Den gylne tiger

FOR EN DEL år siden var jeg på reportasjereise i Tsjekkia og Slovakia - rett etter at Tsjekkoslovakia var blitt skilt i to nasjoner. Som reisefølge hadde jeg forfatteren Michael Konupek, en tsjekkisk dissident som har bostatt seg i Norge og gjort suksess som forfatter på norsk. Blant andre møtte vi en del diktere og skribenter. Men en kveld i gamlebyen sa Michael at vi skulle se etter en helt spesiell person. Vi kom til inngangen på vertshuset Den gylne tiger.

– Her pleier han å sitte, sa Michael.

– Hvem? spurte jeg.

– Bohumil Hrabal, svarte Michael. - La oss gå inn.

VI STEG INN i den gullskimrende tsjekkiske vertshus-atmosfæren. Øl og røyk, kelnere i svart hvitt i full fart med halvlitere, tappet fra vertshusets egen ølkilde i kjelleren. Vi akslet oss vei mellom bordene.

– La meg gå først, sa Michael. Han forsvant. Et par minutter etterpå var han tilbake:

– Han er her, hvisket Michael. Vi gikk til et lite bakrom, der veggene var pyntet med bilder av ishockeylag. Rundt et lite langbord satt en gjeng og drakk øl. Ved enden av bordet satt han, Bohumil Hrabal, dikteren som var oversatt til norsk med den fabelaktige romanen «Jeg har betjent kongen av England». Michael og jeg satte oss ydmykt til bords.

KVELDEN BLE fabelaktig. Hrabal fortalte uavlatelig. Historiene trillet ut av ham. Hans tilhørere lyttet intenst, avbrutt av latterutbrudd eller stønn av overraskelse. Jeg forsto ikke et ord, men lyttet åndeløst. På et visst tidspunkt tok Hrabal fram en diger pølse og et brød fra vesken sin. Med en skarp kniv skar han pølsa i biter og brøt brødet med fingrene. Så ble det hele sendt rundt. Alle fikk, og alle spiste. Det var rene nattverden.

Etter en stund pakket Hrabal tingene i veska, satte på seg en skinnlue og forlot stedet. Dette var mange år før han ble syk og kastet seg ut fra femte etasje på et hospital. Nå forsvant han i mørket mellom murbygningene i Prahas gamleby. Michael hvisket til meg:

– Det fins mange gode forfattere i dette landet. Men det er bare en av dem som skriver med Guds finger. Hrabal.

VERDEN ER FULL av mellomromaner og tilsvarende i beit for litterære mesterverk. I forrige uke skapte Jonny Halberg storm i det norske blekkhuset når han ga en karakteristikk av den såkalte mellomromanen. Hvis jeg forstår Halberg rett, er det ikke noe galt i seg selv med denne sjangeren. Mellomromanen er underholdende, lett å lese, ingen behøver å skamme seg over å ha bestilt Anne B. Ragde på døra, slik hun framstår i reklamefilmer for Bokklubben på TV i disse dager. Det er ikke der skoen trykker.

JEG FØLER MEG alltid litt pinlig berørt når jeg ser denne reklamesnutten. Tidligere har Jan Kjærstad, Dag Solstad og flere andre vært med på denne gag’en, som i og for seg er morsom nok. Men den understreker også noe av Halbergs poeng; forfattere er blitt en blanding av klovner og reklamefigurer med sviktende integritet. Selvsagt sier ikke disse innslagene noe om kvaliteten på bøkene som skrives. Men de forteller noe om apparatet rundt salget av bøkene. Det er vanskelig å tenke seg Thure Erik Lund, Marita Fossum, Karl Ove Knausgård eller for den saks skyld Kjell Askildsen bidra til en slik kampanje - for å nevne enkelte forfattere som unndrar seg begrepet «mellomroman».

POENGET ER AT oppmerksomheten rundt populære, middelmådige, men ellers lesbare og underholdende romaner er med på å senke ambisjonsnivået. Vekten på språkets essens forsvinner, på at hver setning skal strebe mot himmel og helvete. Den ypperste litteraturen vil alltid unndra seg å underholde; den stanger hardt mot leseren, utfordrer hans eller hennes fordommer, undergraver vanetenkning, pisker sløvsinn og lettvinthet - den gjør alt for å unngå det Halberg kaller motstandsløshet. I stedet for å konkurrere med sidemannen på bestselgerlista, bør man måle seg med det beste man selv har lest; finne sin egen stemme i lys av sine egne største bokopplevelser. Med andre ord; hogge seg inn i sin egen stemme inntil den blør. Først da kan man kanskje ane konturene av Guds egen finger.