Den gode norske forfatter

LITTERATURKRITIKK: Kritikerne synes å være mindre interessert i den bredere samfunnsmessige og kulturelle økologien Jan Kjærstads forfatterskap inngår i.

«Enkelte anmeldere er pønkere som blir satt til å vurdere jazz, om de da ikke er VIF-supportere som har fått i oppdrag å referere en Lyn-kamp.»

Da jeg var student, hørte vi om en særdeles begavet sosialantropolog som var blitt frosset ut av fagmiljøet. Grunnen var at han aldri hadde gjort feltarbeid. Til gjengjeld hadde han lest og forstått mer enn de fleste, men det hjalp ham ikke. En kveld, over noen øl, kommenterte en av våre lærere situasjonen med at hvis du har råd til å kvitte deg med en mann av et slikt format, da må du sitte virkelig godt i det. Sarkasmen var både bitter og tilsiktet.

Som delvis utenforstående - jeg leser norsk skjønnlitteratur usystematisk og har ikke anmeldt den regelmessig på over femten år - har jeg lenge lurt på hvor stor kapitalbeholdningen i norsk skjønnlitteratur rent faktisk er. Noen forfattere blir trukket inn i varmen, mens andre blir skjøvet ut i kulden. Som tilskuer til dette dramaet, blir jeg av og til minnet om kollegaen som ikke hadde gjort feltarbeid. Visse forfattere ser nemlig ut til å være både ubeskjedne og beskjedne på ubehagelige måter (de er «provoserende», som det heter i tidens nytale), og de har en tendens til å målbære litterære prosjekter som ikke passer inn i etablerte norske forestillinger om hva som er viktig litteratur.

DEN SOM MER enn noen annen gir meg denne følelsen, er Jan Kjærstad. Når han utgir en roman, hvilket med stor regelmessighet skjer hvert tredje år, er kritikerne som regel uenige i sine vurderinger. Inntrykket som fester seg, er av en omstridt forfatter som kanskje ikke alltid får det helt til. Som debatten i Dagbladet viser, har Kjærstad en ganske annen posisjon i de andre skandinaviske landene. I forsøkene på å forklare misforholdet, kommer debattantene imidlertid i skade for å demonstrere den samme mangel som kritikerne på sin side ofte viser i sine omtaler av Kjærstads romaner: De besitter litteraturfaglig kompetanse på høyt nivå, men synes å være mindre interessert i den bredere samfunnsmessige og kulturelle økologien Kjærstads forfatterskap inngår i. Derfor er det flere faktorer i Kjærstad-resepsjonen som ikke er blitt behandlet hittil i debatten.

For det første: Den gode forfatter i norsk samtidslitteratur (inkludert underholdningslitteraturen) skriver nedenfra. Han eller hun tar de presumptivt svakes side og skriver seg således inn i den store norske fortellingen om det tapre lille folket. Kjærstad gjør ikke det. Han skriver gjerne om vellykkede middelklassemennesker (selv om de er fra Grorud), og har opptil flere ganger skildret establishment-miljøer uten ironi.

For det andre: Den gode forfatter er inderlig. Kjærstad er kjølig og analytisk. Leseren må selv puste liv inn i mange av personene hans. Hans prosjekt er ikke å skape psykologisk identifikasjon hos leseren, men undring og ubehag. Må man ha innlevelse og identifikasjon for å få en givende leseropplevelse, får man heller lese andre bøker.

For det tredje: Den gode forfatter har et vakkert og originalt språk. Ved å lese anmeldelser i aviser og tidsskrifter kan man stundom få inntrykk av at det ikke spiller så stor rolle om de skjønnlitterære har noe å si, bare de sier det på en ålreit måte. Med Kjærstad forholder det seg annerledes. Hans språk er gjennomtenkt, men ofte kantete, upersonlig og nærmest kansellipreget. Språket kommer ikke i veien for det han har å si. (Jeg registrerer med interesse at en av de få begeistrede anmeldelsene av «Kongen av Europa» ble skrevet av en historiker. Valget av anmelder var åpenbart riktig i dette tilfellet. Hun var kompetent til å vurdere bokens innhold.) Kjærstad faller iallfall ikke inn under Einar Økland/Georg Johannesens kategori «Glitrende penner» fra salig Basar: En glitrende penn er en som skriver godt for å skjule at han ikke har noe å si.

