Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Oslo Maraton:

Den grusomme sannheten om løperfellesskapet

Titusenvis av mennesker er sammenstilt så viselig at de bare ser baksidene av hverandre.

Meninger

Jeg liker å se på menneskelivet. For det meste foretrekker jeg litt avstand, men på lørdag kastet jeg meg ut i fellesskapet, i Oslo Maraton (halve distansen). Titusenvis av mennesker samlet i felles prosjekter (løpe til mål), akkompagnert av populærkultur, jublende tilrop og et stort oppbud av støtteapparat. Jeg kunne ikke unngå å gjøre meg noen tanker om løperfellesskapet underveis.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Mennesker i mange aldre, former og begge kjønn stiller til start. En litt nervøs forventning setter stemningen før startskuddet går. Jeg kom litt for sent, men ble sluppet inn i mengden inn av to eldre damer på min egen alder.

Startnummeret avslørte ikke bare navnet mitt, men også at jeg tilhørte puljen som akkurat hadde dratt av sted. De ønsket meg velkommen med et par muntre bemerkninger. «Samme det» svarte jeg, litt brydd, intetanende om at jeg hadde avsluttet den siste samtalen på to timer, og at jeg skulle lengte tilbake til den.

En time og femtiseks minutter, ganske nøyaktig, to sekunder mindre faktisk, krysset jeg målstreken bare et par meter bortenfor der vi startet. Hva hadde jeg vært med på underveis? Var det en opplevelse av samhold? Joda, men langt fra bare det.

Å starte et løp sammen med et par tusen andre kan vanskelig bli noe annet å snuble i beina på hverandre. Det er sikkert noen som synes jeg er i veien, bokstavelig talt, også. Men jeg synes jaggu det er mange andre som løper altfor langsomt, og de har en lei vane med å løpe ved siden av hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hadde et mål å nå, i dobbelt forstand, og ville nødig kaste bort sekunder og minutter på å løpe under min kapasitet. Så mye for fellesskapet. Det hadde ikke vært noe løp hvis jeg var alene, men å løpe i kø var likevel ikke en måte å skape samhørighetsfølelse med resten av gjengen.

Etter hvert strakk feltet seg ut og det ble mulig å finne mitt eget tempo. De slu arrangørene hadde lagt inn noen saftsugende stigninger i første halvdel, men det var da i det minste en forventet forhindring. Og etter tur-retur nesten Smestad fra Frognerkilen var vi, holdt jeg på å si, like langt.

Men da fikk vi endelig løpe litt vanlig. Og med større avstander var det her løperfellesskapet skulle ha best vilkår. Man gjenkjenner noen folk man har fulgtes med. Kanskje man kan komme til å nikke til hverandre, et lite smil eller kanskje hadde det vært mulig med en kort kommentar?

Her går det opp for meg, at i dette fellesskapet av løpende friskuser og samfunnsbærere, ser man bare rygger. Rygger, og kanskje rumper. Titusenvis av mennesker er sammenstilt så viselig at de bare ser baksidene av hverandre.

Man får jo noe ut av å se på rygger også. Det er folk i forskjellige størrelser og former; ganske fargerikt faktisk, selv om det stort sett er en Blendahvit forsamling. Folk løper på forskjellig vis også. Noen løper lett, andre svinger med kroppen, noen krummer nakken, atter andre puster og peser. Jeg innbiller meg at jeg tilhører gruppen av upåfallende løpere, praktisk talt uten utseende.

Tilfeldighetene ville det imidlertid slik, at min kone passerte oss i bil akkurat i Frognerkilen. Hun berettet om et forpint ansiktsuttrykk.

I min innbilte letthet vekslet jeg med en herre om å ligge foran. Et sted merket jeg han komme forbi, og ga ham rom til å passere. Han unnlot å bruke den. Lå det litt kommunikasjon der? Kilometerne gikk. Vi passerte 10 og jeg konstaterte at jeg lå ørlitt foran skjema. Den fremmede og jeg fulgtes fortsatt ad. Lignet han ikke litt på en jeg hadde kjent i gamle dager?

