GRASFØDD: Ei ku i grønn eng.   Foto: Elisabeth Sperre Alnes / Dagbladet
GRASFØDD: Ei ku i grønn eng. Foto: Elisabeth Sperre Alnes / DagbladetVis mer

Den hellige kua

Dagen kua blir avgiftsbelagt er en trist dag for menneskelig sivilisasjon.

Meninger

Kua er vår forbindelse til naturen rundt oss. I går skrev Aksel Braanen Sterri at vi må slutte å spise kjøtt eller i hvertfall velge rett produsent og i det minste innføre avgift. Den dagen avgiften kommer har vi skapt et større problem som gir enda større press på produsenter.

Hvorfor ikke betale bonden det det koster å ha en bærekraftig produksjon? Det kunne gitt oss et bærekraftig forbruk også. Da ville kjøtt blitt festmat og noe man har til maten og ikke som hovedmåltid hver dag. Hvorfor skal ikke bonden få dette fremfor staten?

Så lenge dagligvarekjeder får lov til å lokke med 19,90 kr kiloen for ribba og politikere stresser med å såkalt effektivisere landbruket, gjerne ved å kutte importvern i samme slenger, så får vi bare bønder som løper enda fortere, bestille mer kraftfôr med soya fra Brasil og slipper enda færre dyr på utmarksbeite.

Gjennom kua får vi koblet oss på naturen og landskapet rundt oss. Melk og ost er et av de beste utrykkene for denne forbindelsen til naturen. Smaker fra beite med gras og urter kommer med videre i glasset og på ostefatet. Har du smakt melk laget av norske ressurser og italienske så vet du hva jeg snakker om. Jeg heller mot den norske. Men den smaken er også ulik. Prøv melk fra en grasfôra ku og en med 40 prosent kraftfôr. Det er to ulike produkter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I kjøttet på firmaga dyr kan man ikke like godt fange opp smaken fra naturen som med enmaga som gris og kylling. Tenk da bare på hvor insisterende smaken fra naturen likevel er når vi smaker lammekjøtt med viltsmak.  

Ja, dyra skal ha et godt liv. Jeg har båret fram dyr til slakt. Jeg har holdt en av verdens søteste geitekillinger, kjent den rolige pulsen og fortroligheten den hadde til meg. Tårene trillet sakte ned kinnet. Men jeg ville ikke snu. Jeg ville være et helt menneske som tar del i den hellige akten det er å slakte et dyr, fylt med takknemmelighet for det liv vi får.

Etterpå serverte jeg det grillede killinglåret til minstemann som hadde klappet dyret i barnehagen mange ganger. Jeg fortalte ham hvem han spiste. Han svarte bare: «Det er ikke plass til alle i fjøset». Han hadde skjønt det. Skal vi ha ost og yoghurt må vi ha kjøtt også. Det ene uten det andre går ikke. Og i Norge har vi kyr som gir oss både yoghurt og kjøttdeig til tacoen.

I andre land er produksjonen spesialisert mellom kjøtt og melk. Der slaktes guttekalver etter fødsel fordi de ikke er verdt noe som kjøtt en gang. Men dyra skal ha det godt, til siste sekund. Da gir det hele mening og du kan fylles med en takknemlighet og en ærefrykt for naturen og det den gir oss.  

Vi har bare 3 prosent matjord. ( Nesten alle andre land i verden er oppe i 30- 40 prosent!) Det er utmarka og grasressursene som er grunnen til at vi bor her og har mat i det hele tatt. Men vi er ferd med å miste taket på livsgrunnlaget vårt. Avgift på kjøtt er det siste som retter opp dette.  

Jeg var med moren til killingen jeg slaktet på stølen hvor hun skulle beite i Aurlandsdalen. Hun hadde ikke vært i fjellet på to år, men visste nøyaktig hvor hun skulle gå. Hun viste vei og la seg ned når hun var fremme. Jeg ystet ost på melka hennes, kokt på ved vi hadde felt sommeren før. Det eneste denne melka var laget av var graset i Aurlandsdalen. Den lille flokken vi buførte opp til Sinjarheimstølen er nå det eneste beitedyret i hele Aurlandsdalen. Slik er det mange steder.

Landet gror igjen. Ressurser står ubrukt. Vi får ikke beitedyr om vi ikke spiser kjøtt. Ved å avgiftslegge kjøtt får vi ikke flere beitedyr.  

Det er positivt å diskutere hvordan vi produserer kjøtt. Men samtidig utenfor denne livstilssdiskusjonen foregår det en kjempestor debatt om landbrukspolitikk som foodies og matbloggere aldri tar i med hansker en gang. Det er snakk om importvern, handelsavtaler som TTPP og overføringer til landbruket.  

Det er helt ok å markere identitet med å namedroppe de mest bærekraftige produsentene her til lands, men å forsvare de samme landbuksvirkemidlene disse er avhengig av er nesten tabu, kan det virke som. Jeg er den siste til å forsvare alt i norsk landbruk. Men jeg er den første til å si at om vi ikke styrker en bærekraftig landbrukspolitikk som styrker hele landbruket i riktig retning forblir Grøstad gris, Holte Kylling og Villsau fra norskekysten bare noe en liten elite kan smykke seg med - og til og med bruke til å gi den vanlige nordmann dårlig matsamvittighet.   

Om bærkraftig mat er noe markedet alene skal ta hånd om er jeg redd det blir enda større klasseskiller på mat. Økologisk og grasfôra dyr må være tilgjengelig for flere.  

Og som et apropos til slutt: Det er mulig å dyrke grønnsaker uten husdyrgjødsel, men det krever enten enormt med kunstgjødsel om gir unødvendig bruk av energi og transport samt utvinning av sårbare ressurser som fosfor. Om man velger å være økologisk vegetarianer og er i mot husdyr må du vite at bonden må ha enormt med areal for å dyrke gjødsel for at den meste næringskrevende veksten skal få nok mat. Hadde bonden hatt husdyr som også utnyttet fôr fra utmark, hadde han kun brukt mer av samlet arael til grønnsaksproduksjon uten å måtte avse noe til gjødselsdyrking.  

Grønnsaker er det mest næringskrevende veksten og uten at vegetarianerne gir gjødsla si tilbake til jorden er det faktisk tyveri. Jorda er avhengig av å få tilbakeført det den gir. Det er ikke bare å ta av den heller. Husdyr hjelper oss å leve i kretsløp. Det krever en bærekratig landbrukspolitikk, og er ikke bare et valg vi tar i butikken eller ved en kjøttavgift.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook