Den grådige mammaen

KARRIERE: Simen Tveitereid gjør seg til talerør for flere av mytene om dagens likestilte familie.

«Hva skal vi med barn?», spør Simen Tveitereid retorisk i Dagbladet forrige lørdag, 12.11. Han har selv blitt far og reagerer på klagesangen fra andre småbarnsforeldre som vil kombinere jobb og barn. Disse lever opp til tidens ideal, som ifølge Tveitereid er å leve som før man fikk barn også etter at barnet er kommet. Tveitereid påstår en sammenheng mellom at dagens barn sliter med fedme, allergi og ADHD og at «mange kvinner føler presset om å gjøre karriere så sterkt at de ikke våger å prioritere det viktigste i deres liv. Barnet.» Aha. Mødrene. Tenkte vi det ikke. Ifølge Tveitereid plages hun alltid av dårlig samvittighet siden hun har forlatt ungene hos andre. Nettopp. Klassisk. Deretter følger en lang redegjørelse fra livet som superpappa og tankene som melder seg når andre unger i parken gråter «Mamma jobbe!» når mødrene går derfra. Antakelig kommer dette til å gå riktig galt når denne generasjonen blir gamle selv, tenker Tveitereid. Er det underlig at arbeidende mødre sliter med dårlig samvittighet med innlegg som dette, lurer vi.Tveitereid, derimot, er noe for seg selv, går det fram. Han forteller oss åpenhjertig at han «har ikke vært i Syden», «har ikke kjøpt nytt kjøkken» og han deler gjerne tips om hvordan man sparer penger (kjøp billig seifilet, ikke handle på Deli de Luca). Tveitereid sier han har tenkt å jobbe «sånn omtrent 50 prosent i et par år».Ja, da er han faktisk ganske unik. Ikke i mangel av nytt kjøkken, men han er blant de 5 prosent fedrene som reduserer arbeidstiden mens barna er små. Kanskje er det kompisene sine Tveutereid tenker på når han mener idealet er å leve som før? Dette idealet var i hvert fall nytt for oss. Tvert imot trodde vi de fleste, altså ikke bare Simen, fikk barn for å endre tilværelsen og at idealet var at mor går over i deltidsjobb, far jobber heltid og bidrar litt mer hjemme enn faren hans gjorde i sin generasjon. Slik fortoner det seg i hvert fall om man kikker på statistikken. Vi ønsker ikke å få vite så mye mer om Tveitereids dag i parken eller få råd om å spare utgifter vi uansett ikke har. (Det må da være en ganske liten gruppe småbarnsforeldre som har mye penger å spare på å gå fra Deli de Luca til hverdagsmat?) Det er mer interessant å se hvordan han gjør seg til talerør for flere av mytene om dagens likestilte familie - og den grådige mammaen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MYTE 1. Fedre er nå likestilte foreldre. Mødre gjør nå samme tabbe som fedrene pleide å gjøre. Selv uten å ty til vanskelig statistikk: Hva tyder det på, Tveitereid, at barna er i park fra ti til to og at det er mamma som leverer dem kl ti?43% av yrkesaktive småbarnsmødre arbeider deltid, mens far jobber (minst) like mye som før han fikk barn. I stedet for å klemme på det svakest mulige punktet hos alle «kjære karrierekvinner» gråtende barn - hva med å stille seg spørsmålet om hvorfor det ikke er noen unger der som roper «pappa jobbe!» i samme park? Fordi pappa ikke jobber? Eller? Den likestilte selvforståelsen henger ikke i hop med fakta. Om hovedsaken (virkelig) er barnas ve og vel skulle man tro det var mer å hente ved å appellere til fedrene om økt fokus på omsorg. At sosialistenes kampsak er «at foreldrene skal være minst mulig sammen med barna sine», er tilsvarende kunnskapløst: Hjemmelekse før neste kronikk: Hvem kjemper ivrigst for 6-timersdagen? I hvilken hensikt?

MYTE 2. Det er kvinnenes egen skyld. Ifølge forsker ved NTNU, Elin Kvande, er dette en gjenganger i analysen av problemene som oppstår i kombinasjonen jobb og barn i den moderne familien. Kvinnene er for kravstore, de vil både føde, amme og jobbe. Men selv er hun ikke i tvil om at småbarnsmødrene endrer prioriteringer i størst grad. Omsorg oppfattes fremdeles som mors ansvar. Vedvarende «klaging» kan være et tegn på at noen ikke blir hørt. Den svenske forskeren Ylva Elvin-Nowak undersøkte hvordan mødre og fedre ble oppfattet ulikt i like situasjoner, som for eksempel ved levering og henting i barnehagen: Kvinner som snakket i mobil på vei inn i barnehagen ble oppfattet som egoistiske og uansvarlige, mens menn med mobil ble oppfattet som en fantastisk far, som tok vare på barna til tross for at han hadde slik en viktig jobb. Kan Tveitereid ha falt i en slik felle?

MYTE 3. Mødre jobber fordi de er griske, urbane karrierister (de vil ha alt: kurs, kjøkken og sydentur, dyr og vond mat fra Deli de Luca). Tveitereid tenker seg at billig seifilet og kontantstøtten vil demme opp for inntektstapet. Dream on. Man trenger ikke være så veldig grisk og materialistisk om dette ikke er nok kompensasjon for en normal familieøkonomi i etableringsfasen, uansett landsdel eller befolkningstetthet. Tidklemma rammer vel så mye familier med flere barn, med lange avstander mellom hjem, jobb, barnehage, de enslige foreldrene, familiene hvor foreldrene har fast arbeidstid og ikke er f eks freelance-journalister. Ikke klag på mødrene, se heller hvilke løsninger i politikk og arbeidsliv som kan lette problemene for familiene. Normene for hva som er «god mor» er trange. Framstillingen av de arbeidende mødrene minner mye mer om Tårnfrid-karikaturen enn om idealet norske kvinner strever mot. Agder-forskning viste i en undersøkelse hvordan mødre seg imellom er beinharde på sanksjoner overfor kvinner som jobber «for mye» utenfor hjemmet. Finnes slike sanksjoner mot menn i Tveitereids kompisgjeng eller i det norske arbeidslivet? Hvilke konsekvenser for kulturene på arbeidsplassene ville det føre til om flere menn var hjemme med barn?

MYTE 4. Barnehagen er en dårlig erstatning for mamma. Det er den ikke. Barnehagen er jo ikke en erstatning i det hele tatt, den et helt annet tilbud enn hva foreldrene kan gi: et kvalifisert pedagogisk tilbud hvor ungene sosialiseres gjennom lek og samhandling med jevnaldrende. Det er lite overbevisende retorikk å bruke egne liv og unger som bevis i disse sammenhengene, så i motsetning til Tveitereid avholder vi oss. Men med tanke på de grufulle konsekvensene han ser for seg: Kan det tenkes at også den talentfulle 50-tallskvinnen som ga opp jobben da hun ble gift og levde gjennom ungene, påførte dem noen skader? Omsorgen for barn er den viktigste, mest ansvarsfulle, morsomste og mest tidkrevende oppgaven for en kvinne som blir mor og en mann som blir far. Verken feminister, nærværende fedre eller utearbeidende mødre mener noe annet. Kan vi slutte å gi hverandre dårlig samvittighet, og heller jobbe bevisst med private og politiske løsninger som virker? Djupedal kom litt skeivt ut på hoppkanten, men det er lov å prøve igjen. Gi oss mer pappapermisjon, flere barnehageplasser, fleksible ordninger for mødre og fedre på arbeidsplassene.