AKTIV: Carl I. Hagen gikk til valg i Oslo i fjor på å ville selge Oslo Nye Teater og andre kulturaktiviteter. Det har han ikke lykkes med, men han har klart å stoppe etableringen av en ny: Munchmuseet. Slikt vil en borgerlig regjering måtte slite med på nasjonalt nivå. Foto: Dagbladet
AKTIV: Carl I. Hagen gikk til valg i Oslo i fjor på å ville selge Oslo Nye Teater og andre kulturaktiviteter. Det har han ikke lykkes med, men han har klart å stoppe etableringen av en ny: Munchmuseet. Slikt vil en borgerlig regjering måtte slite med på nasjonalt nivå. Foto: DagbladetVis mer

Den hvite flekken på kartet

Er Civitas nye bok om liberal kulturpolitikk et varsel om at Høyre for alvor vil utforske den siste hvite flekken på kartet? Det er grunn til å tvile, skriver Geir Ramnefjell.

Forfatterne av ukas mye omtalte bok - «Kultur for kulturens skyld» - Civitas skisse til en liberal kulturpolitikk, åpner selv forordet med å skrive: «Kultur kommer ikke til å være et viktig tema i stortingsvalget 2013. Kanskje blir det ikke noe tema i det hele tatt.»

Så ærlig kan det sies. Kulturpolitikk er ikke et tema som fenger velgerne. Debatten om Munch i Oslo går for eksempel over hodet på svært mange. Da vi gjennomførte en spørreundersøkelse i desember i fjor - midt under den svært avgjørende avstemningen i Rådhuset om «Lambda» i Bjørvika, var det ned mot 20 prosent som hadde noe bevisst forhold til de ulike alternativene. Det betyr likevel ikke at det er et uviktig politikkfelt.

Arbeiderpartiet forsto dette etter valget i 2005, og satte en av sine beste menn på jobben: Trond Giske. I den rødgrønne regjeringen la de en ambisiøs plan - at kulturdepartementets budsjett skulle utgjøre én prosent av det totale budsjettet innen 2014. Det har de fulgt opp, og har siden plassert en rutinert politiker i statsrådstolen, Anniken Huitfeldt - og nå en stigende stjerne, Hadia Tajik.

I de sju årene i opposisjon har Høyre bygget opp en samlet sett nokså imponerende rekke med politikere på ulike saksfelt. Det har vært en bevisst satsning fra Erna Solberg, med knallharde krav. Tidlig opp om morran, pålest - og klar for «Politisk kvarter» og det som måtte komme.

På kulturfeltet har de ikke markert seg på samme måte. Olemic Thommesen er et hyggelig mann med innsikt i feltet, men uten samme gjennomslagskraft som mange av sine kolleger i liknende posisjoner i partiet. Det er litt hardt å si det på denne måten, men det virker ikke som Høyre har prioriert kultur.

Derfor er det unektelig spennende når Civita - høyresidens tenketank og utrettelige innspillsmaker - presenterer en hel bok om kulturpolitikk. Noe av innholdet er riktignok allerede skutt ned av Olemic Thommesen i pressen - særlig, selvfølgelig, påstanden om at de borgerlige partiene ikke avviker fra regjeringspartiene i den kulturpolitiske debatten. Thommesen avviser også, klokelig nok, bokas forslag om å dele opp Kulturrådets oppgaver, og fordele dem regionalt. Med det ville man oppnå to ting: mer administrasjon, og pulverisering av Kulturrådets gode fagmiljø.

Hvis jeg skal fortsette, er også forslaget om å fjerne kravet om ett folkebibliotek i hver kommune en svært dårlig idé. Nedleggelse av Riksteatret, Rikskonsertene og den kulturelle skolesekken det samme. Dette er ordninger som sikrer tilgang på kvalitetskultur rundt om i hele landet. Besvergelsen om at regjeringen fører en instrumentell kulturpolitikk - fordi de ønsker å gjøre kultur tilgjengelig for alle, er bare merkelig. Det er vanskelig å forstå at det å ville gjøre kultur tilgjengelig for folk, uavhengig av økonomi og geografi, er en forbrytersk tanke.

Boka har likevel flere interessante forslag. Skattefordeler ved kulturdonasjoner og gaveforsterkning, alså at et privat bidrag utløser en prosentdel støtte fra det offentlige, kan være fornuftig - så lenge det skjer under en viss kontroll. Det offentlige har en svært dominerende posisjon som finansieringskilde, og det kan definitivt være sunt å stimulere til flere alternative pengekilder.

Initiativet om å la kulturinstitusjonene være gjenstand for evalueringer - og avhengige av å søke om finansiering på 3- og 5-årsbasis, er heller ikke dumt tenkt. Avstanden mellom virkeligheten i frilans- og institusjonskulturen er himmelvid.

Det samme er de økonomiske rammevilkårene i medie-Norge, så forslagene om å innskrenke NRKs virkeområder er antakelig et standpunkt som kommer til å få økende oppslutning.

Alt dette er vel og bra, men så var det bare ett problem: Frp. De er ikke synlig opptatt av å «satse på elitekultur», som er et av Kristian Meisingsets budskap - kulturredaktøren i Minerva og medforfatter i boka. I det siste har Carl I. Hagen i Oslo gjort sitt beste for å torpedere byggingen av Munch-museet. Denne uka har Frps Stortingsrepresentanter gjort et stort nummer av å kreve Jesus på NRK i adventstida. Christian Tybring Gjedde står stadig og hakker i det samme sporet: om viktigheten om å ta vare på den norske kulturen, som han anser som en statisk størrelse. Også dette er helt på tvers av innholdet i boka - som har et eget kapittel som heter «Mindre nasjonalkonservatisme - la oss bli globale».

Hvordan skal Høyre navigere i dette minefeltet? Hvordan skal de bli en troverdig og framoverlent aktør i kulturdebatten? Vil de ta seg råd til å plassere en som Torbjørn Røe Isaksen på feltet? En mann som klarer å plassere hiphop-referanser og stortingsdebatt-referanser i samme tweet, og som er fast gjest i P3, er et opplagt førstevalg. Men det kommer ikke til å skje. Hva med Meisingset selv? Han har noen vriene Frp-bemerkninger å drasse på - for eksempel den tredje setningen i forordet på boka: «Kanskje slenger Fremskrittspartiet ut sine rituelle fornærmelser mot ?rødvinsdrikkerne på Kunstnernes Hus?».

Det sitatet høres mest ut som en rituell fornærmelse av Frp-ere. Selv om det kan virke overbevisende og beroligende på kulturinteresserte med Høyre-sympatier, er det nok et ganske dårlig utgangspunkt for praktisk samarbeid i den virkelige verden etter valget - der en borgerlig regjering vil være helt avhengig av støtte fra Frp. Og da får vi nok ikke den rene, pene, liberale kulturpolitikken som Civita drømmer om.