Den gode elev

Jens Bjørneboe søkte å forandre verden gjennom sine essays og artikler. Og deres «provokatoriske virkning».

Bøkers verdi kan måles etter deres evne til å skape forandring. Ei bok er god hvis den har «provokatorisk virkning».

Slik kunne Jens Bjørneboe uttrykke det.

Og slik forsøkte han selv å utfolde seg i skrift. På et vis som gjorde at mange av hans romaner skapte debatt, og at enkelte av dem førte ham inn i rettssalen.

Men ikke mindre søkte Bjørneboe å forandre verden gjennom sine essays og artikler. I en karriere som i tid strakte seg fra 1948 til 1976, fra hans første Aftenposten-bidrag om nazistenes menneskeeksperimenter, til et innlegg i Tønsbergs Blad om vannmangelen på øya Veierland. I en flom av skriftstykker, inkludert tre essaysamlinger.

Få enkeltpersoner var så kontinuerlig til stede i det norske ordskiftet i denne trettiårsperioden. Og noe av det som gjorde Bjørneboe spesiell, var at han utøvet sin opposisjon fra svært ulike ståsteder. Eksempelvis som antroposof, riksmålsmann, kritiker av Velferdsstaten, venstreradikaler og anarkist.

Slik ble han ikke bare en sentral forfatter, men også en av periodens viktigste idéhistoriske skikkelser.

«VI SOM ELSKET Amerika» (1970) var Bjørneboes andre essaysamling. Bokas undertittel, «Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral», gir et godt inntrykk av dens mangslungenhet - samt av dens heller vilkårlige organisering.

Det begynner med essayet «Om formyndermennesket» og slutter med «Til ungdommen». Bjørneboe står midt i sin tid. Rett etter sekstiåtteropprøret, på vei inn i det alternative syttitallet. Formyndermennesker, skriver han, er slike som «ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse». Han skaper sjablonger, virkningsfulle karikaturer for tidas opprørere. «Tenk alltid selv!» oppfordrer han. Og håner det fjerde bud: «Tro aldri på noe som blir sagt deg av eldre mennesker.»

Han hyller studentopprørerne, stiller seg kritisk til alt totalitært, skriver om å skrive, klager over Norge, «dvergenes paradis», og angriper venstresidas voldsromantikk.

Han anmelder Hannah Arendts Eichmann i Jerusalem under tittelen «Eichmann i oss». Og i tittelessayet setter han ord på en hel generasjons holdning til USA, i Vietnamkrigens tid. Ikke minst trykker han opp sine bidrag i den såkalte fengselsdebatten, en serie artikler som begynte som julelektyre i Dagbladet i 1959.

Under det hele finnes det en sterk katastrofebevissthet. Men han erklærer å ha sett framtida. Den heter anarkisme.

INNIMELLOM KAN

ironien bli i tyngste laget, satiren for enkel, kategoriene for absolutte. Han kan anklages for å skrive sin tids mest usaklige sakprosa. Men ofte er han elegant, rammende, åpnende. Kanskje er han på sitt polemisk mest effektive når han benytter seg av matematikk, et fagområde han ellers ikke var altfor fortrolig med. Som når han uttrykker sin glede over at enkeltmennesket igjen er kommet til heder og verdighet.

Allerede i 1961 satt supermaktene med lagre på 10 000 kilo høyeksplosiver for hver av jordas beboere, påpeker han.

«Jeg spør meg i fullt alvor om det enkelte individ noen gang i verdenshistorien har vært så høyt oppskattet pr. snute.» Eller når han påpeker at sjøfartsnasjonen Norge tjente «en halv million kroner per kadaver» under Seksdagerskrigen. Andre ganger er det patos. I et ønske om å blottlegge systemets effekt på individet, evner han å rydde vei forbi paragrafer og offisielle skriv: «Hvordan virker det på et ungt menneske å bli låst inne i en celle?»

