FORDOMSFULL: Per Edgar Kokkvold insisterer på å se publiseringen av muhammedkarikaturene som ledd i en sivilisasjonskamp, skriver kronikkforfatteren.
FORDOMSFULL: Per Edgar Kokkvold insisterer på å se publiseringen av muhammedkarikaturene som ledd i en sivilisasjonskamp, skriver kronikkforfatteren.Vis mer

Den hvite ridderen

YTRINGSFRIHET: Den globale offentligheten stiller strenge krav til kunnskap for talspersoner. Det bør vi også gjøre til generalsekretæren i Norsk Presseforbund.

||| PUBLISERINGEN av Muhammed-karikaturene avslørte de ulike posisjonene norsk presse har i forhold til ytringsfrihet og islam. Standpunktet til generalsekretæren i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold har imidlertid vært klinkende klart. Karikaturene må trykkes. Men Kokkvold har ikke alltid vært like prinsipiell.

Et kort tilbakeblikk. 26.september 2003 publiseres artikkelen «Natt & Dags guide til å få sex med muslimske jenter» Journalisten heter Bård Torgersen, og kombinasjon av satirisk tekst og illustrasjonene (utdrag fra Koranen) provoserer. En knapp uke senere blir navnebroren til Bård Torgersen banket opp av en gjeng med pakistanske gutter. Hendelsen blir kommentert av Per Edgar Kokkvold under tittelen «Send dem på kurs i ytringsfrihet».

Kokkvold er en av Norges mektigste aktører i presse-Norge. Som generalsekretær i Norsk Presseforbund, et fellesorgan for norske medieorganisasjoner og -bedrifter, innebærer dette at hver gang pressen står overfor etiske dilemmaer, eller stridigheter rundt ytringsfrihet, er det han som svarer. Han kaster frem et konkret forslag i Dagbladet: «Andregenerasjons innvandrere trenger opplæring i hva ytringsfrihet er og hva vår form for pressefrihet betyr. Det hadde vært bedre om gjerningsmennene hadde brakt artikkelen inn for Pressens Faglige Utvalg».

FORSLAGET underbygger stereotyper om muslimer som irrasjonelle og kunnskapløse i forhold til elementær demokrati. Uttalelsen er klart eurosentrisk og fordomsfull. Andregenerasjonsinnvandrere er født og oppvokst i Norge og produkter av det norske skolesystemet. Hvis det er noe som har sviktet i sin videreformidling av demokratiske rettigheter, er det den norske skolen. I 1997 ble jeg invitert til å være med i Ytringsfrihetskommisjonen der jeg blant annet støttet kommisjonens forslag om å avvikle blasfemiparagrafen. Så jeg reagerer ikke mot Kokkvold som krenket muslim. Problemet er Kokkvolds sveipende generalisering.

Et par dager etter Dag og Natt-debatten møtes vi til debatt på NRK P3. Til min forbauselse sier han «muhammedaner» flere ganger. Alle med et minimumskjennskap til islam vet at muslimer ikke tilber Profeten. Ved å benytte en slik betegnelse posisjonerer Kokkvold seg inn i en verden som gir assosiasjoner til Tintin, hottentotter og negre. En mann som uttaler seg på vegne av norske journalister kan ikke tillate seg å være så uvitende.

BÅDE SOM SPALTIST og kommentator har Kokkvold redusert internasjonale politiske konflikter til religions-og sivilisasjonskonflikter, og muslimske talspersoner får gjennomgå når de utfordrer norske forestillinger. I 2004, når regissøren Theo van Gogh myrdes på grunn av filmen «Submission» sier den daværende talsmannen for Islamsk Råd i Norge, legen Zahid Mukhtar, i debattprogrammet Holmgang: «Jeg har forståelse for det, selv om det ikke finnes hjemmel for at noe slikt skal skje. Selv om jeg forstår at begeret kan renne over for noen, så oppfordrer vi alle muslimer til ikke å begå slike handlinger».

