VI VAR PÅ BESØK på skolen Shakira har etablert i Ciudad Bolívar, den fattigste og farligste av de bydelene som utgjør Bogotás «cinturón de miseria». Dette «elendighetsbeltet» som omslutter byen, mottar daglig nye busslaster med internflyktninger - rundt tre millioner kolombianere har så langt måttet flykte fra sine hjem som følge av den voldelige konflikten på landsbygden. Vi hadde hatt møter med lærere og elever som var involvert i et prosjekt der den norske stiftelsen Golden Colombia bidrar, og sto nå og småpratet med noen av elevene utenfor skoleporten. Barna strålte og lo slik de hadde gjort hele dagen; kolombianerne havner konsekvent på toppen av alle målinger av innbyggernes lykkeopplevelse i ulike land på tross av alle landets problemer.Plutselig hadde vi fått selskap. Noen bak meg røsket tak i skuldervesken min. Jeg snudde meg men så ham ikke, jeg så kun kameraten hans, tre skritt bak: Bredbent, med revolveren hevet på strake, spinkle armer. 14-15 åringer - skjønt øynene røpet at de ikke lenger var barn. Med vesken min forsvant de rundt hjørnet, i full fart på vei mot en tidlig død. Eller i beste fall, for dem, en karriere i vold og lidelse som paramilitære, geriljasoldater eller yrkeskriminelle i narkomafiaen. Mulighetene er mange i landet hvis kors er å være den rike verdens kokainkammer.