Den gode sopphøsten

Röyksopp vant prisen for beste musikkvideo under MTV Europe Music Awards i Barcelona i går kveld. I to minutter eide Svein Berge og Torbjørn Brundtland hele verden. - Vi hadde ingenting da vi kom. Nå har vi alt, uttalte de etterpå. FREDAG har fulgt suksessgutta fra Tromsø hele uka.

KLOKKA SLO 23.48 i Barcelona i går kveld. Svein Berge og Torbjørn Brundtland reiste seg opp, de klemte på hverandre, de gikk ned trappene, bortover det røde teppet, tvers gjennom Europas største fesjå. De 12 000 menneskene ropte, de hylte for Svein og Torbjørn fra Tromsø, de moderate fiskersjelene, dansemusikkens lorder, de selvtitulerte nerdene. De sto på toppen nå. Svein så rett fram, stemmen skalv, han så rett inn i stuene til hundre millioner mennesker. Han viftet med trofeet, og sa:

- Thank you all. Thank you to everyone who is into our music.

De sto der og så utover menneskehavet.

Nord-Norge hadde erobret verden.

MEN VI KAN BEGYNNE fire dager tidligere: Han satt i trappeoppgangen til turnébussen. Det hadde vært hjemmet hans de siste åtte ukene. Svein Berge hadde dradd hetta over hodet. Det regnet store dråper. Det var på en parkeringsplass i Lille, Nord-Frankrike.

- Er du sliten, Svein?

- Sliten, ja, jeg vet ikke. Det er mer enn som så...

- Er det mangel på søvn?

- Det er mangel på så mye. Men det er bare meg. Mine egne laster. Min egen idioti. Mine egne mørke tanker. Du vet...jeg og Torbjørn var vant med å leve fra dag til dag. Vi var to bestevenner som gikk rundt og vaset. Vi levde i et studio, spiste potetgull, svettet og laget musikk til langt på natt. Det jeg sier, er at det ikke var meningen at det skulle ta av. Nå står det folk her og er avhengige av oss. Voksne mennesker, med barn, og jeg vet ikke hva. Jeg har en rar følelse, bare. Det er vanvittig fint, også, du må ikke tro noe annet. Men jeg tenker på denne butikken vi må styre. Det er så fjernt. Her om dagen gikk vi inn i en forretning og kjøpte paintball og kamoklær. Vi måtte bare blåse ut et eller annet.

DET VAR ET LITE ØYEBLIKK Svein var veldig trist. Men så gikk det over. Röyksopp hadde kommet til Lille fra Düsseldorf på morgenen. Svein sa:

- Akkurat nå er det tidlig på morgenen. Hjernen går jævlig sakte. Og det er ikke så mye saft igjen hverken her eller der. Jeg tror jeg tar meg en Frisk-tablett.

Svein hvisket noe:

- Du kan ikke ha gule solbriller på under et intervju, Torbjørn.

- Klager du på stilen min?

- Nei, jeg bare hjelper deg litt. Du klager jo på din egen stil.

Så lo de litt. Ekteparet Brundtland-Berge.

SEINERE STO Torbjørn i garderoben, konserten i Lille var over, han var på bristepunktet:

- Da var vi faen meg ferdig. Jeg bærer på en ball av følelser. Nå skal jeg åpne opp, jeg skal skjære ballen opp. Det kommer nå. Nå kommer det.

Han brølte. Han skreik det ut. De satte seg ned for å snakke sammen. De supet topper med vodka, de snakket om fedrene sine, de snakket om at de trolig ikke ville få noen pris av MTV, de snakket om at de skulle sparke Eminem i rumpa når de endelig kom til Barcelona, og de snakket om hemsen de skulle bygge i studioet sitt i Bergen.

- Jeg har en hjemlengsel som er veldig sterk nå. Den er beyond, sa Torbjørn.

Ute i den store salen, hvor 10000 franskmenn akkurat hadde sunget og danset med til «Poor Leno», og hvor Svein hadde gått fram til scenekanten og sunget den nye fine sangen sin og hvor Torbjørn hadde lagt håndflaten sin mot hjertet under «Remind Me», sto den lille mannen Moby. Vi hørte at han dedikerte sin «We\'re alle made of stars» til Svein og Torbjørn, til Röyksopp. Slik han hadde gjort hver kveld i åtte uker.

