GRUNDIG GRØNN: Rasmus Hansson er eneste stortingsrepresentant fra MDG. I kommunevalget kan de gjøre det stort. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
GRUNDIG GRØNN: Rasmus Hansson er eneste stortingsrepresentant fra MDG. I kommunevalget kan de gjøre det stort. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Den grønne muskelen

To uker før valget rir Miljøpartiet De Grønne (MDG) på en bølge. Men hvem er de grønne, hva vil de og hvor kommer de fra?

Kommentar

I 25 år gikk de grønne på fottur og luktet på blomster, langt fra de politiske korridorene og makten der. Partiet var avskrevet som en samling svermere uten organisatorisk evne eller praktisk politisk sans. Folk som overlevde på kildevann og bønnespirer, og som sverget til alternativ medisin og New Age. Ufarlige greier, ikke minst fordi det var alminnelig antatt at SV og Venstre fylte det grønne rommet i norsk politikk. Norge ville ikke få et levedyktig og operativt grønt parti, slik vi kjenner det fra f.eks. Tyskland og Sverige.

Nå vet vi at det meste av dette er feil, eller at det har gått ut på dato. For to år siden fikk MDG sin første stortingsrepresentant, og nå skyter partiet knopp på meningsmålingene. Det registreres til mellom fire og seks prosent på landsmålinger, men får vesentlig høyere tall i mange av de større byene. På Dagbladets siste Oslo-måling noterte MDG seg for 10.9 prosent og lå an til å ligge komfortabelt på vippen mellom den blå og røde blokken. Hvis partiet unngår å gjøre altfor mange feil framover, er det sannsynlig at det vil komme inn på Stortinget i 2017 med pluss/minus ti representanter. Og går det riktig godt, kan MDGs framgang presse både SV og Venstre under sperregrensen. De grønne er ikke lenger tussefløyte og anorakk. De har fått muskler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det som har skjedd? Meningsmålingene har bakgrunnstall forteller at SV og Venstre har mistet et betydelig antall velgere til MDG. En nærliggende forklaring på denne vandringen er at de to partiene har tapt troverdighet i den grønne politikken. SV som medlem av en regjering som gjennom åtte år ikke fikk igangsatt det grønne skiftet. Venstre fordi partiet bar klimanekterne i Frp på gullstol inn i regjeringskontorene. Samtidig har det skjedd viktige endringer innad i MDG som åpnet for en mer pragmatisk politikk.

Tallenes tale forteller at MDG har hatt en eksplosjonsartet vekst på flere nivåer. Dette dokumenteres ikke minst i en fersk hovedfagsoppgave i statsvitenskap som er skrevet av Mari Amdahl Heglum («Miljøpartiet de Grønnes vei mot Stortinget. Fra fundamentalister til pragmatister?»). Hun har foretatt en studie av partiets medlemmer som både viser kvantitativ vekst og endring i politiske og verdimessige spørsmål. F.eks. hadde partiet 270 medlemmer i 2001, 1700 medlemmer i 2011 (som er gjennombruddsåret) og med en foreløpig topp på 5300 i 2013. I dag ligger medlemstallet over 6000. Antall stemmer steg fra 3785 ved stortingsvalget i 2001 til 79152 i 2013. Det er påfallende at den voldsomme veksten særlig skyter fart mens den rødgrønne regjeringen sitter ved makten.

Medlemsveksten førte også til endringer i medlemmenes politiske holdninger. Ifølge Mari Amdahl Heglum var MDG i 2001 «et grasrotorientert, ikke strategisk, økologisk radikalt og pasifistisk parti som plasserte seg langt til venstre på den økonomiske høyre-venstre-aksen, og som gjennomsnittlig hadde en antiautoritær medlemsmasse». Som et resultat av medlemsveksten har partiet i 2014 beveget seg mot sentrum i organisatoriske og strategiske spørsmål. Ifølge Amdahl Heglum er glidningen mot sentrum likevel moderat, og partiet er fortsatt relativt grasrotorientert og et økologisk annerledesparti. Samtidig er det tydelig at det finnes betydelige spenninger mellom økofilosofiske fundamentalister og en mer moderne og pragmatisk fløy.

I valgkampen presenterer MDG seg som hevet over, blokkene i norsk politikk. Som taktikk er dette forståelig for et parti som skal selge seg dyrest mulig etter valget. Det er likevel liten tvil om at MDGs medlemmer er venstreorienterte og at partiets representanter i kommunestyrene holder en venstrekurs. Dette ble dokumentert i en studie som tenketanken Civita gjennomførte i 2013. Civita undersøkte hvordan MDG stemte i 16 kommunestyrer og ett fylkesting. Konklusjonen var at det ikke er hold i MDGs påstand om blokkuavhengighet og at den politiske kursen var tydelig venstreorientert.

De grønnes hovedproblem er at partiets politikk er lite utviklet. Partiet krever voldsomme økonomiske omveltninger uten særlig regnskap. Partiets opphav var Fremtiden i våre hender og den såkalte dypøkologien som ble utviklet av filosofen Arne Næss. Programmene bærer derfor preg av at MDG både er en livssynsorganisasjon og et politisk parti. Det legger til rette for en konstant motsetning mellom de ideale fordringene og politikkens vesen som preges av kompromisser og naken realisme.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook