Den glemte volden

Skal satsningen mot vold være troverdig og bære frukter må minst to forhold fram i lyset: volden i hjemmet og den forbindelseslinje som er mellom vold i hjemmet og vold på gata, den såkalte blinde volden. Jeg skriver «såkalte» fordi volden er blind for den som rammes, men ofte synlig lang tid i forveien for dem som tør å se mot de rene opplæringsanstalter for vold som en del hjem faktisk er.

vold

Direktør ved Kompetansesenteret for likestilling, Ingunn Yssen, tar i denne kronikken til orde for at det opprettes et kvinnevoldsutvalg, som kan synliggjøre vold mot kvinner, samle inn kunnskap og legge fram forslag til samordnede tiltak mot vold mot kvinner. Hun er i særlig grad opptatt av volden i hjemmet og mener det er viktig at vi ser forbindelsen mellom denne typen vold og vold på gata, som nettopp først kan forebygges i hjemmet.

Volden i hjemmet er omfattende og i tillegg tabubelagt. Den er tabubelagt fordi den bryter med grunnleggende maskuline verdier om å beskytte kvinner og barn. Samtidig nærer vold mot kvinner seg av den typen forventninger som foreskriver hvordan menn skal ta kontroll og makt i mange situasjoner. Volden blir et uttrykk for menn som ikke mestrer eller forstår spillereglene om menns dominerende posisjon i mange situasjoner. Menns vold mot kvinner gjør mange av de måtene vi har ordnet forholdet mellom kjønnene på pinlig tydelig. Derfor blir vold i hjemmet tabu.

Volden i hjemmet får oss også til å se bort fordi den bryter med det bildet vi har av samliv og kjærlighet. Det destruktive og aggressive er radert ut i våre forestillinger om hva et kjærlighetsforhold skal romme.

Hvor omfattende vold mot kvinner er i Norge i dag er det vanskelig å si blant annet fordi det ikke foreligger gode forekomstundersøkelser. Det er i seg selv oppsiktsvekkende, hvis dette er en hindring for å bekjempe vold i hjemmet. Ut fra drapsstatistikken kan vi lese at halvparten av de kvinner som hvert år myrdes er offer for sin partner eller tidligere partner.

Likestillingssenteret har foreslått overfor Regjeringen at det opprettes et kvinnevoldsutvalg. Et slikt utvalg skal synliggjøre vold mot kvinner, samle inn kunnskap og legge fram forslag til samordnede tiltak mot vold mot kvinner. Hensikten er å bygge opp et mer effektivt vern mot vold mot kvinner for helsevesen, politi, frivillige organisasjoner og på det juridiske området. Regjeringens handlingsplan mot vold (Trygghet i sentrum - Regjeringens tiltaksplan for bekjempelse av vold på offentlig sted) er en viktig satsning mot vold i samfunnet, men ikke fokusert på tiltak og virkemidler i kampen mot vold i hjemmet og vold mot kvinner spesielt.

Storbyvold er antakelig ikke det du tror det er. Hvis drap er det sterkeste uttrykk for vold er volden i storbyen ikke særlig skremmende. I 1997 ble ett menneske drept på offentlig sted mens de resterende drap fant sted i felles bopel, offerets bopel, gjerningsmannens bopel eller annet sted. I 1993 ble elleve av totalt 19 drepte kvinner, drept av sin samlivspartner. I 1995 var de tilsvarende tall 7 av 14 (Kripos) .

Men vold er mer enn drap. Oslo politidistrikt har gransket samtlige voldsanmeldelser registrert ved Oslo politidistrikt i 1997. De avdekket at bopel var et hyppig gjerningssted for voldsutøvelsen og at volden i stor grad var rettet mot familiemedlemmer eller mot personer gjerningsmannen har hatt et nært forhold til: tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. Undersøkelsen viser i tillegg at det i overveiende grad er kvinner som utsettes for denne type vold. Volden i hjemmet har foregått over lengre tid og den er ofte blitt svært grov før den oppdages eller anmeldes. I mange tilfeller forblir voldshandlingene skjult. Politiet innrømmer at det ikke er lett å finne de riktige virkemidlene og at det i tiden framover er viktig å utvikle et mer målrettet samarbeid mellom politiet og helse- og sosialetaten (OP-magasin nr. 2, juni 1998) . Når det gjelder omfanget av vold mot kvinner er mørketallene store. Få av de utsatte anmelder saken. Rundt 2500 kvinner og 1800 barn bor på krisesentrene hvert år i Norge.

