Den harmoniske bistanden

Norsk bistand kan skade sivilsamfunnet i fattige land

NORSKE FRIVILLIGE bistandsorganisasjoner søker å styrke sivilsamfunnet i fattige land. Samarbeid med organisasjoner i mottagerlandene har erstattet tradisjonell prosjektbistand. Vi er overrasket over den harmonimodell som ligger til grunn for den nye langsiktige bistanden og er bekymret for at resultatet kan bli sterke organisasjoner og svakt sivilsamfunn i sør.

SIVILISAMFUNNET er det offentlige liv mellom familie, stat og marked. Alle land har sivilsamfunn med et variert organisasjonsliv. Fattige land har svakt organisasjons- og sivilsamfunn, naturlig nok, de mangler mye av de ressurser som skal til. Bistanden skal styrke sivilsamfunnet i slike land.La oss godta disse premisser for bistandspolitikken. Og legge til at sivilsamfunnet har tøffere omgivelser i sør, det kan være sosiale konflikter, korrupte myndigheter eller sviktende demokrati. Det er lett å slutte seg til at organisasjonslivet i sør trenger støtte. Men hvordan skal det støttes?

EN FØRSTE INNVENDING mot dagens tilnærming er forståelsen av hvordan sivilsamfunn utvikler seg. Bistanden har vært basert på en harmonimodell som antar at man styrker sivilsamfunnet hvis man styrker organisasjonslivet i et land. Et sterkere sivilsamfunn vil igjen legge grunnlag for aktivt demokrati og fremme økonomisk utvikling. Organisasjonene vokser, økonomien vokser, og demokratiet vokser fram. Alle organisasjoner framstår i det godes tjeneste og skal bygges opp. Summen av organisasjonsbyggingen er samfunnsbygging. Innsatsen er samtidig kontekstfri, styrking av sivilsamfunn er positivt i seg selv, og overalt.Men det er ikke slik samfunn utvikles. Tilnærmingen er basert på en mangelfull forståelse av konflikter og interessemotsetninger i samfunnet. Utvikling er en transformasjon av samfunnet hvor nye interesser vinner fram og gamle interesser gir tapt. Sterke organisasjoner for nye interesser kanfremme utvikling. Sterke organisasjoner for gamle interesser kan hemme utvikling. Det er vinnere og tapere ved all samfunnsendring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

UTVIKLINGEN AV sivilsamfunnet avspeiler den sosiale, økonomiske og politiske struktur og historie i et land. Relasjonene mellom samfunnsgrupper og dermed interesser og maktforhold til ulike grupper endres med utviklingen. Ulike gruppers stilling og innflytelsepåvirkerselv utviklingen. Sivilsamfunnet kan ikke forstås som en autonom sektor, men som en integrert del av samfunnet som samspiller med økonomi, politikk og forvaltning.En annen innvending mot norske organisasjoners nye rolle er at bistanden blir en sterk ekstern drivkraft i sivilsamfunnet. Det er ikke uproblematisk at norske organisasjoner driver såkalt kapasitetsbygging og partnerskap i dette landskapet. De griper inn i sosiale og politiske prosesser som ressurssterke eksterne aktører.Organisasjons- og sivilsamfunnet i mottagerlandene er allerede i dag sterkt preget av bistanden og særlig aktiviteten til frivillige organisasjoner som opererer internasjonalt og fra giverlandene. I mange land har økt bistand ført til en eksplosiv vekst i antall organisasjoner med varierende legitimitet og forankring. De eksterne frivillige organisasjoner jakter på lokale partnere for samarbeid. De organisasjoner i mottagerlandene som blir med i slikt organisasjonssamarbeid får tilført ressurser som øker deres betydning lokalt. På denne måten forrykker bistanden balansen mellom ulike grupper og interesser i sivilsamfunnet og deres allianser får stor betydning for samfunnsutviklingen. Organisasjonssamarbeidet engasjerer ofte en lokal elite som blir stående i et avhengighetsforhold til bistandssystemet. Det er varierende i hvor stor grad organisasjonene involverer fattige i beslutningsprosesser og om de stimulerer myndiggjøring og egendeltagelse fra mottagerne av bistanden. Utfordringen i bistandssammenheng er å få sivilsamfunnet til å medvirke til politisk og økonomisk utvikling som ivaretar brede befolkningsgruppers interesser. Sterkt organisasjonsliv som ikke er integrert i samfunnet kan bidra til segmentering, motsetninger og konflikt som hemmer utvikling. Modernisering handler om å utvikle politiske og administrative institusjoner som kan håndtere slike konflikter og overvinne hindringer for utvikling. Det krever en samhandling mellom sivilsamfunn og politikk som kan bli vanskeliggjort ved bistandsintervensjon.

NORSK ERFARING fra utvikling av sivilsamfunnet er relevant for diskusjonen om bistand. Frivillige organisasjoner i Norge har vokst fram nedenfra. Organisasjonene har vært medlemsbasert og demokratisk oppbygd. Det lokale nivået er kjernen i organisasjonen, og det lokale og det nasjonale har vært knyttet sammen. Det lokale organisasjonsliv har vært koblet til det nasjonale politiske systemet. De store folkebevegelsene har vært tunge deler av det politiske system, som arbeiderbevegelsen, lekmannsbevegelsen og idrettsbevegelsen. Slik har de preget hele samfunnslivet, som en integrert del av det. Når organisasjonslivet i nyere tid fragmenteres får det konsekvenser for funksjonsmåten til hele det politiske system.Norske frivillighet har ikke vært utviklet i isolasjon, tvert imot, mange av organisasjonene har vært deler av internasjonale bevegelser. Men det har vært som selvstendige organisasjoner basert på egne ressurser. Den type påvirking som de fattige landene utsettes for er av en annen karakter. Vi er bekymret for kombinasjonen av sterkt ekstern intervensjon og svakt grunnlag for egen autonomi. Vi er overrasket over at dette ikke har vært diskutert mer i bistandspolitikken.

ET UTVALG HAR NETTOPP gjennomgått frivillige organisasjoners rolle i bistanden og med forslag til reformer. Utvalget legger fram tre forslag for å unngå bistandsdrevet sivilsamfunn. For det første bør man utvide den direkte støtte til organisasjonslivet i mottagerlandene. I flere land har giverne gått sammen om fondsordninger som gir støtte til organisasjoner, og hvor organisasjonene selv trekkes med i beslutningsprosessen (ofte i form av paraplyorganisasjoner). For det andre foreslås at man prioriterer samarbeid mellom naturlige partnere, dvs. organisasjoner hjemme og ute som har tilsvarende oppgaver og forankring. Kirkelige organisasjoner, funksjonshemmedes organisasjoner og fagforeninger er eksempler på områder hvor norske organisasjoner har overførbar erfaring og kompetanse. Da unngår man organisasjonsliv som er opprettet bare på grunn av bistanden. For det tredje foreslås at norske frivillige organisasjoner fortsatt gis støtte til arbeid for marginale grupper, som truet urbefolkning.Utvalget har reist spørsmål ved det arbeid norske organisasjoner gjør i langsiktig bistand. Det gjelder spesielt i rene bistandsorganisasjoner, som vanskelig kan samarbeide på like fot med organisasjoner i sør. Profesjonaliteten til disse organisasjonene kan lett bli et fremmedelement i sivilsamfunnet i mottagerlandene. Vi må unngå at norsk bistand gjør skade på sivilsamfunnet isteden for å styrke det. Og vi må ikke miste fokus på betydningen av styresett og økonomisk vekst for å redusere fattigdom.