Som 16-åring fikk Rune Fjellheim, direktør ved Sametinget, se et bilde som kom til å forandre livet hans. Et familiebilde utenom det vanlige. Det er fra Røros-traktene, året er 1922, og på svart/hvitt-bildet ser vi hans sør-samiske bestemor og oldemor.

Fjellheim var som andre vokst opp med tegneserier med fortellinger fra fjerntliggende strøk. Han tenkte ikke over at ivrige eventyrere og hodeskallemålinger, som kunne dukke opp i disse historiene, var en problematisk referanse. Nå var det hans egne nære forfedre han så på, mens de fikk hodeformen sin undersøkt av rasebiologen Jon Alfred Mjøen.

Slik Fjellheim fortalte denne historien for meg og en gruppe fra Dagbladet som var på besøk i Karasjok nå før helga, var det som om barndommen tok slutt der og da. Den trivelige direktøren blir alvorlig når han snakker om den «grunnleggende uretten». En motivasjon som har fulgt ham gjennom studie- og yrkesliv.

I dag er det samenes nasjonaldag. Eller samefolkets dag, som myndighetene insisterer på å kalle det. Til tross for at Sametinget selv, og svenske og finske myndigheter, foretrekker betegnelsen nasjonaldag. Samefolket er en nasjon, et folk med felles sosial og kulturell identitet, uten stat, men med urfolksrettigheter og sameting i tre land. Det er verdt å feire, og å glede seg over. Samisk kultur får mer oppmerksomhet, er naturlig tilstede i populærkulturen og får også glede av en stigende respekt og interesse for urfolk i store deler av verden for øvrig.