Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den guddommelige Hepburn

Filmskuespilleren Katharine Hepburn, som døde i forrige uke, var et annerledes Hollywood-ikon. Den britiske forfatteren Zadie Smith skriver her om hvorfor hun klistret bilder av Hepburn over en halv soveromsvegg da hun var tenåring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KATHARINE HEPBURN ER

stjernen i min yndlingsfilm nummer én, «The Philadelphia Story» («En nydelig historie»). Hun er også stjernen i min yndlingsfilm nummer to, «Adam's Rib» («Adams ribben»), og nummer tre, «Woman of the Year» («Årets kvinne»), og hun opptrer i en forholdsvis stor andel av de øvrige filmene jeg holder ut å se uten å kaste noe på lerretet eller sovne. Svært få kvinner på kino minner på noen som helst måte om de usedvanlige skikkelsene vi møter til daglig (våre mødre, søstre, koner, kjærester og døtre), og dette har bare blitt tydeligere i de tjue åra siden Katharine Hepburn sluttet å lage filmer. Arven etter henne er derfor blitt mer dyrebar med tida.

Helt fra jeg var ganske liten, har jeg forgudet henne. Da jeg var tenåring, var hele soverommet mitt en helligdom viet Hollywoods gullalder, og hun hadde en hel halvvegg alene. Blant bildene av Cary Grant, Jimmy Stewart, Donald O'Connor, Ava Gardner og de andre satt Ms. Hepburn - opphøyd, majestetisk og rødhåret (selv om det siste ofte ble skjult på markedsføringsbildene) - høyt oppe ved taklista, som en madonna som skuet ut over de mindre helgenene. Som barn brukte jeg for mye tid på å bekymre meg for helsa hennes og å kreve forsikringer fra min far (som også var fan og bare atten år yngre enn henne) om at hun kom til å overleve oss alle sammen. Da hun stevnet mot de nitti uten en skramme, husker jeg at jeg begynte å bli delvis overbevist om at hun var udødelig.

KANSKJE FORDI HUN

fikk grep om meg da jeg var så ung, har hun en virkning på meg som nok er litt drøy i forhold til hva en filmstjerne burde bety i et liv, men jeg er uendelig glad for at det er slik. Hun spilte en type kvinne, hun var en type kvinne, som er nettopp den typen kvinne jeg fremdeles skulle ønske jeg var. En replikk hun lot falle i den tidligere nevnte «The Philadelphia Story», er min ledestjerne hver gang jeg overhodet setter penn på papir for å skrive noe: «Det rette øyeblikk for å gjøre seg opp en mening om folk er aldri.»

Det var Hepburns enestående stilling i Hollywood å hogge løs på en del gjengse oppfatninger i Amerika av den mer banale og undertrykkende sorten. Hver gang Hollywood trodde det visste hva en kvinne var, eller hva en svart mann var, eller hva en intellektuell kunne være, eller hva det innebar å være «sexy», så laget Hepburn en film som snudde den alminnelige tankegangen på hodet; hun kom med noe som var ureduserbart og enestående.

Noen ganger likte de det, men oftere - særlig i de første åra - likte de det ikke. En annen side ved Hepburn var at hun aldri firte en tomme. Det var aldri snakk om at Hepburn skulle forandre seg for å behage Hollywood; det var Hollywood som måtte forandre seg for å behage Hepburn.

STAHETEN HENNES

skyldtes oppveksten på østkysten: protestantisk, hardt arbeidende, sporty, intellektuell, liberal og nokså streng. Kalde dusjer var et fast element i hennes barndom. Hepburn sa at det «fikk meg til å tro at jo bitrere medisinen var, jo mer godt hadde man av den», og dette slår en som helt og holdent i tråd med hennes framtoning på kinolerretet: aldri overdådig, alltid på et vis utilitaristisk; hun gjør og benytter bare det nødvendigste. Mens Ava Gardner ligger i et digert, skummende badekar, står Hepburn i kulda i Connecticut, med føttene i ei bøtte med isvann.

