Kommentar: Miljøpolitikk

Den grønne puritanismen

Den grønne bevegelsen trenger sterkere folkelig forankring. Da må den unngå moralisme og nypuritanisme, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Det har tatt tid og krefter. Men nå er en grønn bevissthet i ferd med å feste seg i det norske folk. Forståelsen av klimautviklingens ødeleggende konsekvenser er økende, også blant dem som har lagt ungdommen bak seg. Det samme gjelder forgiftningen av mat og natur, og den dramatiske reduksjonen av dyrearter og insekter. De fleste innser også at det er behov for store endringer i menneskenes livsførsel og forbruk.

Så blir det mer krevende å holde flokken sammen. Det henger sammen med de neste store spørsmålene: Hvordan skal problemene løses, hvilke konsekvenser får tiltakene for folk flest, hvordan skal byrdene fordeles og hvem skal betale? Vi er alle i samme båt. Men hvem er det som skal ro denne båten, eie den og styre den?

Her lurer flere farer, men også flere muligheter. Verden er tydelig på bakfot når det gjelder miljøtiltak som må gjennomføres for å redde livet på kloden. Det åpner for autoritær styring og tvangstiltak. Kina er en sentralisert ettpartistat som har iverksatt massive kontrolltiltak overfor befolkningen, men også viktige miljøforbedringer. Hvis utviklingen innenfor klima og miljø ikke snur, vil ropene på hardere styringsmetoder øke i andre land også.

Før vi eventuelt kommer dit, vil vi se omfattende forsøk på å gjøre miljøløsningene til enkeltmenneskenes ansvar. Samtidig vil de store foretakene skjermes eller få skattefordeler, angivelig for å utvikle ny teknologi. Det er ingen ondsinnet framskriving av nåtida, men en trend som allerede er markant. Og som har støtte fra deler av miljøbevegelsen.

Et typisk eksempel er EAT Foundation der Gunhild Stordalen spiller en hovedrolle. Stiftelsen vekket internasjonal oppsikt da den fastslo at vi i framtida bare kan ha to kjøttmåltider i måneden. EAT har utvilsomt rett i at verdens matvaresystem er skakkjørt og at kostholdet i middelklassen verden over er for kjøttbasert og ensidig. Det er sant at kostholdet må bli mer plantebasert.

Når vi ser på hvem Gunhild Stordalen har med seg på laget, skurrer det likevel faretruende. Det er en samling selskaper som er pådrivere for et kjemisk industrilandbruk med stor vekt på vegetabilske ferdigprodukter. Noen eksempler: BASF (verdens største kjemiske konsern), Bayer (et av verdens største farmasøytiske foretak, som har kjøpt opp giftprodusenten Monsanto), Danone (størst i verden på meierivarer), DuPont (kjemi), Nestlé, Unilever og Yara, der den norske staten er største aksjonær.

Disse selskapenes primære interesse er å beholde kontrollen over matvaresektoren og produksjonsmetodene som gir salg av varene de framstiller. Selv den mest optimistiske miljøverner kan ikke tro at gigantene som profitterer på planteverngifter er grønne riddere for miljøet.

Skal vi unngå en klimakatastrofe er det en rekke midler som må tas i bruk: Statlige reguleringer, treffsikre skatter og avgifter, stimulering av forskning, påvirkning av forbrukermønsteret. Å holde en balanse i virkemidlene er uhyre viktig for den folkelige oppslutningen om miljøtiltakene. Vi ser det i debatten om flyskam og i opprøret mot bompenger.

Da er det et problem at deler av miljøbevegelsen drar med seg en historisk, idealistisk tradisjon der personlig ansvar og livsstil spiller en hovedrolle. Den er selvsagt ikke skadelig i seg selv. Ansvar er en menneskelig kjernedyd og en nøktern livsstil gagner miljøet og skader ingen. Men dette må ikke skygge for de store strukturelle omleggingene i økonomien og produksjonen som må til. De nye arbeidsplassene som må skapes.

Det er ingen tilfeldighet at MDG er et typisk urbant parti, og mer opptatt av raske tog til Berlin enn å forlenge Nordlandsbanen til Harstad og Tromsø. De grønneste blant oss føler avstand til andre grupper. Det framgår bl.a. av en forskningsartikkel i Norsk sosiologisk tidsskrift («Grønne grenser») av Vegard Jarness og Maud Lauvstad Hansen. De grønne informantene i deres undersøkelse trekker grenser mellom seg selv og dem som ansees som ressurssvake og lite utdannede. Samtidig trekker de også grenser mot ressurssterke som ansees å mangle viljen til å leve et miljøbevisst liv.

Som i så mange andre forhold er miljøpolitikken ikke et spørsmål om enten eller, men om både og. Vi trenger både offentlige reguleringer og holdningsendringer. Skam er handlingslammelse. Ansvar er handling og selvrespekt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.