Den helt spesielle klangen

Flottere enn det meste.

Gabrieli Consort/ Paul McCreesh Musikalsk pilegrimsvandring.

Alfred Cortot Edel årgang.

CD: Sjelden bruser vel kammermusikkblodet heftigere gjennom åra enn i Schumanns «Klaverkvintett op. 44» og Brahms’ «Klaverkvintett op. 34». På mange måter er de begge som klaverkonserter i konsentrert format, bare enda mer intense i uttrykket. Klaveret er primus motor i begge, og får spille seg ut mot veven av strykere. Sammen, i med- og motspill, tar de hånd om hele uttrykksregistret, fra det sarte og vakre og til det eksplosivt fulltonende.

Og sjelden har vi vel hørt utfordringen tatt på så strak arm som i denne utgivelsen på Virgin. Leif Ove Andsnes’ klaver er den ene polen i spenningsfeltet. Men Artemis-kvartetten spiller så visst opp til oppgaven på sin kant, de også. For Risør-farere er de et kjært bekjentskap, en av de beste kvartettene som har besøkt festivalen. Og vi fornemmer fortroligheten mellom pianist og strykekvartett. Dette er så visst musikere som har hatt tid til å spille seg inn på hverandre.

Resultatet er lysende, vi bæres fram på en intensitet som er sjelden utenfor kammermusikkens egne konsertarenaer. Og nettopp fordi de spiller så sikkert, og er så sikre på hverandre, kan de satse høyt og dristig. Dette er tolkninger uten et eneste utilsiktet hvileskjær. Til gjengjeld er de i stand til å hente fram den store roen i de mer sangbare partiene, og den spesielle melankolien i mye av Brahms.

Så her er det favnen full.

Paul McCreesh og hans Gabrili Consort hører til de fineste vokalensemblene som finnes. Og de er gode til å finne ulike og varierte innfallsvinkler til sin vokale klangkunst, som aldri ligger under det fremragende.

Ved denne utgivelsen, på Deutsche Grammophon, dreier det seg om veien til paradiset, intet mindre. De lanserer programmet som en musikalsk ekvivalent til middelalderens pilegrimsreiser, selve veien mot spesielt utvalgte steder, som var hellige, og som derfor utstrålte en spesiell aura.

Det er en verdensanskuelse som er fremmed, ikke bare for oss i vår verden, men også litt vindskeiv til musikkens medium. Uansett hvordan musikken går og går, ufortrødent videre, så ender den vel aldri ved et hellig sted, som sluttpunkt for ferden?

Dette er ikke ment som flisespikkeri. Gabrieli Consorts ferd gjennom århundrene dveler først ved musikken til William Byrd, Thomas Tallis og John Sheppard, før den gjør et sprang, fram til nyere tid med John Taverner, Benjamin Britten og Richard Rodney Bennet. Men det underlige er at den framstår som en overgang uten markører, all musikken føyer seg inn i samme tonefall, uansett når den er festet til papiret. Vi kommer ikke fram til noen spesielle steder.

Kanskje det er noe av poenget, veien til paradis skal kanskje ikke ha noe geografisk sluttpunkt, i verdslig forstand.

Men noe motstandsløs blir den likevel, denne kontinuerlige strømmen av musikk, hvor vakkert den enn klinger.

Alfred Cortot klinger også vakkert, umåtelig vakkert, om enn på en helt annen måte.

Nå har den fortrinnlige serien Naxos Historical sendt ut en bunke med hans encores fra 1925 og 26. De er selvfølgelig blendende, med den spesielle friheten i foredraget som aldri slapp taket når Cortot satte seg til klaveret.

Så her er det bare å gi seg hen.