OMDISKUTERT: Olav Aukrust, Kjells onkel, fikk pris av nazistene. Det kan være en grunn til at han knapt leses i dag, mener kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
OMDISKUTERT: Olav Aukrust, Kjells onkel, fikk pris av nazistene. Det kan være en grunn til at han knapt leses i dag, mener kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Den glemte poeten

Da størrelser som nasjon, tradisjon og tro ble fiendebilder for en generasjon intellektuelle, ble Olav Aukrust kastet i bokhvelvets ormegård.

Debattinnlegg

I disse førjulstider hvor Kjell Aukrusts raringer atter vandrer over lerretene, savner jeg en snåling fra det virkelige Flåklypa: Skalden Olav Aukrust, onkel til Kjell, var en felespillende dandy fra fjellbygda Lom, som dro til Kristiania og siden skrev om hvor mye han hatet byen. En langstrakt skikkelse som likte å gjøre dramatiske entreer i bygda, gjerne iført neseklypebriller, dress og hatt. Han hadde en kone, men tok søsteren hennes også.

Olav Aukrust sto i den norske nasjonens ungdomstid høyt i poesien, slik den andre lomværingen Knut Hamsun tronet i romankunsten. Med sin ekstatiske, visjonære diktning ville han løfte bygdas toner, tro og mål opp til et overordnet, nasjonalt nivå. Aukrust ønsket å fusjonere kristendommen med den norrøne mytologien, og studerte Rudolf Steiners lære.

Jan Inge Sørbøs biografi Ørneflukt og ormegard fra 2009 tegner et bilde av en forfatter som svevde høyt og stupte dypt i både liv og diktning. «Ein får klårt inntrykk av at Aukrust ikkje så lett glei inn i mengda», skriver Sørbø med noe av et understatement. Når skalden skulle besøke folk som ikke brød seg om ytre former, kunne han stelle hår og slips i det uendelige; forventet man derimot finstas, dukket han opp i knickers, støvler og med bustete hår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utover sin plass i litteraturhistorien og sin lille leserskare, er Olav Aukrust i dag å regne for en glemt poet. De siste 40 årene har poesien beveget seg bort fra det storslagne og det mystiske. Den sorg-jublende fjellskalden som baler med religiøse spørsmål, har mest av alt virket som nevø Kjell Aukrusts karikerte dikter Hallstein Bronskimlet: Han med hatten, stipendene og de uleselige diktene. Og kanskje er ikke denne karakteren tatt helt ut av luften: Etternavnet «Bronskimlet» kan bety noe i retning av «brunstripet». Selv om Olav Aukrust døde i 1929, har det heftet noe komplisert ved ettermælet hans. Tor Obrestad nedvurderte Aukrusts poesi i en Syn og segn- artikkel i 1969. Historikeren Eysten Eggen tok i 1971 til orde i Samtiden for at det kan være nazisme i Aukrusts diktning, selv om skalden altså døde elleve år før den tyske okkupasjonen.

I 1943 ble Olav Aukrust tildelt en pris post mortem av NS' kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang. Helge Groth skriver i juni 1941: «At nazistene i stor utstrekning tok Olav Aukrusts navn og verk til inntekt for sin bevegelse, har i denne forbindelse mindre å si - Olav Aukrust delte i så måte skjebne med så mange andre betydelige ånder.» (Sørbø, s. 276-277). Groth konkluderer med at Aukrusts verk og idéverden må vurderes som suverent hevet over nazismen og dens okkupanter.

Biograf Sørbø avfeier Eystein Eggens brunskvetting av Aukrust: «Påstanden kviler på at det finst ein fullt utvikla nazistisk ideologi i Aukrusts bøker, noko som sjølvsagt er tøv. Dessuten demonstrerer den ein grunnleggjande veikskap som mange antifascister har gjort seg skuldige i: Ein blandar saman det som kan vera element i ein fascistisk ideologi, med handlingar under okkupasjonen» (Sørbø, s. 278).

Nazistenes litteraturpris skadet ikke Aukrust mer enn NS-utgaven av Snorre skadet sistnevnte, skriver Sørbø videre, og anfører at motstandsfolkene selv tenkte nasjonalt. I 2013 er det nesten som om ordet «nasjonalisme» på folkemunne er blitt en kortform av «nasjonalsosialisme». I løpet av tre generasjoner har hedersbetegnelsen «nasjonal» blitt noe i nærheten av et skjellsord. Selv minnes jeg besteforeldre og folk fra deres generasjon, som var stolte av å definere seg som «gode nordmenn» med «nasjonal holdning» - dette som den klarest mulige avstandstagen fra nazismen.

Da jeg i mai 2008 skulle låne Aukrusts dikt på Kragerø Bibliotek, fikk jeg en overraskelse da den knakende nye boken i lyseblått skaibind kom opp fra hvelvet: Siste utlån var registrert i mai 1968. Det er fristende å tolke denne tilfeldigheten: En nasjonal skald som Olav Aukrust mistet sin betydning etter studentopprøret i Paris og den påfølgende avvikling av patriarkatet. Når størrelser som nasjon, tradisjon og tro ble fiendebilder for en generasjon intellektuelle, ble han kastet i bokhvelvets ormegård.

45 år senere er situasjonen igjen en annen. Troen opptar en større plass i den norske offentligheten. Immigrasjon fra hele verden nødvendiggjør stadige oppdateringer av hva og hvem som er norsk. De tilvandrede møter et folk som mumler hvis de blir spurt om sin nasjonale identitet - en tale full av forbehold, bindestreker og unnskyldninger. Nasjonalitet er noe offisielt som står oppført i passet. Jeg forstår den som føler frustrasjon i møte med nordmenns ulne forhold til egen identitet.

Det vil ikke overraske meg, om det er en Olav Aukrust og ikke en Jan Erik Vold, som en dag blir brukt i norskundervisningen for fremmedspråklige. For dem som i hverdagen lever med begreper som religion og nasjon, vil veien inn i Aukrusts univers - forutsatt at formidlingen er riktig - være kortere enn for det sekulære samtidsmennesket. Vi snakker ikke her så mye om en permanent 17. mai-tilstand, Gud forby, snarere om den norrøne livsfølelsen og den indre jubelen. Min nylig avsluttede dikttrilogi «Norrønasongen» er oppkalt etter Olav Aukrusts dikt fra 1915 om Første verdenskrig, og avsluttes med følgende vers av Lom-skalden:

Kjærleiksvelde med vårvêr frå høgdi,

gjev med din himmelsprøyt nerk til vår jord!

Kom som eit flodvêr i naudi med nøgdi -

kom som ein flankestøyt sterk ifrå nord!

Kom som du vil, - um med blodute armar,

kom, um du vil, som ei åndsmagt i ord, -

kom, når du vil, - når det berre vert varmar,

so kjærleiken ein gong fær velde på jord!