- Kom nå, sa Torbjørn litt seinere på natta.

Han banket på døra til Moby. Det skulle være en slags avskjed.

- Vi har kjøpt noe til deg. Vi fant den på en antikkforretning for leketøy. Det er en robot. Den kan kjøre langs gulvet. Og den har et brett hvor du kan plassere gaver på. Og så kan den si ting, du trykker bare på en knapp her.

Moby satte seg ned på gulvet. Han var rørt, du kunne se det. -

- Hvordan kunne dere vite det, gutter? Jeg har alltid ønsket meg en robot, sa han.

Svein og Torbjørn endte opp i loungen i bussen etterpå. De avreagerte med data og vodka og Pringles.

- Jeg skal fortelle deg noe, sa Torbjørn.

- Det er litt flaut. Men det finnes ei jente i New York som besvimer hver gang hun møter oss. Vi ser øynene hennes bare gli bakover, så svimler hun, før hun faller om. Hun har lært seg norsk også nå, hun skriver brev til oss, om at hun elsker oss.

DET VAR BARE EN ETAPPE IGJEN NÅ. Barcelona. Det vil si: De måtte svinge innom London i et siste ærend. Svein og Torbjørn skulle møte en stylist for første gang i sitt liv. Jimmy King er mannen som har passet på stilen til David Bowie i alle de år. Nå skulle han kle opp Röyksopp.

- Håper han kan tilby alt. En total renselse. Kanskje han kan gå ned i kroppen min, inn i hodet mitt, suge ut det jeg ikke trenger. Stylister kan sikkert hjelpe med slike ting.

Torbjørn og Svein følte lenge at de ville stritte imot denne delen av popbransjen.

- Det var en venn av oss som hadde lest på nettet at noen skjelte oss ut fordi vi ikke var kule lenger. Vi hadde blitt så veldig styla, sa de. Og vi som alltid har fikset oss selv. Kjøpt alt selv. Som få andre i denne bransjen. Men nå skal vi prøve. Det kan bli kult. Det kan bli motbydelig. Vi vet ikke.

MANDAG KVELD: halvmånen lå over marinaen i Barcelona og over det overdådige Hotell Arts da den uniformerte mannen åpnet opp bildøra for Svein og Torbjørn. Det var allerede tilløp til hysteri utenfor. MTV hadde gått ut og lansert dem som «the electronic wunderkids». MTV hadde hatt pressekonferanse, verdens mektigste underholdningskanal hadde snakket om nominasjonene til prisutelingen. Da de laget referat, sto det i tittelen: «Röyksopp kan vinne fire statuetter». Lenger nede sto det noe om Eminem og om U2.

- Med hånden på hjertet, sa Svein.

- Jeg vet ikke hva som skal skje med livet mitt nå. Og så er det det at vi føler et lite drypp av paranoia. Jeg skal ikke si mistroisk. Men vi ser litt mer over skuldrene. Det blir litt slik: «Hva er det du vil fra meg? Hva vil du ha? Hva mener du?» Det presser på av og til.

Torbjørn sa:

- Ting er ikke lagt opp slik at det skal være lett. Det er vanskelig, vi er så mye borte fra folka vi egentlig har lyst til å henge rundt med. Det er mange ganger at jeg føler for å gå tilbake til det livet jeg hadde før vi slapp «Melody AM».

Det var en erkjennelse han hadde nådd. Men det var ikke noe å gjøre med nå.

TIRSDAG MORGEN: Utenfor den enorme arenaen Paulau Sant Jordi kan du høre Torbjørn synge om Leno. Poor Leno. Låten trenger gjennom veggene. På bakrommene står Puff Diddy og skryter av hvor mange tequilas han drakk kvelden før. Så kommer Jon Bon Jovi fra USA.

- Jeg er her fordi Christina Aguillera er her, røler han.

Og så snakker han om at det å gi sanger til jenter fungerer bedre enn å gi blomster. Jon Bon sier at han har prøvd det ut på spanske jenter. Den meksikanske journalisten spør om hvordan det er å holde sammen i en verden full av fristelser og prøvelser. Bon Jovi sier at det ikke er noe problem. Og så kommer Wyclef Jean og viser fram kroppen sin, han sier at han har brukt morgenen til å trene.