For det fjerde - og dette er trolig det viktigste: Hvis Den gode forfatter har en politisk oppfatning, er den grunnleggende samtidskritisk , enten på en sosialistisk/kommunistisk eller en romantisk/reaksjonær måte (eller - helst - begge deler). Han eller hun mener at vår tid er en fæl epoke og at situasjonen enten er håpløs eller eventuelt kan reddes ved en fundamental omveltning som begynner nedenfra. (Når det skulle være debattmøter om EU mellom forfattere i 1994, fikk arrangørene alltid problemer med å finne en tilhenger hvis Roy Jacobsen var forkjølet.)

Kjærstad fremstår som en slags sosialdemokrat; han forsvarer det beste i det moderne prosjekt, og bruker sine romaner til å diskutere hva som er igjen av det etter Hiroshima, avkolonialiseringen, den økologiske krisen og den digitale revolusjon. Han er nok postmoderne i sin estetikk, men i sin samtidsdiagnose er han en betinget optimist på det modernes vegne. I flere av sine fineste bøker skriver han entusiastisk og kjærlig om Oslo, ikke minst sin barndoms Grorud, av andre avvist som en umenneskelig betongørken omkranset av motorveier.

DA «EROBREREN» kom ut i 1996, var de fleste anmeldere mellomfornøyde. Flere skrev at «Forføreren» (1993) var bedre. Når man slakter en bok, kan man som kjent iscenesette seg selv som nyansert og rettferdig hvis man skynder seg å tilføye at denne forfatteren har skrevet bedre ting før. Knapt noen av de sure kritikerne fikk med seg at Erobreren er et kaleidoskopisk overflødighetshorn av fortellinger om Norge i etterkrigstiden, kanskje den beste kultursosiologi som har vært skrevet om perioden. Neida, språket var flatt og de formelle grepene minnet for mye om «Forføreren». En slik vurdering er i beste fall ufokusert hva verkets innhold angår.

Kritikernes innvendinger mot «Kongen av Europa» har i noen tilfeller vært relevante, men de har vært ute av proporsjoner. Det hender at musikkanmeldere slakter en plate på grunn av musikernes hårsveis. Fullt så ille er ikke situasjonen her, men man klarer ikke helt å fri seg fra følelsen av at enkelte anmeldere er pønkere som blir satt til å vurdere jazz, om de da ikke er VIF-supportere som har fått i oppdrag å referere en Lyn-kamp.

JAN KJÆRSTADS bøker er verken rotekte og jordnære, inderlige og romantiske eller modernitetskritiske og estetiserende. Det ligger en ironi i at Kjærstad, som bryter med de norske forventningene om hva som er en «god forfatter», kanskje mer enn noen annen har definert det postmoderne, oljerike Norge gjennom sine romaner. Den mest unorske viser seg altså ved nærmere undersøkelse å være den norskeste.

Hvis det som står øverst på ønskelisten er et språk som tar en med på en vidunderlig eller grensesprengende reise, går man nok til andre enn Kjærstad. Men hvis man er ute etter en fortellerstemme som skaper undring og gir motstand, et innhold som inviterer til tankeeksperimenter og fortellertekniske grep som peker ut over det forutsigbare, finnes det verre steder å oppsøke enn Kjærstads romaner.

Dersom det litterære Norge nå likevel skulle vise seg å være så steinrikt at det har råd til å avvise Jan Kjærstad, tar vi ham mer enn gjerne, vi som driver med studier av kulturen i dette merkelige landet. Så gjenstår det bare å håpe at vi får til en overgangsavtale uten å måtte forfalske hverandres initialer.

ANALYTISK: Hvorfor anses ikke Jan Kjærstad som en av de gode norske samtidsforfatterne, spør Thomas Hylland Eriksen.
PROPORSJONER: Kritikernes innvendinger mot «Kongen av Europa» har i noen tilfeller vært relevante, men de har vært ute av proporsjoner, mener Thomas Hylland Eriksen. Foto: Jeanette Landfald