Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Pluss

Mer
Min side Logg ut
Du leser nå Dagbladet Pluss

Den gode miksen

Kan vi regulere oss til urbant mangfold, eller bør markedet bestemme om en bydel skal skifte særpreg?

LAGKAKE: Et typisk sjuetasjes pariserkvartal i Boulevard Haussmann, sett fra taket av Galeries Lafayette. Foto: Thierry Bézecourt
LAGKAKE: Et typisk sjuetasjes pariserkvartal i Boulevard Haussmann, sett fra taket av Galeries Lafayette. Foto: Thierry Bézecourt Vis mer
Meninger

BYUTVIKLING: Er gentrifisering sunt? Er denne stegvise prosessen — der en bydel skifter ham og går fra nedslitt til fattig-hipp, blir gradvis mer trendy og ender som mekka for eiendomsmeklere — en den et pluss for byen og innbyggerne?

Her hjemme pleier vi å svare bekreftende på spørsmålet. Når en bydel øker i popularitet, ser vi det som et gode. Når vi hører at eiendomsprisene stiger på trøblete Tøyen, er det gladnytt fra østfronten. Og når det meldes at småbarnsfamiliene er på vei til Tøyen i økende antall, nikker vi anerkjennende og tenker at, joda, det nytter å snu trender. Kommunen selger noen av sine sosialboliger og det etniske mangfoldet øker. Andelen fremmedspråklige på Tøyen skole synker fra bortimot 100 prosent, noe alle mener er sunt. [bilde= 1, right]

Det er vanskelig å se noe galt i denne utviklingen. Vi vil at alle bomiljøer skal komme seg opp på en standard vi betrakter som «det gode liv», med færre sosiale problemer og flere kortreiste speltmuffins.

En grunn til dette er nok at Oslo og andre norske byer er ganske små, lite planlagt og i sterk vekst. Det er fortsatt plass til flere mennesker i de sentrumsnære bydelene. Gamle industritomter blir til nye leiligheter og påvirker den sosiale miksen. Uheldige rikmannsghettoer som Tjuvholmen tilhører unntakene.

En «ferdig» by
Nedover i Europa er byene mer «satt». Urbaniseringen har foregått lengre enn i norske byer og er gjerne bedre planlagt. Den franske hovedstaden er et godt eksempel på dette. «Paris, central Paris, is a finished city,» sier historikeren Alexandre Gady i et intervju med The New Yorker. Byens sentrale bydeler har vært ferdige siden 1800-tallet. Det finnes ikke rom for forbedring. All byutvikling og befolkningsøkning bør skje i metropolens omegn, mener byhistorikeren.

Men selv om byen er «ferdigbygget», finnes det fortsatt rom for gentrifisering. Presset på sentrum fører til renovering og oppgradering og i Paris ser man ikke like positivt eller nonsjalant på denne utviklingen som her hjemme. Lokalpolitikerne betrakter seg som beslutningstakere, mer enn som tilretteleggere for markedet og når de ser at områder i byen står i fare for å miste sin sosiale miks og bli dyrere å bo i, ja, så tar de grep.

Byens politikere har derfor laget en liste på 257 adresser, med til sammen 8000 leiligheter, der kommunen skal ha forkjøpsrett hvis boligene legges ut for salg. Disse leilighetene ligger i hovedsak i trendy områder i nordlige og østlige bydeler, der gentrifiseringen er godt i gang. Leilighetene skal kjøpes til markedspris, men selger kan trekke boligen tilbake fra markedet, hvis de synes prisen som tilbys er for lav.

Målet med tiltakene er å forhindre at gårdeiere skviser ut leietakere, totalrenoverer leilighetene og selger til mer velstående kjøpere. Man ønsker å unngå dannelsen av flere ghettoer for de rike. Ikke det at myndighetene har noe imot trendy mennesker med sosial oppdrift, men det viktige er å beholde den sosiale miksen og forhindre at nabolag drastisk endrer karakter.

Paris har som kjent lang historisk erfaring med hva en sterk klassedeling kan føre med seg av sosial uro og i dagens samfunn mener man det er en god idé legge føringer som bremser denne utviklingen.

Sosial utopi
Tanken om viktigheten av sosialt mangfold i byens sentrum har lange tradisjoner i Paris. Da Baron Haussmann (1809-91) fikk i oppdrag av Napoleon III å gjennomføre en ekstrem oppussing av den franske hovedstaden, var det ikke bare de brede boulevardene han var opptatt av. Også den nye byens kvartaler skulle bygges etter en streng mal.

Bygårdene skulle være fem til sju etasjer høye. På gateplan lå butikker og annen kommersiell virksomhet. I etasjen over bodde butikkeierne og over dem igjen, i fransk andreetasje, lå de fineste leilighetene, med stor takhøyde og de største balkongene, passelig langt unna gatas støy, men uten for mange trapper.

Standarden på de neste to-tre etasjene var lavere og kunne variere en god del, mens toppetasjen, med sitt nesten loddrette mansardtak, var delt opp i mindre rom for tjenerskap og andre med dårlig råd. Toppetasjene fikk selvsagt en helt annen status når man seinere installerte heis, men i dag framstår denne oppskriften på en vellykket sosial miks som rein utopi i de fleste land.

Pariserne, derimot, har ikke mistet trua. De synes å mene at byens sosiale utvikling kan styres, til beste for menneskene som bor der. Det ville vært interessent å se Tjuvholmen eller Bjørvika bygget etter noe i nærheten av haussmannske sosiale prinsipper. Da kunne vi begynne å snakke om Fjordbyen for folk flest.

FOLK FLEST?: Det ville vært interessent å se Tjuvholmen bygget etter noe i nærheten av haussmannske sosiale prinsipper, skriver Mikael Godø. Foto: Helge Høifødt
FOLK FLEST?: Det ville vært interessent å se Tjuvholmen bygget etter noe i nærheten av haussmannske sosiale prinsipper, skriver Mikael Godø. Foto: Helge Høifødt Vis mer