Der inne står Torbjørn Brundtland og Svein Berge på scenen. Folk har sagt at det skal snø over dem. Bon Jovi sier at Röyksopp driver og forbereder et helvetes show, som han ikke er i nærheten av å tangere.

- Jeg så det med egne øyne. Det skal søren meg snø over gutta. Herregud for en gjeng, sa han.

RVYKSOPP SA AT DE VAR FISKERSJELER. Globale bønder. Autister. Moderate nordlendinger. To grublende hybelteoretikere. Små nerdebarn. De likte å snakke som om de var outsidere. De snakket om lyden du får når du heller i brus i et smalt glass. Lyden av en vibrerende linjal som trekkes fra bordkanten og innover bordet. Kjærligheten til slike ting.

Det var på Sommerlyst ungdomsskole i Tromsø, Torbjørn og Svein var 12 og 13 år gamle, og folk så at det var en magi der. De tok hverandre i å tenke synkront. Fullføre hverandres setninger.

De hadde lest de samme barnebøkene, for eksempel Serat og Plym. De fikk for seg at de ville bygge en musikkmaskin, slik de gjorde i en av bøkene. Så de startet å bygge inn alle synthesizerne og trommemaskinene sine i et 100 kilos berg av en konstruksjon.

På skolen ble de mobbet og ledd av fordi de programmerte musikk på Commodore 64. Musikklærerne deres ville helst prakke på dem Bruce Springsteen. Svein og Torbjørn svarte med å dunke hodet i pultene sine. De tilbragte dagene sine i bruktsjapper, fant støvete og utgåtte synthesizere med treskall.

ONSDAG KVELD: Svein og Torbjørn holder pressekonferanse. Torbjørn, den hengslete mannen med kinnbeinene som er omtalt i trendmagasiner, og med den tunge luggen og den grenseløse fantasien. Svein, den mørke, smått eksotiske og lynkjappe.

Alskens presse hadde møtt opp. Röyksopp-gutta vinket til kamerafolka, før de forsvant inn i en heis og heisdøra smalt igjen. Det er slik man ser stjerner gjøre. De skrev alt på sjarmkontoen, som vanlig. Men de var litt blekere, litt stivere. Litt hemmeligere. Før de ble borte i døra, hadde de sagt:

- Det føles ikke uvirkelig lenger. Det føles riktig. Takk, vi gleder oss bare nå.

FOTOGRAFEN FRA VG sto igjen og dirret, han ble spontanintervjuet av NRK fordi han mente det nå er lettere å få adgang til verdens raskeste mann Maurice Greene enn å få adgang til Röyksopp. Fotografen mente det hadde gått over styr, at folka rundt Röyksopp voktet dem med for hard hånd. Men så la han til: «Greit, jeg begynner å skjønne at de ikke er et hvilket som helst trønderband».

Det var i oktober i fjor Svein Berge sa: «Vi vil ikke klare å leve med popstjernstatus».

- Vi begynner jo faen meg å klatre opp dit. Det er vanvittig. Men det begynner å gå opp for meg nå, sa Svein.

SEINERE PÅ NATTA blir Torbjørn Brundtland stående utenfor et prangende hus, folk rundt ham skriker, de spanske jentene hyler, Torbjørn er blank i øynene, han bærer en tettsittende hvit bukse med striper på siden. Han har kommet ut av popsirkusets mest stjernemettede middag, og han sier:

- Dette har vært en helt vanvittig kveld. Dette er jo så jævlig bra. Om du spør, har jeg hatt fortrolige samtaler med noen personer som er så store at det nesten blir flaut. Jeg begynner å le om jeg skal fortelle om det.

- Hvem snakket du med?

- Nei, jeg begynner bare å le. Det er så mye nå at det nesten blir komisk. Jeg skal fortelle alt når morgendagen er over.

SVEIN FORSVANT ut i natta litt tidligere. Et par dager tidligere sa han dette:

- Du går rundt der, hilser på en eller annen celebritet. Kylie er der. Hun er alltid der. Du vet, den verden er så skremmende liten. Det er de samme folka. En liten mafia. Men ingen av oss er stargazere. Jeg tror vi aldri blir det. Kanskje vi får det som hobby. Men det er det jeg tenker om dette livet, disse turene, disse festene, som den vi skal på i Barcelona nå. Du vet, det blir en leirskole. Slik er det på leirskoler, man blir alltid kjent med noen.

