere i år gjennomførte vi derfor prosjektet «Menn på eldre- og seniorsentre», med støtte fra ExtraStiftelsen.

I prosjektet har vi kartlagt aktivitetene ved to eldresentre, der det ene hadde, og det andre ikke hadde, særskilte tilbud til menn. Vi har også selv arrangert en serie gruppesamlinger for menn ved et eldresenter, i tillegg til å ha holdt en rekke foredrag for sentre ulike steder i landet, kombinert med samtaler med ansatte og mannlige brukere av sentrene.

Vi sitter igjen med to klare hovedfunn: For det første at bevisstheten om menn som brukergruppe er altfor lav, både blant de ansatte og i kommunene. Sentrene må i større grad ta hensyn til de ulike utfordringene kvinner og menn har, både ved rekruttering til, og i planleggingen av, aktiviteter på sentrene. Samtidig fant vi gode eksempler på tiltak og aktiviteter som virker.

Vår aller viktigste konklusjon er at egne mannsgrupper må til. Menn trenger tilpassede tilbud, fordi mye av det som passer for kvinner, ikke passer for menn.

«Kvinner prater og strikker, og jeg orket ikke å sitte passiv og høre på det», var av tilbakemeldingene vi fikk fra mannlige brukere. En ansatt ved et senter i Trondheim, som har lagt om driften for å også favne mennene, sa det slik: «Det er et klart behov for et tilbud til menn der de slipper å forholde seg til sykdomssnakk, strikkeoppskrifter og sladder.»

Det vellykkede svaret på mennenes behov ble oppsummert til temabaserte samlinger bygget på deltakernes behov og ønsker. Vi vet også at utflukter og samtalegrupper fungerer godt for de fleste menn.

Det er nettopp sentrene som må organisere egne mannsgrupper. Oppstarten bør foretas av de ansatte. Mange menn sitter passive hjemme, og da må de oppsøkes der. Dette krever også at økonomiske midler må avsettes til rekrutteringen av menn.

Pensjonistenes kompetanse fra yrkeslivet bør kartlegges. Kompetanse bør knyttes opp til frivillig arbeid. Enkelte aktiviteter kan gjerne knyttes opp mot nærings- og yrkeslivet.

Vi fant også at det er en påfallende mangel på tilbud for menn med minoritetsbakgrunn på sentrene. For å inkludere etniske minoriteter, må informasjon om sentrene først og fremst foreligge på et språk som forstås. Det er også viktig at det serveres, eller legges til rette for, å lage egen halalmat, og at det gis plass til faste bønnesteder. Særlig viktig er det å gi økonomisk støtte til utflukter og arrangementer for disse gruppene, som ofte har dårlig råd.

Vi fant også at sentrene må være bevisst på språket de bruker. Informasjon må gis på flere språk, og begrepene som brukes, må ta vare på egenverd og identitet. Det bør selvsagt hete eldre, framfor gamle. Begrepet mannlige hjemmeboende pensjonister, et også godt eksempel på en omtale som normaliserer, og ikke støter bort.

Til sist fikk vi bekreftet at det er særlige utfordringer knyttet til skeive menn. Det er et trist faktum at åpne homofile – særlig menn – føler seg nødt til å krype inn i skapet igjen når de blir pensjonister. Mye av dette, viser undersøkelser, får skje på grunn av fordommer i eldreomsorgen. Her er det et åpenbart opplæringsbehov for personalet på eldresentrene.

På den internasjonale Mannsdagen er det derfor mange grunner til å rope et varsku om manglende oppmerksomhet rundt eldre menns situasjon. Selv om det finnes gode eksempler på vellykkede tiltak for å inkludere menn på eldre- og seniorsentrene, mangler det en gjennomgripende bevissthet på temaet.

Ansvaret for å gjøre noe med dette hviler selvsagt i stor grad på sentrene selv. Samtidig vet vi at dersom det ikke tas mer grunnleggende og strukturelle grep, vil gode lokale innsatser raskt bli borte når ildsjeler i små personalgrupper slutter.

Hovedansvaret for å endre situasjonen ligger derfor på sentrenes drivere og deres eiere – altså kommunale og ideelle aktører i fellesskap – og på sentrale myndigheter. Her er det naturlig å peke på Helsedirektoratet, som bør instrueres om å utarbeide veiledere og undervisningsmateriell for kommunene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.