Hepburn var født i 1907, to år etter sine foreldres første barn, Tom, og hun vokste opp som ei glad og munter guttejente, som klatret i trær, gikk i bukser og snakket raklig for seg; hun var svært glad i sin bror, men usikker overfor folk utenfor familiekretsen. Da hun var tolv år gammel, skjedde det en tragedie som forandret livet hennes, og som nok til en viss grad har vært med på å forme henne som skuespiller. Under en tur til New York gikk Katharine og Tom og så stykket «A Connecticut Yankee in King Arthur's Court» der det forekommer en hengningsscene. Da Katharine kom inn på brorens rom for å vekke ham morgenen etter, fant hun ham hengende fra takbjelkene i et laken. Han hadde vært død i fem timer allerede. Han var femten år gammel.

Det var flere tilfeller av selvmord på begge sider i familien, men faren trodde det var et sprell som hadde gått galt. Uansett ble Hepburn dypt påvirket av det hele. Hun begynte å prøve å legge seg til mange av sin brors trekk og på en måte erstatte ham.

HEPBURNS KLASSE OG

tvetydige «femininitet» skulle bli helt sentrale i hennes filmimage, og det var også disse kvalitetene som gjorde henne til «billettbombe» i nesten et tiår. Hennes store kjærlighet, Spencer Tracy, sa det slik: «Hun har ikke så mye kjøtt på beina, men det hun har, er førsteklasses.» Slik var det. Hepburn var slank, men ikke det minste mager; hun var så å si en eneste lang muskel, flatbrystet, men overraskende veldreid sett bakfra. Hun fikset kjoler like godt som enhver annen Hollywood-yndling, men hjertet stopper i brystet på en når en ser henne i vide bukser og en nystrøken, hvit skjorte. Ansiktet hennes var katteaktig uten å være flørtende, kinnbeina høye og kalde, men munnen fyldig og sjenerøs. Øynene hennes - den filmstjerne finnes ikke som ikke til sjuende og sist kan reduseres til øyne - hadde en egen evne til å skue intelligent og lidenskapelig ut i en mellomavstand, et blikk som presidenter etterstreber og noen ganger oppnår. Nesa hennes var det verre med. Den slo enkelte mennesker som edel og full av frisk personlighet, men for en hel del andre var den rett og slett for forfinet, storsnutet og overlegen. I enkelte av hennes tidlige filmer kommer minst 70 prosent av hennes skuespillerkunst fra nesa og ned, og den gjennomsnittlige kinogjenger i depresjonen på 30-tallet var ikke i humør til å bli sett ned på ved hjelp av et så rett og strengt redskap.

HEPBURN GJORDE DET

ikke lett for seg selv ved sin opptreden på filmsettet. Sladrebladene i LA kom for å ta det potensielle stjerneskuddet i øyesyn. Av studioene var de blitt forespeilet en rødhåret overklassegudinne fra østkysten, og de ble derfor ganske overrasket over å finne en usminket kvinne som spankulerte omkring mellom opptakene i et par snekkerbukser. Filmselskapet RKOs markedsføringsavdeling ba henne om å slutte å gå med dem. Hun nektet. Dagen etter var de borte fra omkledningsrommet hennes, og da gikk hun omkring på settet i underbuksene til hun fikk dem igjen. En annen gang benektet hun overfor reporterne at hun var gift (det var hun, men bare en kort stund, med Ludlow Ogden Smith, en mann hun møtte på en dansetilstelning på college), og da hun ble spurt om hun hadde barn, svarte hun: «Ja da. To hvite og tre fargede.»

HEPBURN HADDE REKORD

i Oscar-nominasjoner helt til i år, da Meryl innhentet henne. Hun var 36 år gammel da hun gjorde sin første komedie med Spencer Tracy, og når man ser henne i «Woman of the Year», kan man peke nese til den store løgnen i dagens kultur - den kjedsommelige fascinasjonen for kvinner i alderen 16- 25. Å si at hun er i sine beste år, er ikke på langt nær beskrivende. Hun er en kvinne som fører seg naturlig, uten frykt, uten skam, og med full tillit til sine egne evner. Kampen og paradoksene i disse Tracy/Hepburn-glansnumrene er de samme som dem de måtte håndtere i det virkelige liv: hvordan temme en stor lidenskap uten at en av partene overgir seg fullstendig til den andre. Dette får «Woman of the Year» (1942), «Adam's Rib» (1949) og «Pat and Mike» («Alle tiders jente») (1952) til å høres ut som noen tørre greier - ingenting kunne være fjernere fra sannheten. «Adam's Rib» er både så morsom og så skarp - og da mener jeg til beinet - når det gjelder kjønnskampen at jeg har sett den med to ulike kjærester, og begge gangene har den ført til en krangel av det slaget som får oss til å sove på hvert vårt soverom og omgås med demonstrativ taushet et halvt døgn og vel så det. Spørsmålet om konkurranse i et ekteskap mellom likestilte parter turneres også så presist at man vrir seg som en mark på kroken.