«Vi som elsket Amerika» var Pax-bok nr. 245. Dersom man ønsker å forstå hvem Jens Bjørneboe ble i norsk samfunnsliv i løpet av 1960- og 1970-tallet, er dette ingen triviell opplysning. Gjennom Pax ble han assosiert med den unge, norske venstresida og dens kanskje viktigste motkulturelle prosjekt. Slik tok hans bøker del i billigbokrevolusjonen, i et stort, radikalt opplysningsarbeid, i et av de mest imponerende sakprosaprosjektene i nyere norsk bokhistorie.

Mannen mange tidligere hadde regnet for reaksjonær, var blitt hva en anmelder kalte «paxifisert».

SELVSAGT MAKTET

han å irritere Morgenbladet. Niels Magnus Bugge innrømmet at «Vi som elsket Amerika» inneholdt gode ting, men mente at den var preget av «grov demagogi, hårreisende selvmotsigelser og forenklinger som passerer grensen til det intellektuelt ansvarlige».

Med andre ord var den «en typisk Bjørneboe-bok».

Det virkelig påfallende ved mottakelsen av Bjørneboes essaysamlinger var likevel at de snart kom til å selge i titusener snarere enn i hundrevis. Han var en norsk essayist som ble lest. Ikke minst var det slik han bidro til å forme holdningene til en generasjon norsk ungdom.

I et lite land hvor det sjelden har manglet konstruktive krefter, utgjorde Bjørneboe et viktig korrektiv. Som en som nektet å være «positiv», i betydningen ukritisk. Som en som alltid var villig til å uttrykke det han kalte «tilstrekkelig avvikende meninger».

I «Vi som elsket Amerika» lot han trykke en tekst kalt «Den gode elev». Her siterer han Nietzsches utsagn om at «Det er en dårlig elev, som alltid forblir trofast mot sin lærer». Så lenge Nietzsches «gode elev» finnes, finnes håpet.

«HVOR ER

den nye Bjørneboe?» Det har vært et rituelt rop i norsk offentlighet siden forfatterens død i 1976. Kanskje handler det om lengselen etter en myndig stemme som kan fortelle oss hva som er galt. Om en som kan tale på vegne av de stemmeløse.

Men han var selv med på å avvikle rollen. Gjennom sitt opprør mot alle former for formynderskap. Selv om større trender i tida selvsagt bidro, som profesjonalisering, spesialisering og kjendisifisering. Heller ikke forfatterens kulturelle autoritet er lenger hva den var.

Et av programessayene i «Vi som elsket Amerika» heter «Diktning og kritikk - middel til kamp eller flukt?». Her forsøker Jens Bjørneboe å frigjøre seg fra kategoriene. Ved å ta avstand fra politiske så vel som estetiske dogmer om litteraturen. Ved å insistere på sammenhengene mellom tekst og virkelighet, på behovet for virksomme ord.

Underveis formulerer han et tilsynelatende enkelt og i alle fall minneverdig credo: «Jeg tror at en av de største oppgaver en forfatter har, er å få ordene til å bety noe igjen.»

Tore Rem er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo.

ANTIAUTORITÆR: Bjørneboe var sterkt kritisk til alt totalitært. Blant essayene i «Vi som elsket Amerika» er hans bidrag i den såkalte fengselsdebatten, en serie artikler som begynte som julelektyre i Dagbladet i 1959. Her er Bjørneboe utenfor politistasjonen  i Møllergata 19. Foto: SCANPIX
ANTIAUTORITÆR: Bjørneboe var sterkt kritisk til alt totalitært. Blant essayene i «Vi som elsket Amerika» er hans bidrag i den såkalte fengselsdebatten, en serie artikler som begynte som julelektyre i Dagbladet i 1959. Her er Bjørneboe utenfor politistasjonen i Møllergata 19. Foto: SCANPIX Vis mer
Den gode elev