Antinazist: André Bjerke ble dømt av Forfatterforeningens æresrett i 1945. Det preget ham for livet. Foto: NTB Scanpix
Antinazist: André Bjerke ble dømt av Forfatterforeningens æresrett i 1945. Det preget ham for livet. Foto: NTB ScanpixVis mer

«Den groveste krenkelse av ytringsfriheten»

Forfatterforeningens oppgjør med egne etterkrigsovertramp var helt nødvendig.

– André ble dypt fortvilet over vedtaket. Det var en ærekrenkelse som brøt ham helt ned. Stempelet han nå hadde fått var riv ruskende galt! Han kom aldri over det, skrev Vilde Bjerke om sin far, André Bjerke, i Aftenposten i 2011.

I et intervju i Agderposten i mai i år supplerte hun:

– Det var et justismord som var med på å gjøre ham til alkoholiker.

På Forfatterforeningens 125-årsjubileum torsdag, ba Forfatterforeningens leder, Heidi Marie Krisznik, om unnskyldning til 17 forfattere som etter krigen ble «dømt» av Forfatterforeningens «æresrett».

Bakgrunnen var følgende: I maidagene 1945 var det klart for oppvask. «Det tok ikke lang tid etter frigjøringen før klappjakten på de stripete, landsforræderne, «tyskertøsene» og deres barn tok til», som Peter Normann Waage skriver i sin biografi «Andre Bjerke – I kampens hete». Hjemmefronten oppfordret alle kunstnerorganisasjoner til å «slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak».

Forfatterforeningen var raskt på ballen.

Allerede 15. mai 1945 ble foreningens «æresrett» etablert. Den besto av seks medlemmer, inkludert Forfatterforeningens leder Alex Brinchmann. Først kastet de ut dokumenterte NS-medlemmer. Deretter så de seg rundt etter forfattere som, gjennom sine handlinger og ytringer under krigen, var «uverdige» til å være medlemmer. Mye er det vi i dag ville omtalt som bagateller.

I boka «Men viktigst er æren» fra 2013, forklarer Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl hva som var den rådende tanken bak kunstneroppgjøret. «I den store renselsesprosessen som fant sted etter 1945 ble alle de dømte ansett æreløse, uverdige til å fylle kunstnerrollen, ut fra tanken om at kunst og kunstnere er til for å gi nasjonen heder, slik at svik rammer fellesskapet som helhet» skrev de.

Forfatterforeningens æresrett var en rett som var politi, tiltaler, dommer og ankeinstans. Det var en rett som fungerte utenfor og utenpå det formelle landssvikoppgjøret. Det var en rett som gjorde de tiltalte fullstendig rettsløse. Som med sine dommer fratok dem ytringsfriheten. Som brøt med alle prinsipper om rettsikkerhet.

Flere ble dømt på det Kriznik omtaler som «følelser, uriktige opplysninger og direkte feil». Antinazisten André Bjerke hjalp sin far Ejlert med å oversette det finske nasjonaleposet «Fenrik Stål. En samling sanger», anonymt på NS-vennlige Stenersen forlag. Fordi Finland på den tiden kjempet mot Sovjet, ble eposet ansett som nazivennlig. Bjerke ble dømt til å betale 10 000 kroner og fikk publiseringsforbud i ett år. Johan Bojer fikk en reprimande «for ikke ha uttrykt nok motstandsvilje». Johan Klepzig fikk ett års karantene for å ha utgitt bøker i okkupasjonstiden.

«Mange ble ødelagt for livet», innrømmer Forfatterforeningen på sine egne nettsider. Ingen av dem lever for å motta foreningens unnskyldning i dag.

Dette var torsdag. Fredag fikk Forfatterforeningen kritikk for å ha inkludert Alf Larsen i unnskyldningen. Historiker Jan Erik Ebbestad-Hansen mener han har funnet en rekke uttalelser fra Larsen som forsvarer Hitler, nazister og jødeforfølgelse, noe han dokumenterer i boka «En antisemitt trer frem – Alf Larsen og jødeproblemet». Han fortjener ikke en unnskyldning, mener Ebbestad-Hansen, og fikk i Klassekampen støtte av litteraturforsker Tore Rem, som sa: «Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen».

Det er godt mulig. Men det betyr ikke at han ikke fortjente rettsikkerhet. Og det er det denne unnskyldningen handler om: Pulveriseringen av rettstatens prinsipper disse forfatterne opplevde da de, stort sett uten mulighet til å komme til motmæle, sto foran Forfatterforeningens æresrett og ble fradømt muligheten til å ytre seg offentlig. «Den groveste krenkelse av ytringsfriheten», skal Jens Bjørneboe ha sagt om prosessen.

Og det fra dem som skulle vært ytringsfrihetens fremste fanebærere.