Den globaliserte islam i Vesten

En del unge muslimer i Vesten blir «gjenfødt». Det vil si at de vender tilbake til troen etter først å ha brutt med den tradisjonelle religionen i familien eller det sosial miljøet.

DET SÆREGNE VED ISLAM i Vest-Europa er at religionen har blitt innført gjennom en massiv arbeidsemigrasjon som særlig har kommet fra de muslimske landene, og at dette har skjedd i løpet av en eneste generasjon. I tillegg kommer en bølge av politiske flyktninger. Islam har derfor en sosial dimensjon og en generasjonsdimensjon, som for eksempel er veldig forskjellig fra den amerikanske situasjonen. (Der er immigrasjonen en kontinuerlig prosess gjennomført av folk fra veldig ulike sosiale, etniske og religiøse miljøer, men alle med en ambisjon om å etablere seg i Amerika, noe den første generasjonen muslimske innvandrere til Europa ikke hadde). Fra og med den andre generasjonen oppstod krisen i Europa: arbeidsledighet, sammenbrudd i den tradisjonelle arbeiderklassen, forringelse av de tradisjonelle mulighetene til integrasjon (skolen, verneplikten etc), og også noen ganger de feilslåtte virkningene av velferdsstaten.

EUROPA HAR HÅNDTERT denne innvandringen etter to fullstendig motsatte paradigmer: Multikulturalisme i Nord-Europa og assimilering i Frankrike.Men de to modellene har begge mislykkes og faktisk av de samme årsakene: Begge modellene postulerer at det finnes en iboende forbindelse mellom religion og kultur. Hvis man beholder sin religion, bevarer man kulturen. Multikulturalismen antar derfor at religionen inkarneres i den opprinnelige kulturen som også opprettholdes, mens assimileringsmodellen motsatt antar at integrasjon per definisjon medfører sekularisering av trosholdninger og atferd ettersom de opprinnelige kulturene forsvinner. I begge tilfellene er man imidlertid vitne til en ny bekreftelse av en sterk religiøs identitet som ikke bare ser seg selv som uttrykk for noen opphavskultur. Den religiøse oppvåkningen tjener på den kulturelle forvitringen: De tradisjonelle familiemodellene er i krise, og ungdommen finner opp sin egen form for islam. Prosessene som leder til kulturell utstryking har åpenbart kommet lenger i Frankrike enn i Nord-Europa: Ungdom med arabisk bakgrunn snakker ikke lenger arabisk. Den kulturen som utvikler seg blant dem, er ungdommens urbane subkultur i form av klær, musikk, matvaner (fast food) og også småkriminalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DEN EUROPEISKE OFFENTLIGE opinion blir allikevel fundamentalismen identifisert med en muslimsk kultur som nekter å tilpasse seg Vesten. Derav uttrykkene «clash of civilizations» eller kulturkollisjon. Men faktisk kjennetegnes den religiøse fornyelsen, enten den skjer i form av fundamentalisme eller som en mer liberal form for islam, ved at det snarere dreier seg om konsekvensene av atskillelsen mellom religion og kultur. Det religiøse reformuleres utenom kulturen, i etterkant av at de såkalte «tradisjonelle» kulturene har blitt forringet som følge av vestlig tilpassing.Selv om fundamentalismen tilsynelatende dreier seg om å finne tilbake til den opprinnelige islam, uttrykkes den gjennom moderne former for religiøsitet som man også finner innen kristendommen: Fenomenet «den gjenfødte» står sentralt. Det vil si at enkeltindividet vender tilbake til troen etter først å ha brutt med den tradisjonelle religionen i familien eller det sosial miljøet. Troen leves på en helt personlig måte: Man mener at samfunnet er for sekulært, det vil si korrumperende. Man frykter alle former for etablerte kirkesamfunn og tradisjonelle religiøse autoriteter. Den gjenfødte lever ut en tro som ofte er emosjonell og anti-intellektualistisk. Han interesserer seg ikke nevneverdig for spekulativ teologi og er veldig fast bestemt når det kommer til normer og verdier. Fellesskapet som han identifiserer seg med, er grunnlagt på frivillig basis av personer som deler det samme forholdet til troen som han selv. Det kan noen ganger likne mer på en sekt enn et virkelig kirkesamfunn. Innen islam som innen kristendommen, er de nye formene for religiøsitet alt annet enn liberale. Selv om de ikke nødvendigvis er voldelige, er de i det minste veldig konservative.

DET ER DETTE SOM forklarer hvorfor unge muslimer som tilsynelatende er godt integrert i Europa, har kunnet bli fascinert av Taliban eller er følsomme for salafistene eller tablighienes forkynnelse: De nye misjonærene presenterer ikke den kulturelle forvitringen som et tap, men helt motsatt, som en mulighet til å vende tilbake til en «ren» islam foreldrene aldri har kjent. De identifiserer seg ikke med foreldrenes fødeland, men med et universelt religiøst fellesskap, ummah. Dette er forklaringen på at når de engasjerer seg i den politiske radikalismen, har det ingen ting å gjøre med de nasjonale konfliktene i Midtøsten. Man finner ingen palestiner, iraker eller afghaner i terroristnettverkene i Europa, men andregenerasjons muslimer, ofte med marokkansk, pakistansk eller øst-afrikansk opprinnelse, for ikke å glemme et betydelig antall konvertitter.

I DAG REKRUTTERER de radikale gruppene på de stedene hvor den ekstreme venstresiden rekrutterte tidligere. Men den ekstreme venstresidens fraflytting, det sterke nærværet av en befolkning med muslimsk opprinnelse i de områdene som tidligere var bebodd av arbeiderklassen og det faktum at «anti-imperalistiske» konflikter ofte finner sted i muslimske områder, gjør at opprøret mot den etablerte orden skjer i islams navn. Mange ungdommer som har vært knyttet til den radikale bevegelsen, slik som Mohammad Atta, Zacharias Moussaoui og Kamel Daoudi, har blitt gjenfødt i Hamburg, Marseille, London og Montréal, ikke i Egypt og Marokko (og de har brutt forbindelsene med familien). De unge radikale har dratt for å kjempe i Bosnia, i Tsjetsjenia, i Afghanistan eller i Kashmir heller enn i sitt opprinnelige land, fordi de ikke betrakter Midtøsten som senter for en muslimsk sivilisasjon beleiret av korsfarerne. De lever i en global landsby og henter ikke sin identitet fra sitt geografiske opphav. Det faktum at den islamske radikalismen har erstattet den ekstreme venstresiden forklarer det økende antallet konvertitter i alle de radikale nettverkene som nylig har blitt oppdaget.

MEN FOREKOMSTEN AV en slik radikalisme, som for øvrig er i veldig mindretall, må ikke skygge for massen av muslimer som bor i Europa. De opplever den samme prosessen hvor islam forandres, men slik at endringene utspilles i henhold til to andre tendenser: Den ene er liberal, forsvart av de intellektuelle, men også implisitt praktisert av flertallet muslimer med tyrkisk og arabisk opprinnelse. Den andre tendensen er konservativ og forsøker å reformulere de islamske normene som moralske verdier. I det katolske Europa er den konservative linjen samstemt med en Kirke som er mer og mer vaktsom i forhold til sine egne verdier, og i De Forente Stater, med en protestantisk høyreside som gjør familien til sin eneste virkelige kjepphest: motstand mot homoseksuelle ekteskap, bevaring av familieverdier etc. Det er en illusjon å tenke at Europa per definisjon er liberalt i verdispørsmål.I denne debatten innad i Europa, har de troende muslimene heller tendens til å alliere seg med de konservative kristne. Slik at heretter kommer ikke sameksistensen til å baseres på definering av normer og verdier delt av alle, men heller aksept av felles spilleregler: toleranse, demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene. Det pågår virkelig en debatt mellom de liberale og de konservative om verdier, men den skjer innad i Vesten. Den står ikke mellom en kristendom som ikke lenger er å finne og en muslimsk verden som taper seg mer og mer.