Den gode viljen

Er det egentlig så stor moralsk forskjell på slagordene fra Live8-scenen og en hvilken som helst reklamekampanje?

DE AV oss som husker tilbake til Live Aid med skrekk fryktet at Live8 skulle bli samme greien om igjen. En endeløs maraton av kjendiser som skrek seg hese mens de plasserte seg på pidestall som moralens voktere i en urettferdig verden. Nå må det sies at det er vanskelig helt å ta en gjeng multimillionærer helt på alvor, der de shopper designerklær på øverste hylle det ene øyeblikket og vil «dele godene» neste øyeblikk. Er øvelser som Live Aid og Live8 egentlig mer enn et utslag av disse artistenes ekshibisjonisme?Personlig tenker jeg alltid på Jesu likning om fariseerne og den gamle kvinnen når Bob Geldof, eller Saint Bob som han tydeligvis liker å bli kalt, brøyter seg frem på scenen i et desperat forsøk på å gjenta sitt yngre jeg. Kjapp (og overflatisk) bibeltime: Det Jesus ønsket å fortelle oss var at samme hvor mye fariseerne gav i kollekt så hadde de fortsatt så mye rikdom at de ikke led nød. M.a.o. var det ofte mer for å;vise seg frem at de gav og gav og gav som at de hadde et hjerte av gull. Den gamle kvinnen som knapt eide nåla i veggen gav kanskje ikke så mye i kollekt sammenliknet med fariseerne, men hun gav en langt større andel av det hun eide enn fariseerne. Kanskje litt urettferdig overfor den godeste Bob å kalle ham fariseer. Antakeligvis nærer han en sterk moralsk overbevisning om at vi faktisk må gjøre noe for verdens fattige, og da spesielt de sultende masser i Afrika. Men nettopp her ligger kjernen av problemet med Live8.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR DET første den nedlatende måten man i Vesten betrakter den såkalte «tredje verden» og tror at disse nødvendigvis trenger «hjelp». Ikke at dette er nytt. Helt siden «vi» sendte misjonærer avgårde til fjerne himmelstrøk for å tvangskristne uskyldige mennesker har «det gode» vært en integrert del av vestlig kolonisering. Mye av denne tvangsmentaliteten om at det finnes mennesker der ute som trenger «hjelp» har forplantet seg inn i vårt moderne tankesett, der vestlige vesener lever i en overflod som gir en skyldfølelse som iblant eksploderer i tiltak som Live8. Fra religiøs tvang til politisk korrekthet - spranget er kanskje ikke så fryktelig langt?For det andre er det stadig flere ting som tyder på at den typen skippertaksmentalitet som Live8 representerer kan virke mot sin hensikt. Det å sammenlikne sult i Afrika med tsunamien som førte til et par hundre tusen døde og kortsiktig endrede livsvilkår for millioner av mennesker, er lettvint og direkte misvisende. Situasjonen i Afrika - for 20 år siden og nå - er bare delvis forårsaket av naturlige forhold. Tvert imot viser en nærmere titt på begivenhetene som ledet til Band Aid, Live Aid og ymse andre kjendis-anførte tiltak midt på 80-tallet at katastrofen i Afrika generelt - og Etiopia spesielt - først og fremst var menneskeskapt.

I FØLGE den franske avdelingen av Médecins Sans Frontières (MSF, Leger uten grenser) foregikk det en massiv tvangsflytting av befolkningsgrupper som ikke var favorisert av det daværende etiopiske regimet. Live Aid ble brukt som dekke for å assistere dette folkemordet. Ikke bare forsøkte MSF å varsle vestlige medier om dette, de trakk seg også ut av hjelpearbeidet fordi de ikke ville assistere det sittende regimet og dets politiske agenda. Faktisk går representanter for organisasjonen så langt som å hevde at flere menneskeliv gikk tapt som følge av denne tvungne folkeforflytningen enn de som ble reddet som følge av Live Aid, Band Aid, osv. (En lengre artikkel om dette finnes i det britiske magasinet Prospect sin juli-utgave: www.prospect.co.uk). En sterk påstand som lett kan ende i en evig runddans av statistikk. Likevel burde denne typen argumenter gi oss en tenkepause: Er det alltid slik at gode handlinger fører til noe godt? Eller kan det iblant være at godhet leder til det helt motsatte?En annen faktor det er lett å glemme oppi den gamle klisjeen om at «rock» representerer «opprør» og «anti-autoritet», er at pop og rock forlengst er blitt en del av etablissementet. For ikke å snakke om aristokratiet. Passende nok var det også først og fremst representanter for dette pop/rock-aristokratiet (U2, Coldplay, Paul McCartney, Elton John) som viste frem sine gode samvittighet på Live8.

FØLGELIG er Live8 en like elite-styrt begivenhet som G8-møtet man hadde som formål å kritisere. Bare at det er kjendiseri heller enn penger som styrer. Jeg vet ikke hva som er verst: En verden styrt av penger eller en verden styrt av berømmelse? Dessuten, er det ikke ofte slik at når noen har bygget opp en viss formue (legalt eller ei), så skyldes dette at noen faktisk på et eller annet tidspunkt har gjort noe aktivt for denne opphopningen av rikdom? Når det gjelder berømmelse som maktfaktor er det vel bare å peke på flommen av reality tv-show de siste årene og spørre seg selv: Er det disse folkene vi vil skal styre oss og påvirke meningene våre?Jeg minnes at en kamerat av meg plent nektet å kjøpe Band Aids sjefsekle «Do They Know It,s Christmas?» og USA For Africas marginalt bedre «We Are The World» med følgende argument: «Jeg har ikke så dårlig samvittighet at jeg må kjøpe dårlig musikk.» Akk, hvis bare flere kunne holdt hodet like kaldt.

PRAT, reklame-liknende slagord, lightere i luften og sms-meldinger alene kan ikke redde verden samme hvor mye vi innbiller oss at vi er bedre mennesker fordi om vi har sett vår favoritt-artister på tv. Det er vel ikke supert å være så naiv?Dessuten: Er den formen for emosjonelt engasjement Live8 avstedkommer egentlig så annerledes enn det emosjonelle engasjementet som finner sted når et multinasjonalt selskap får oss til kjøpe produktene sine gjennom reklame? Kan det tenkes at når vi kjøper et par sweatshop-produserte Nike-sko så fører dette faktisk til mer velstand i et fattig land enn at Bob Geldof & co holder konsert iført lite annet enn sin egen dårlige samvittighet?