Jo, så sannelig. «Einar?» Jeg fikk meg ikke til å spørre. Etter en vannstopp, som jeg tok og ikke han, forsvant han der framme. Litt ergerlig konstaterte jeg at jeg kunne ha tittet ned på startnummeret hans, for å eventuelt avkrefte at det var han. Men jeg hadde jo stort sett bare sett ryggen hans.

Og det var litt ensomt. Langs ruta sto folk og ropte. Heia den ene og den andre. Jeg tok meg i å ønske at noen heiet på meg, at noen så navnet mitt. Kanskje at noen jeg kjenner plutselig skulle stå der. Det eneste jeg fikk var en uforsiktig fotgjenger som nesten spente ben på meg og en tolv år gammel gutt på en vannstasjon som sa «Nicolay».

Herfra var det bare å holde ut den tiltagende smerten fram til mål. Arrangørene hadde imidlertid lagt inn en real topptur til Sankthanshaugen. Her var det definitivt slutt på fellesskapet. Smerten slo for alvor inn og mange måtte gå de siste stigningene. Enkelte lå skrikende med kramper i gresset.

Nedoverbakkene som nødvendiggvis følger stigningene er ingen trøst, i utforbakke kan man slippe opp, men det slår mot lårene og forårsaker et ytterligere komplisert smertebilde. Her er hver løper for seg selv, og ikke bare fordi det er mere plass mellom hver av oss. Smerten gjør oss innadvent. De rette rygger og skuende blikk er erstattet med inett overlevelsesinstinkt.

Kilometer på kilometer med uutholdelig vondt i hofter, lår, legger, kanskje rygger og ankler. Dette er fasen for de krokete løpesett. Andpustne og med krampetendenser beveger man seg umerkelig mot målet; Mål. Det er nok her løpet finner sitt naturlige leje. En lang rekke med innadvendte enkeltmennesker som ser ryggene til hverandre, og sier unnskyld, om de orker, når de kommer i berøring.

Men så plutselig, helt ut av det blå, får man beskjed om at det nærmer seg slutten. Og så får man noen krefter igjen. En dame pustet og peste, og bannet da hun skulle forbi meg på vei mot oppløpet. Fra et ukjent sted fant jeg energi til å ytre «førstemann!» Jeg vet ikke om hun smilte, men hun gjøv på med et infernalsk tempo, synes jeg. I kjelleren fant jeg krefter til et ørlite temposkift, men jeg måtte lete litt til, og med den lille nedoverbakken til hjelp fikk kroppen ben å gå på.

Etter målpassering sto min nyvunne venn krokbøyd og kjempet for livet, skulle jeg gå bort og takke for de siste 100?

Jeg lot være. Så mye for fellesskapet.

Epilog:

Denne historien er sann fra start til mål. Alle episodene fant sted, også i mitt indre. Men de er satt sammen til en fortelling om fellesskapet som uteble. Det er delvis et litterært grep, valgt for å lage en kontrast til den øredøvende jubel som ellers forbindes med «løperfesten».

Det er en fortelling i Christopher Nielsens ånd, eller kanskje Jean Genet og hans «Tyvens Dagbok» (om bok om fornedrelse og svik). I Facebookoppdateringen som denne spalten er basert på, avsluttet jeg derfor med å understreke selvopptattheten med å omtale, faktisk skryte av min egen slutt-tid.

Det er absolutt ikke nødvendig å fortelle alt som er sant, men det hører likevel med til historien at undertegnede et par dager etter løpet helt tilfeldig påtraff damen i de siste avsnittene. Det ble et riktig hjertelig møte (men ikke sånn du kanskje tror).

En venn kommenterte at fellesskapet oppstår etter løpet og jeg har fått mange tilbud om mer inkluderende løpeopplevelser. Men fortellingen handler om smerte, ensomhet og fortvilelse, selvpisking og sjelelig forfall. Det er likevel vanskelig å ikke glede seg over all moroa i etterkant.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook