Den globale straffen

Utlendingspolitikken og kriminalpolitikken er ferd med å vikle seg inn i hverandre på flere områder.

UTLENDINGER I FENGSEL:«Domstolene har begynt å ilegge utlendinger vesentlig høyere fengselsstraffer for vinningslovbrudd enn ellers. Bør man virkelig fravike prinsippet om likhet for loven med henvisning til allmennpreventive hensyn?» Foto: Torbjørn Grønning
UTLENDINGER I FENGSEL:«Domstolene har begynt å ilegge utlendinger vesentlig høyere fengselsstraffer for vinningslovbrudd enn ellers. Bør man virkelig fravike prinsippet om likhet for loven med henvisning til allmennpreventive hensyn?» Foto: Torbjørn GrønningVis mer
Meninger

Riksadvokaten oppfordrer til at politiet skal øke bruken av straffeloven i møter med asylsøkere. Det er kanskje et effektivt virkemiddel i kampen for å holde asylsøkere unna og å sende signaler til de som vurderer å ta fatt på den lange reisen for et tryggere opphold her i nord. Men er det rimelig å bruke straff i innvandringspolitisk øyemed?

Globaliseringen forandrer Norge. Det er lett å se hvordan landet vårt er blitt påvirket av vareflyt og friere strømninger av mennesker. Pizza og Taco er blitt nasjonalretter mens det homogene Norge fra 1960-tallet er erstattet av flere farger og språk. Noe annet er det å se hvordan staten forandrer seg når utvekslingen med utlandet har blitt normen og ikke lenger er unntaket.

I dag er ca. én av tre innsatte i norske fengsler utlendinger. Andelen er enda høyere i varetekt. Det store innslaget av utlendinger forandrer både hverdagen i anstaltene og innholdet i straffen. Der norsk straffepolitikk har vært innrettet på å forberede de innsatte på et liv etter soning i over hundre år, skal de innsatte nå i stor grad forberedes på å sendes ut av landet. Det er nå også etablert et eget fengsel for utlendinger.

Spørsmålet kan imidlertid stilles mer allment, hvordan forandres hele det norske straffesystemet? Det dreier seg altså ikke om hvordan lovbruddsbildet forandrer seg. Spørsmålet handler om hvorvidt og hvordan kriminalitetsbekjempelse forandrer seg i Norge og Europa.

BOKA «Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede» utgis på Universitetsforlaget i disse dager. I boka avtegnes omriss av et institusjonelt landskap i forandring. Her er noen smakebiter:

• I Utlendingsforvaltningen snakkes det uten blygsel om at utvisning brukes til å forhindre kriminalitet. Man bruker altså et forvaltningsmessig vedtak i kriminalpolitisk øyemed. På samme måte anvendes strafferettslige begrunnelser for innvandringspolitiske tiltak. Når regjeringen er tilbakeholdende med å innvilge opphold til de som søker asyl henvises ikke sjelden til «signaleffekten» av vedtakene.

• Utlendingsloven gir anledning til å bruke fengsel, for eksempel overfor tilfeller med uklar identitet eller manglende samarbeid om identitetsfastsettelse. Dette gjøres også i økende grad. Fengsling med henvisning til utlendingsloven brukes stadig oftere for å oppnå strafferettslige formål, for eksempel overfor åpne rusmiljø i Oslo sentrum. Brudd på utlendingsloven gir ofte fengslinger med henblikk på utsendelse. Men hva da med de straffeprosessuelle rettighetene?

• Mye tyder på at utlendingspolitikken og kriminalpolitikken er ferd med å vikle seg inn i hverandre på flere områder. De siste årene har vi sett kraftige økninger i bruk av utvisning. Men her er det viktig å være oppmerksom på at utvisning i seg selv ikke er straff - det er et forvaltningsvedtak. Selv om den enkelte vil føle utvisning som et mer pinefullt onde enn fengselsstraff, gis ikke vedkommende rettigheter som tiltalt i slike saker. Det mangler følgelig alminnelige rettssikkerhetsgarantier for dem som utvises.

