1968: 1. mai-toget i Oslo i 1968. Her passerer toget Stortinget på vei ned Karl Johans gate. 40 timers arbeidsuke innen 1970 var et av kravene. Foto: NTB scanpix
1968: 1. mai-toget i Oslo i 1968. Her passerer toget Stortinget på vei ned Karl Johans gate. 40 timers arbeidsuke innen 1970 var et av kravene. Foto: NTB scanpixVis mer

50 år siden 1968:

Den heldigste generasjonen noensinne

For oss som tilhører etterkrigskullet, kan denne femtiårsmarkeringen gi anledning til en litt nostalgisk refleksjon – i en tid da alt endrer seg stadig raskere.

Meninger

Selv betrakter jeg den norske 68er-generasjon som den historisk heldigste noensinne – om vi ser bort fra atomtrusselen (jeg var 16 år under Cubakrisen i 1962).

Først og fremst fordi vi så vidt unngikk verdenskrigens mange redsler og ofre. Dernest fordi våre liv blir relativt mindre preget av den tiltakende miljøkrisen vi i dag knapt kan ane omfanget av.

For det tredje ble vi den siste generasjonen med hjemmeværende mødre, hvilket ikke ble sett på som noe aparte den gang – rundt 1950. Om selv en hjemmeværende mor ønsket en smule barnefri tid, var det noen timers mulighet hver uke da en parktante (!) saktens kunne røkte en temmelig livlig ungeskokk – med medbrakte brødskiver i matpapir og kakao på termos med ullstrømpe på. I alle fall vinterstid.

Barndommens fritid var praktisk talt uorganisert, fri for de voksnes premisser; i leken måtte vi selv være kreative. Selv i Oslo var det den gang friarealer nok og et helt annet og mindre hektisk trafikkbilde. På rattkjelke kunne vi på hålkeføre komme susende ut i de fleste gateløp – den største trusselen var jo strøsand!

Ungdomstiden kjente ikke til de identitetsproblemer eller psykiske lidelser dagens unge synes å slite med. Tidsklemme var ikke oppfunnet, heller ikke dagens ustanselige kravmentalitet og formaliserte regelrytteri. Det var nok mer slingringsmonn, den gang.

Jeg tror det var en styrke at vi var mindre blaserte. Arbeid var lett å skaffe seg uten formell kompetanse, selv om middelklassens forventning nok var en examen artium som et minstemål for sine håpefulle. Svært mange kom seg likevel langt uten. Selv kom jeg meg til Kina – som dekksgutt.

Vi insisterte aldri på at samfunnet skulle finansiere våre hobbyer slik det i økende grad er blitt i dag. Så har da også automatisering og digitalisering nådd et nivå dagens pensjonerte kroppsarbeidere aldri kunnet forutse.

Jeg tror dessuten de fleste av min generasjon egentlig klarer seg utmerket med en ganske sjenerøs norsk minstepensjon – om man da ikke har hang til unødig ekstravaganse