- Slik går nå dagene. Vi kommer til nye byer. Vi blir tilbudt ting. I går, i Düsseldorf, ble vi tilbudt ...skal vi se. Jo, Kraftwerk, de gamle heltene våre, ville snakke med oss. Og så ble vi tatt til en klubb, vi møtte Boris Becker som dynket sine skattesorger i champagne. Vi blir kastet inn i en ganske artig verden.

- Blir du lykkelig av dette, Torbjørn?

- Ja. Men for vår del tror jeg at det skal en del til for å få personlig fulfillment av det. Altså, helt ut kunne nyte et slik liv. Det er det som er så vanskelig for mange folk rundt oss å huske på. At vi ikke er her for showbusinessens skyld. Men fordi vi har laget musikk.

TORSDAG, DEN STORE DAGEN.

- Vi skal vise våre åsyn for en del millioner seere. Det har sikkert en eller annen effekt. Spesielt når det står en MTV-logo i hjørnet, tror vel folk at dette er virkeligheten og sannheten, sa Svein. Han la til:

- I vår fantasiverden liker vi å tro at vi lager musikk som verden trenger.

Det ble kveld. Eminem kom ruslende. Kylie Minouge. Robbie Williams. Linkin Park, Coldplay, Foo Fighters, Enrique Iglesias. Og Whitney Houston.

Torbjørn og Svein kom også, de vinket, dette var ingen leirskole lenger. Du kunne se at de var nervøse under alt det kule. For det var ingen hemmelighet at de skulle åpne MTV-showet. KLOKKA 21.07 EKSPLODERTE DET.

- Ta vel imot våre funky nordiske brødre, ropte verten Puff Diddy.

Röyksopp kom. Poor Leno kom. Svein sto der i singleten, hadde svettebånd rundt hånda, Torbjørn hadde hvit pelsjakke, sort slips. De sto inne i ei hytte av tre og smilte og danset og trykket på knapper. Den kunstige fullmånen lyste over dem. Det snødde på tvers over publikum i Barcelona. Etterpå satt de seg ned for å vente. De ventet i snart tre timer, de så tre priser fare forbi. Det var bare én sjanse til - videoprisen. Alle trodde Eminem skulle stikke av også med den. Moteguruen Jean Paul Gaultier, utdeleren, holdt det gående lenge, før han til slutt bøyde seg ned mot mikrofonen og sa:

- The winner is...Röyksopp.

Svein og Torbjørn spratt opp. Torbjørn med 17.mai-sløyfe på skjorta si. Ansiktene deres var som guttungers ansikter. Det var et øyeblikk for livet.

ETTERPÅ VRIMLET DET RUNDT DEM. Moby, med tårer i øynene, sa:

- Jeg elsker dem. De er så fantastiske mennesker.

Puff Diddy sa:

- De lager så utrolig sjelfull musikk.

Svein og Torbjørn var så stolte. Så rørte. Svein holdt opp prisen for verdenspressen og sa:

- Vi hadde ingenting da vi kom. Nå har vi alt. Og det bygger seg opp til fest for oss nå.

Torbjørn hadde nesten ikke stemme igjen. Han hvisket, svakt: - Det blir nesten for mye oppmerksomhet dette, for gutter som oss.

GAVE TIL MOBY: Konserten i franske Lille er slutt, og Röyksopp-gutta overrasker Moby med en fjernstyrt avskjedspresang. Den lille roboten kan snakke, også. Den sier noe Moby ikke forstår. Den sier «Kukrobot, kukrobot, kukrobot.»
DANSER SOM ROBOTER: Det er søndag kveld i den franske byen Lille. Röyksopp-gutta Svein Berge (t.v.) og Torbjørn Brundtland skal avslutte turnéen med Moby, og har laget en avskjedspresang til superstjernen. Her sjekker de at gaven - en fjernstyrt robot - virker. Det gjør den.
LANGE DAGER: Röyksopp har vært på turné med i 60 dager. Det blir mye ventetid i kjedelige garderober. Svein Berge har inntatt horisontalen. Torbjørn Brundtland lurer på om det snart er leggetid.
DIETT FRA HELVETE: Typisk turnémat: Pringles, vann på flaske og Absolut Vodka