SNILL: Robert, Earl of Grantham i "Downton Abbey", imponerer med sin godhet.
SNILL: Robert, Earl of Grantham i "Downton Abbey", imponerer med sin godhet.Vis mer

Den gode monark

Å være snill er vanligvis et lite oppsiktsvekkende karaktertrekk. Er du adelig, derimot.

Downton Abbey ruller over oss igjen. I alle fall de av oss som har latt seg fascinere av det velgjorte kostymedramaet som har satt seerrekorder og rekorder i antall Emmy-nominasjoner. Seriens styrke er det troverdige mellommenneskelige dramaet som flettes inn i historiske hendelser, som Titanic-forliset, spanskesyken og 1. verdenskrig. Like viktig selvfølgelig, er dybden i karakterene - og spennet i mennesketyper som utgjør registeret manusforfatterne har å jobbe med. Men øverst, som kronen på verket, står hovedpersonen selv Robert, Earl of Grantham. I skuespiller Hugh Bonnevilles skikkelse er han den perfekt destillerte utgaven av den gode monark: Priviligert, rik, modig, rettferdig - og bunnløst snill. Mens familien rives og slites av intriger og historiens gang som setter den adelige livsformen på prøve, står Jarlen som den urokkelige representant for menneskelig godhet. Situasjoner som setter Jarlens godhet på prøve, er selve motoren i serien.

Vil han motarbeide den perifere, unge, ubemidlede advokaten som seiler opp som ny arving etter at den forrige omkom på Titanic? Å, neida. Hva når krigen bryter ut? Vil han holde krigens grusomheter på behagelig avstand? Niks. Etter noe motvillig å ha gjort deler av godset sitt til et feltsykehus, ender han opp med å låne ut bøker fra biblioteket til pasientene. Slår han hånda av datteren som gifter seg med en irsk republikaner? Nesten, men selvsagt ikke når det kommer til stykket. Hva med når kokka begynner å bli blind - bytter han henne ut med et friskt eksemplar? Naturligvis ikke. Jarlen sender henne til kostbar legebehandling i London. Av en eller annen grunn føles det litt ekstra spesielt at nettopp han, som har mulighet til å være så egoistisk og fæl han bare vil, stadig vekk velger det gode. Her er vi kanskje framme ved selve hemmeligheten: er du adelig kommer du ekstremt - for ikke å si uforholdsmessig - langt bare med å være snill. Almuen krever ikke mer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det norske kongehuset ser ut til å ha forstått det bedre enn de fleste. Deres eksistensberettigelse er å tre fram som sympatiske symboler når det trengs. De siste drøye hundre årene har de behersket den øvelsen nærmest til fingerspissene. Harald kan være så fjompete han bare vil - godt parodiert av twitterprofilen og nå tegneserien @kongendin. Så lenge kongen slipper alt han har i hendene og viser følelser hver gang det skjer noe dramatisk i landet vårt, vil han bli elsket. Hver gang kongefamilien opptrer som de gjorde etter 22. juli, forlenger de kontrakten sin med det norske folk med cirka 25 år. Det finnes ikke noe mer krise for et kongehus, enn et usympatisk medlem. Carl Gustav i Sverige og store deler av den engelske kongefamilien har ikke vært like heldige i sine møter med offentligheten.

Kongefamilier lever kanskje i et teater eller en slag tv-serie, men i likhet med Hugh Bonneville har de tross alt en takknemlig rolle. De får den helt uten audition eller konkurranse, de får de beste betingelsene og den aller største campingvogna på settet. De får kanskje hovedrollen uten å ha bedt om det, men det er jo bare å takke nei. Spiller de med og følger manus, har de en sikker vinner - i alle fall så lenge selv sure republikanere liker feelgood-drama som Downton Abbey.

HARALD: Imponerer, han og. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
HARALD: Imponerer, han og. Foto: Agnete Brun / Dagbladet Vis mer