Den globale kampen om sykepleierne

SYKEPLEIERIMPORT: Sykepleiermangelen er global, og aktiv rekruttering av sykepleiere fra uland vil være etisk uholdbart.

NORGE FÅR FLERE eldre og flere med behov for helsetjenester i årene som kommer. Samtidig blir det færre arbeidstakere i forhold til antall eldre. Mens andre næringer rekrutterer aktivt, frykter Norsk Sykepleierforbund (NSF) at helsetjenestene vil tape kampen om arbeidskraften. Debatten om sykepleierimport trenger en klargjøring på denne bakgrunnen. I dag tilbys nyutdannede sykepleiere deltidsstillinger, midlertidig ansettelse og et lønnsnivå som ligger langt under hva de fleste arbeidstakere med høyere utdanning tilbys. For svært mange sykepleiere er det et sjokk å møte disse vilkårene i arbeidsmarkedet. Vi frykter at ungdom vil velge bort sykepleierutdanningen dersom disse realitetene blir allment kjent. Etter 2020 støter vi på helt andre problemer. Da begynner den store veksten i eldrebølgen. Behovet for sykepleiere øker dramatisk, og det vil neppe være mulig å øke standarden innenfor helse- og omsorgstjenestene.

REGJERINGENS Omsorgsmelding hadde derfor et meget godt poeng: Nå har vi handlingsrom og tid til å forberede oss på det som kommer. Og hovedutfordringen ligger i at vi utdanner to sykepleiere for hvert årsverk som utføres innenfor helse- og sosialnæringen. Det samme gjelder når vi ser på helse- og sosialpersonell under ett.I Norge viser SSBs statistikk at vi har 91.930 sykepleiere, helsesøstere og jordmødre i alderen 16 - 66 år. Samtidig utføres det 53.709 årsverk innenfor helse- og sosialnæringen fra disse gruppene. I praksis utdanner Norge to sykepleiere for å få ett sykepleierårsverk utført innenfor helsetjenesten. Dermed er vi i en luksussituasjon sett opp mot den globale sykepleiermangelen.

STATUS I DAG er at det utføres for få sykepleierårsverk i norske helsetjenester. Slik NSF leser tilsynsmeldinger fra Helsetilsynet, rapporter fra egen medlemsmasse og øvrig dokumentasjon, er det stort behov for å øke kvaliteten for å komme opp på det nivå vi faglig definerer som «god praksis». Hvor stort dette behovet er, foreligger det ikke dokumentasjon på. Tall fra NAV viser at det er 200 arbeidssøkende sykepleiere, men 1700 registrerte ledige sykepleierstillinger. Hvor stort behovet for sykepleiere og annet helsepersonell blir i fremtiden avgjøres av pasientenes behov for helsetjenester, en aldrende befolkning og politikernes styring av tjenestenes standard. Under debatten knyttet til massiv rekruttering av sykepleiere fra u-land presenterte utviklingsministeren behov for 130.000 flere årsverk i 2050 enn i dag. Da forutsettes at standarden på helse- og omsorgstjenesten fryses på dagens nivå.

DET ER SOM KJENT ikke regjeringens - eller andre partiers - aktuelle politikk å fryse standarden på helsetjenester. SSB har beregnet at dersom standarden på helse- og omsorgstjenestene skal øke kontinuerlig til 2050 som i inneværende periode, så trengs 290.000 flere årsverk en i dag. Et sted mellom disse ytterpunktene kan vi anta at fasiten ligger. Utfordringen er at en stram politikk for offentlige helsetjenester neppe fungerer. Økt velstand fører til økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, og om veksten i årsverk ikke kommer i det offentlige må man regne med at private alternativer blir etablert. Uansett blir det kamp om arbeidskraften. I perioden fram til 2020 viser SSBs fremskrivinger at behovet for sykepleiere er omtrent dekket i arbeidsmarkedet selv om standarden øker. Det forutsetter blant annet at alle kullene ved sykepleierutdanningene fylles opp. Det totale arbeidsmarkedet for alt helsepersonell blir grovt sett i balanse i denne perioden - hvis ikke forutsetningene endres. Dersom vi tenker oss en minimumsløsning - som fremstår som politisk umulig - vil vi i 2050 trenge 130.000 flere årsverk enn i dag. Det blir 260.000 personer med helsefaglig utdanning - hvis ikke noe gjøres med helsepersonells yrkestilpasning. Arbeidsstyrken vokser ikke nok, og kampen om arbeidskraften blir hard. Det er ingen nødvendighet at helsetjenestene skal utmerke seg ved omfattende bruk av deltidsstillinger, sykefravær i Norges-toppen og et lønnsnivå i bunnsjiktet for personell med høy kompetanse.

DET FREMSTÅR som om utviklingsministeren og arbeids- og inkluderingsministeren aksepterer at helseprofesjonene har lønns- og arbeidsvilkår som «norske nordmenn» ikke ønsker å utdanne seg til. Dette må de gjøre noe med! Det som kreves er lønn som rekrutterer og beholder, et systematisk arbeid for å senke sykefravær og forebygge utstøting fra arbeidslivet og en dramatisk kulturendring i helsetjenestene slik at arbeidsgivere bevisst og systematisk satser på heltidsstillinger - og forhold på arbeidsplassen som gjør det mulig å stå i full stilling. Dessverre fins det ingen enkle løsninger i rekruttering fra u-land. Sykepleiermangelen er global. U-land har langt større sykepleiermangel enn Norge, og aktiv rekruttering fra slike land vil være etisk uholdbart. Den globale sykepleiermangelen har konsekvenser for helsetjenester for HIV-positive og AIDSsyke, barn, mødre og pasienter med tuberkulose og malaria for å nevne noe. Vi vet at 95 prosent av sykepleierne som migrerer helst ville blitt i hjemlandet, men reiser ut for å brødfø familien. Vi vet at de fleste som reiser ut planlegger å returnere, men at bare et mindretall faktisk drar hjem igjen.

BARE SØR FOR Sahara trengs 600.000 flere sykepleiere for å nå FNs tusenårsmål, som Norge også bruker 1 milliard kroner over 5 år for å bidra til. Det fremstår paradoksalt om vi skulle bygge helsetjenester med våre milliarder under dekke av å øke livskvalitet og levestandard for de fattigste, bare for å hente det høyest kompetente helsepersonellet til eget land. Verdens Helseorganisasjon (WHO)presiserer i resolusjoner at medlemsstatene må ta ansvar for å planlegge utvikling av sine sykepleier- og jordmorressurser for å bidra til et balansert arbeidsmarked. Norge bør bidra til dette målet, ikke underminere det. NSF har likevel en pragmatisk tilnærming. Dersom det er mulig å etablere reelle vinn-vinn-situasjoner må vi diskutere dette. Men NSF har gjennom mer enn et tiårs arbeid med internasjonale prosjekter godt kjennskap til problemene knyttet til migrasjon, den globale sykepleiermangelen og helsesituasjonen i fattige land.

SYKEPLEIERMANGELEN er global. WHO understreker at alle nasjoner må ta ansvar. I Norge har vi en unik mulighet til å løse mangelen. Men det krever politisk handling: Alle nyutdannede sykepleiere må få fast jobb og full stilling. Lønnsnivået må være egnet til å rekruttere til og ikke minst beholde helsepersonell i helsetjenesten.