Den hvite manns byrde?

TORBJØRN RØE

Isaksen og Nikolai Astrup i Unge Høyre vil helst bortforklare privatiseringsproblematikken i sitt svar til oss 13. juli. Men før de kommer så langt, angriper de Attacs standpunkt mot privatisering og konkurranseutsetting med en påstand om at vi «nekter å ta tak i solidaritetens grunntanke, nemlig det å gi avkall på noe til fordel for noen andre». De definerer essensen av solidaritet: «Essensen er altså å oppgi et gode - helt uselvisk - for å hjelpe de som virkelig trenger det.»

Solidaritet er et flertydig ord, men det er vel ikke det samme som veldedighet? FNs visegeneralsekretær Jan Egeland har sagt det slik: «Solidaritet står i sterk kontrast til den tradisjonelle borgerskapets veldedighet, som ikke ønsker å forandre, men bare være snill.» For Isaksen og Astrup er imidlertid solidaritet et synonym for veldedighet. Til støtte for sin tolkning kan de kanskje anføre Kunnskapsforlagets Norsk ordbok for grunnskolen : «Hvis man viser solidaritet med fattige mennesker, for eksempel i u-land, så stiller man opp og hjelper dem.»

IMIDLERTID: HVIS

guttene fra Unge Høyre planlegger en videre karriere inn i voksenpolitikken, bør de før eller siden oppgradere til Kunnskapsforlagets Norsk ordbok . Under «solidarisk/solidaritet» finner vi der «samhold; samfølelse (...) være sammen om, ha felles ansvar.» Liberalistene i Unge Høyres veldedige drøm om «å oppgi et gode - helt uselvisk», passer ikke umiddelbart inn her.

Vi er helt enige med Unge Høyre i at det globale handelssystemet er grunnleggende urettferdig og at Norge på dette området må gi, uten å kreve noe tilbake fra fattige land. Attac krever fjerning av alle eksportsubsidier til norsk landbruk. Vi krever økt markedsadgang for de fattige landenes varer, og ikke bare råvarer, på de rike landenes markeder.

Men gjennom verdens handelsorganisasjon (WTO) blir markedstilgang for jordbruksprodukter nå brukt som et pressmiddel mot utviklingslandene, for å få dem til å gjøre som EU, USA og Norges regjering vil: Åpne opp sine tjenestesektorer for internasjonale storselskaper. Hvis fattige land forsøker å skjerme seg for presset, trues de ofte med kutt i bistand. Vestens egoistiske politikk overfor de fattige landene føres også av Norge, tross all skjønnmalende retorikk, og her er det som kjent Høyre som bestyrer Utenriksdepartementet. Kan vi vente et brudd mellom veldedighetsorganisasjonen Unge Høyre og dens næringslivsfikserte og norgesegoistiske moderparti?