• De som er ulovlig i landet, gjerne omtalt som irregulære migranter, gjøres til gjenstand for en ekskluderingspolitikk som er spesiell for Norden. De fleste europeiske land ser litt mellom fingrene i forhold til deres tilstedeværelse. Her ser vi imidlertid en gjennomført «illegalisering» av deres liv. Deportasjon foregår i stigende grad, men mange blir av forskjellige grunner ikke sendt ut av landet med fysisk makt. Vi blir nok nødt til å regne med at det i all overskuelig framtid vil befinne seg en viss menge personer irregulært på territoriet. Juridisk sett er det etter hvert blitt tillatt å hjelpe folk som oppholder seg illegalt i landet, så lenge man ikke tjener penger på det selv. Men politikken overfor irregulære er ellers å skape mest mulig elendighet. Det er ingen enkeltetat som har ansvaret for de som oppholder seg ulovlig i landet, de er like fullt gjenstand for en helhetlig og stringent gjennomført politikk. Formålet er, foruten å få dem til å forlate territoriet på egen hånd, å hindre andre i å komme til Norge for å søke beskyttelse, - å begrense mengden asylsøkere.• Det tilhører enhver nasjonalstats oppgaver å forvalte de territoriale yttergrenser. I møte med internasjonale konvensjoner og folkeretten oppstår det likevel noen vanskeligheter når man legger ensidig vekt på statens egne interesser. Det er nemlig også en menneskerett å forlate sitt land. Asymmetrien oppstår i det denne retten ikke motsvares av andre lands plikt til å ta imot.

• Prostitusjon og menneskehandel er andre områder der utlendingspolitikk og strafferett smelter sammen. Selv om det er tillatt å selge sex, brukes forvaltningsmessige tiltak og strafferegler om hverandre på måter som i effekt hindrer utenlandske jenter i å komme til Norge.Globaliseringen er kommet for å bli, - på godt og vondt. Nye lovbruddsformer erstatter gamle, og kriminalitetskontrollen forandrer seg i møtet med de nye landskaper. I denne situasjonen er det grunn til å minne seg selv om at mange små endringer i rettsstaten kan føre til at statens karakter også forandres til noe annet enn den var. Det er ingen grunn til å drømme seg tilbake til en gammel orden, der kjeltringer holdt seg til territorialgrenser. Den tiden er forbi, og den tidens rettsorden må nødvendigvis forlates. Men tenker vi over hva slags rettsorden vi ønsker å ha i globaliseringens tid?

Utlendinger kan nødvendigvis ikke gis samme rettigheter som borgere av et land. Men samtidig ligger det en iboende fristelse i å la utlendinger og andre med svakere tilknytning til landet et uforholdsmessig svakt rettsvern. Domstolene har begynt å ilegge utlendinger vesentlig høyere fengselsstraffer for vinningslovbrudd enn ellers. Bør man virkelig fravike prinsippet om likhet for loven med henvisning til allmennpreventive hensyn? I de fleste vestlige samfunn har man operert med to spor i den offentlige forvaltning. Den ordinære forvaltning er skilt fra straffesporet. I straffesporet er borgerne beskyttet mot statens overmakt med rettssikkerhetsgarantier. Mange av dem er til og med nedfelt i Grunnloven. Men disse tilsidesettes ikke sjelden med bruk av utlendingsloven.Når vi skal feire grunnloven i 2014, passer det fint i globaliseringens tid med en diskusjon om menneskerettighetene og den planlagte innføringen av disse i selve lovteksten. Dette er ikke uproblematisk, men vi beveger oss langsomt mot en mer kosmopolitisk verdensorden. Dermed kreves det kanskje også at vi tar et nytt og helhetlig blikk på i hvilken grad vi ønsker å kriminalisere utlendinger.

Nicolay Borchgrevink Johansen, postdoktor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.