HENNES ROMANTISKE

hengivenhet i forholdet til Tracy er nå legendarisk. Jeg husker, igjen, at jeg som barn håpet på å få et slikt forhold som det jeg så symbolisert i det faktum at selv da Tracy lå for døden, tilbrakte Hepburn hver dag sammen med ham; hun lå på gulvet ved siden av senga hans. De giftet seg aldri, for han var allerede gift, og som katolikk og familiemann skilte han seg aldri. Man kan bare føle sorg og medlidenhet for en kone som for all verden måtte anerkjenne det utenomekteskapelige forholdet som lysende og udødelig. Tracy hevdet at «min kone og Kate er fornøyde med tingenes tilstand», og sannheten eller mangelen på sannhet i dette utsagnet blir mellom de tre; det ble aldri offentlig diskutert.

Tracy og Hepburns siste film sammen, «Guess Who's Coming to Dinner» («Gjett hvem som kommer til middag») (1967) var den første Hepburn-filmen jeg så, da jeg var omkring fem år gammel, til løpende kommentarer fra min mor om Sidney Poitiers fysiske fullkommenhet. Filmen er sentimental, men sentimentene er virkelige, både de politiske og de personlige - jeg kan ikke komme på noen film som er så sann. Tracy, som hadde vært alkoholiker i lang tid, var så å si døende under filmingen. Idet han avleverer sin siste replikk: «Hvis det de føler for hverandre, bare er halvparten av hva vi har følt, da er det alt», feller Hepburn ekte tårer. Et halvt år seinere var han død. De ble Oscar-nominert begge to, og da hun hørte at hun hadde vunnet igjen (Hepburn var ikke til stede ved utdelingen; hun hentet aldri noen av sine fire Oscar-statuetter), var hennes første og eneste spørsmål: «Fikk Spence en også?» Det gjorde han ikke, men hun betraktet sin som en delt pris.

FOR HEPBURN

, som hadde vært så fysisk aktiv i sin ungdom, og som alltid hadde gått inn for å utføre sine egne stunts, var alderdommen en fordømt kjedelig affære. Hun trakk seg aldri tilbake med stjernenykker, og hun lot seg aldri knekke av at hun tapte seg utseendemessig (egentlig tapte hun seg aldri), men hun ble ofte irritert over at hun ikke lenger kunne gjøre ting som en gang hadde gått så lett. En gang gråt hun av frustrasjon over at hun måtte hyre en 24 år gammel stand-in til å sykle for henne i en film. Den gang var Hepburn selv 72. Forrige uke døde hun, i en alder av 96. Jeg vet ikke hvorfor det skulle overraske meg, men det gjorde det. Da jeg fikk vite det, gråt jeg, og følte meg latterlig fordi jeg gråt. Hvordan kan en som man aldri har møtt, få en til å gråte?

Jeg håper at nekrologene kommer til å være fulle av «den siste i sitt slag», «den største stjernen på himmelen» og alt mulig annet slikt sprøyt, for for en gangs skyld er det sant, alt sammen.

Oversatt av Mie Hidle

HADDE KLASSE: Katharine Hepburns klasse og tvetydige «femininitet» skulle bli helt sentrale i hennes filmimage, og det var også disse kvalitetene som gjorde henne til «billettbombe», skriver Zadie Smith. Her fra filmen «Women Rebels» fra 1936.
Zadie Smith: Norske TV-seere får muligheten til å stifte bekjentskap med Zadie Smiths suksessbok «Hvite tenner» fra begynnelsen av august. Da sendes filmatiseringen av boken på NRK.