De som makter å anmelde volden blir i en del tilfeller møtt med avleggse oppfatninger av hva vold i hjemmet er og hvordan det bør forståes. Et eksempel fra rettsapparatet kan illustrere dette. I en rettssak i Bergen i 1995 innrømmet en mann å ha mishandlet sin samboer over en lang periode, men ble likevel frifunnet. Rettens flertall (meddommerne) mente det var forståelig at han hadde utøvd vold mot henne. De begrunnet dette slik:

«Tiltalte har for retten tilstått at han ved ulike leiligheter har slått NN. Han har også sterkt beklaget dette. Slagene må imidlertid ses på bakgrunn av at NN mer eller mindre har gjort det til livsstil å provosere og irritere tiltalte slik at han mistet besinnelsen. Det kan da ikke være korrekt å reagere med straffesanksjoner mot tiltalte. Legemsfornærmelsene som er forvoldt av tiltalte, må ses som gjengjeldelse på NNs atferd og må da kunne lates straffri i medhold av str. ' 228 tredje ledd.»

(Referert i dokument fra straffesak nr. 95 - 00337 M/01, Bergen byrett 27. februar 1995.)

Fagdommeren hevdet derimot at selv om det personlige forholdet mellom NN og tiltalte var preget av konflikter og at NN har hatt en provoserende oppførsel, var ikke dette grunn nok til straffefritak. Tiltalte ble frikjent på alle punkter.

Det er et problem at få overgripere dømmes. Dette henger blant annet sammen med at kvinner som lever i et mishandlingsforhold ikke ser seg i stand til å anmelde og bryte ut av av forholdet. Politiets arbeid og hvordan øke anmeldelsesprosenten og domfellelsesprosenten, samtidig som en gir kvinnen et trygt tilbud og beskyttelse mot nye overgrep må gjennomgås. En kan tenke seg en strammere og mer standardisert linje fra politiets side slik at voldssituasjonen ikke «renner ut i sand». Et virkemiddel er for eksempel et kontrollskjema politiet skal bruke når de tilkalles for vold i hjemmet. En annen mulighet er å se videre på bruk av alarm- og sikkerhetssystemer for livstruede kvinner (voldsalarm for kvinner).

Innen helseområdet vil et kvinnevoldsutvalg kunne vurdere en rekke tiltak og virkemidler som sikrer overgrepsutsatte kvinner på en bedre måte. Helsevesenet må vurdere mottaksprosedyrer, nye registreringsrutiner og alternative behandlingsopplegg for denne typen skader. Det være seg akutte skader og etterfølgende beskyttelse av kvinner og barn, til det å se overgrep som underliggende årsak til «vanlige» somatiske lidelser.

Et kvinnevoldsutvalg bør også fokusere på hva vi kan gjøre for å stoppe overgrep gjennom behandlingsmessige tiltak overfor overgriper. Hvilket oppfølgingstilbud barna i voldsbelastede familier får, er også en utfordring for helsevesenet og samarbeidende etater som barnevern og sosialmyndighet. Her vil det være behov for å utrede ulike samordnende prosedyrer mellom etatene slik at familien kan få et helhetlig tilbud om en ny start. I en slik startpakke hører også med en fokusering på hvordan en kan hindre at guttebarn som har vært eksponert for vold og konflikter mellom foreldrene ikke adopterer slike voldsmønster. Hovedutfordringen for utvalget blir altså her å finne nye strategier for helsevesen og sosialmyndighet som bedre skal kunne følge opp kvinner som er fanget i en voldsrelasjon. Hvordan gi kvinnen ressurser, både materielt og psykisk, til å velge annerledes enn det sporet som fanger henne i mannens vold?

Krisesentrene har gjennom de siste 20 årene vært det viktigste tilbudet til kvinner som er utsatt for vold i hjemmet og sitter inne med betydelig kunnskap om emnet. Kvinnevoldsutvalget bør se nærmere på hvilket tilbud krisesentrene kan gi til barna, og hvordan samarbeidet mellom krisesentrene og offentlige etater kan utvikles. Et spørsmål som må stilles er hvordan kvinner kan få muligheten til en ny start etter opphold på krisesenteret. Et samarbeid med menns organisasjoner for å forebygge og motarbeide vold mot kvinner vil også bære i seg et potensiale til endring og mobilisering.

Vold i hjemmet må ikke lenger betraktes som et bitema eller noe sekundært i forhold til annen vold. Mishandling tar ikke bare ifra kvinner grunnleggende menneskerettigheter, den rammer også tusenvis av barn hver dag i norske hjem. Det finnes ingen enkle løsninger, men et viktig skritt vil være å erkjenne at denne volden er en stor del av samfunnets samlede vold.

Storbyvold

er ikke

det du tror

det er

Bør opp-

rette et

kvinne-

voldsutvalg