Den hvite manns tale

Reisebok i en 70-tallssjanger: Jeg har funnet den perfekte frigjøringsbevegelsen.

BOK: Hvorfor er den danske reiselivslitteraturen så uendelig mye rikere enn den norske?

Det skyldes blant annet at Det danske østindiske kompani ble etablert alt i 1616, få år etter at engelskmennene og nederlenderne hadde etablert sine.

Hvit manns byrde

Slike tradisjoner har gjort danskene verdensvante. Men de har også ulemper, en danske representerer i høy grad den hvite mann. Dagens dansker kan selvfølgelig ikke lastes for noe som skjedde for snart 400 års siden, og var ikke Danmark tidlig ute da de forbød slavehandelen i 1797?

Likevel er det forbausende at Carsten Jensen helt i begynnelsen av boka kan skrive: «Jeg reiste ikke rundt i Burma som representant for noen spesiell ideologi.» Det er kanskje riktig, men nær sagt uansett hvor den hvite mann kommer i verden, blir han tatt som representant for kolonialisme, undertrykkelse og så videre. Man representerer en forhistorie enten man vil eller ikke. Det er dette som er den hvite mannens byrde.

Ideell bevegelse

Men boka byr på flere overraskelser. Carsten Jensen har oppsøkt en frigjøringsbevegelse og han blir om ikke politisk frelst så i alle fall imponert over politikken og menneskene han treffer. De er ikke religiøse fundamentalister, men sånn passe kristne. De er ikke nasjonalister, men for demokrati og menneskeretter. De dreper bare når de må og er mot terror og skriver en ny demokratisk grunnlov for et føderalt Burma.

Frigjøringsbevegelsen passer mistenkelig godt til hvordan frigjøringsbevegelsene bør være akkurat nå. Den retter seg ikke engang mot den rike verdenen, men mot en bøllete militærjunta i Burma, som også er alle opplyste europeeres og amerikaneres fiende.

Det ligger også en god del romantikk i Jensens fascinasjon for dette ukjente folket i Burma. Det har tapt alle slag og alltid trukket seg tilbake, likevel har det aldri gitt opp.

Overraskende

Uforfalsket romantisering er det også når Jensen hevder at «for karenene var det ingenting som forandret seg». Det er den første setning som faller europeere inn når de kommer til de gamle koloniene, det er overraskende å finne en så rendyrket eurosentrisme hos en så reflektert forfatter.

Det eneste Jensen stopper litt opp ved, er geriljaens bruk av miner. Men dette glemte folket i jungelen i Burma er uberørt av kommersialisme og shoppingkultur, de nyter det enkle livet i pakt med naturen, de har tid og er rolige, balanserte og harmoniske. De er ennå knyttet til det livet virkelig dreier seg om, men som Vestens oppjagete og desillusjonerte menneske har mistet kontakten med.

Estetiserende

På denne måten skiller ikke boka seg fra tilsvarende bøker fra 1950- til 1970- tallet. Også da fant europeere frigjøringsbevegelser uten feil. Slik sett er boka tro mot sjangeren. Men denne velskrevne boka innebærer også noe nytt. Slike utgivelser var moralsk og politisk agiterende pocketbøker, denne er noe helt annet.

Nå er det estetikken som gjelder, boka er ei utstyrsmessig påkostet kaffebordsbok. Det står litt om historie, økonomi, politikk og kultur, men det er ikke hovedsaken.

Carsten Jensen har hatt med seg fotograf, Elmer Laahne, som har tatt bilder bare de flotteste turistbrosjyrer har maken til av frodig jungel, vakre mennesker og landskapspanoramaer.

Krigsturisme

Boka er også et eksempel på krigsjournalistikk eller krigsturisme. Det vil si akkurat som turisten skaper antituristen, skaper krigsjournalisten sin antikrigsjournalist. Når CNN pakker utstyret og drar et sted, reiser de aller fleste journalister samme vei. Carsten Jensen har rett i at akkurat da er det viktig å være på et helt annet sted. Han tenker alternativt og i en forstand politisk korrekt i en positiv betydning av termen.

Mange forfattere har vært krigsjournalister eller turister; blant andre Ernest Hemingway etter de alliertes landgang på Normandie. Nesten det første han skriver om er sensuren han ble underlagt og som han støttet. Carsten Jensen skriver om en amerikaner han møtte hos geriljaen som forbød ham å ta bilder. Og han diskuterer dette, men likevel dukker problemet som i Norge heter bokhandleren fra Kabul opp her også. Hvor lurt er det å skrive at KNLA ikke har Stringer-raketter, men at fienden deres tror det og derfor ikke tør å angripe dem fra lufta? Å publisere bilder av avdelinger, våpen og treningsleirer og fortelle at KNLA bare har en primitiv minesøker og ellers hjelper seg som best de kan med river?