Den gode, gamle skolen

Ikke verst fra en dame som visstnok pleide å kore for Simply Red.

CD: New Jersey-kvinnen Erin Moran står i gyllent vinterlys foran New Yorks skyline, mens omslagsdesigneren har lagt på «gammel LP-plate»-slitasjespor på bildet. Meningen er sikkert å gi et visuelt «lost classic»-touch, en følelse av urettferdig obskuritet og bruktsjappe-kupp, og slik lede lytteren inn på sporet av den store, tapte popmusikken.

«A Girl Called Eddy» er ikke retro som omslaget tilsier, i hvert fall prøver den ikke å gjenskape én spesifikk epoke.

Tidløs

Snarere er den tidløs, i betydningen at den i ånd og produksjon omfavner klassiske popverdier - type Brill Building, Burt Bacharach, tidlig Bee Gees - som aldri får lov til å gå helt av moten: storslagen, romantisk, orkestrert og gjennomarrangert popmusikk med låtene i fokus og flott vokal på toppen. Tenk Portisheads Beth Gibbons' flotte «Out Of Season» fra to år tilbake, bare litt lettere til sinns, praktisk talt renset for elektronikk og med Chrissie Hynde på vokal.

Lerche

Produksjonen er signert den tidligere Pulp-gitaristen Richard Hawley hvis to fine soloplater byr på noe av den samme popklassisimen vi får her. Skal vi finne noen her hjemme å sammenlikne ham med, må det bli Bergens HP Gundersen, og skal vi gi A Girl Called Eddy en norsk referanseramme, kan Sondre Lerche duge i enkelte øyeblikk.

Grunnstilling

Spennet i lydbildet er heller ikke så verst: Åpningssporet «Tears All Over Town» (også tittelsporet på debut-EPen hennes fra 2001) er en slags grunnstilling soundmessig - twangy, stemningstett og behagelig midtempopop. Den Aimee Mann-aktige «The Long Goodbye» øker turtallet, og er en slik låt som burde spilles på radio selv om den formatterte virkeligheten her i landet ikke innbyr til denslags. «Did You See The Moon Tonight» er en smygende balladeromanse som kunne vært Lambchop på en Tin Pan Alley-spasertur.

I det hele tatt: mye å glede seg over.