Kommentaren får massiv oppmerksomhet. Kokkvold reagerer også: «Dersom de muslimske organisasjonene i Norge ikke klarer å holde seg med talsmenn som utvetydig står opp for ytringsfriheten, for den holdning at enhver må kunne ytre seg uten å risikere å bli forfulgt eller henrettet for sine meninger, har de i virkeligheten bare seg selv å takke dersom forholdet mellom muslimer og kristne utvikler seg i en farlig retning. Og dersom vi andre, som fortsatt representerer flertallet i dette landet, ikke lenger klarer å fortelle Muslimsk Råd Norge hva vi kan akseptere og hva vi ikke kan akseptere, vil vi en dag våkne til en livsform som vi ikke ønsker.»

Men Mukhtar begår en intellektuell øvelse det må være rom for, og han fordømmer drapet. Kokkvold reduserer dette til en kamp mellom kristne og muslimer som kan ta en farlig (!) retning. Han sparer ikke på patosen når han advarer om at en uønsket livsform (!) kan oppstå som en konsekvens av at muslimer ikke hører på hva VI (min uthevelse) har å fortelle om ytringsfrihet. Han skriver videre: «Ytringsfrihet er til nettopp for kjettere, for avvikere, for annerledes tenkende, for opprørere både til høyre og venstre». Er ikke Mukhtar nettopp alt dette?

KRONIKKFORFATTEREN: Nazneen Khan-Østrem.
KRONIKKFORFATTEREN: Nazneen Khan-Østrem. Vis mer

DET ER IMIDLERTID i forbindelse med publiseringen av karikaturtegningene i 2005 og 2006 at posisjonen til Kokkvold byr på alvorlige utfordringer. I løpet av våren 2006 blir trykkingen av karikaturene fordømt av Bill Clinton, Kofi Annan, Jack Straw og Jaques Chirac.  Men ikke av Kokkvold, selv om karikaturene definitivt ikke er skapt i et nøytralt ideologisk rom. Kokkvold insisterer på å se publiseringen som ledd i en sivilisasjonskamp. Det er oss mot dem. I et portrett i A-magasinet i 2008, med overskriften «Hatets Skyteskive» sier han: «Vi er for ettergivende overfor islamismen. Retten til å fornærme biskoper og imamer er helt sentral for vår livsform. Jeg er bekymret. Vi behøver noen som våger å si i fra, som tør å si til de fredelige, anstendige muslimer at de er nødt til å ta et valg, at ytringsfrihet er prisen de må betale for å dyrke sin tro her i landet. Liker de det ikke, får de reise.»

Dette er oppsiktsvekkende. I tillegg opererer Kokkvold med et premiss om at muslimer som ikke liker hans Norge, må komme seg ut av landet. Svært mange muslimer i Norge er faktisk norske statsborgere. Hvor tenker Kokkvold seg at de skal reise? Og hvor synes han de mange etnisk norske, som ikke er enige i de grensene ytringsfriheten har i dag, skal gjøre av seg?

HØSTEN 2008 blir det kjent at historikeren David Irving er invitert til Litteraturfestivalen i Lillehammer. Kokkvold er sterkt i mot besøket. Hans ståsted møter kritikk fra blant andre Stig Sæterbakken som mener Kokkvold motsier seg selv. Tidligere har Kokkvold sagt at man «har ikke lov til å kompromisse om ytringsfrihet» og «Ytringsfriheten er retten til å si det andre ikke liker å høre». I forbindelse med Dag Solstads essay «Om ytringsfrihet» hevder Kokkvold dessuten at retten til å tenke og uttrykke sine tanker står over alt annet og er forutsetningen for alt annet. Men ikke for Irving?

Ved inngangen til 2010 blir tegneren Kurt Westergaard angrepet. Kokkvold er opprørt: - Når norske og andre medier fortsatt ikke våger å trykke disse harmløse tegningene, er det ikke fordi vi har bøyd oss i respekt for muslimenes tro, men fordi vi har bøyd oss i frykt for islamistenes terror, hvilket vi aldri må finne på å gjøre, sier Kokkvold til NRK. Han insisterer på å omtale karikaturene som harmløse, noe som understreker hans manglende vilje til å forstå den historiske og politiske konteksten tegningene ble trykket i. Han refser norske medier som har valgt å ikke trykke tegningene. Dette er en normativ posisjon som er problematisk.

DET KAN IKKE VÆRE for mye å be generalsekretæren i Norsk Presseforbund om å reflektere over den muslimske kritikken som kommer fra svært ulike hold, og ikke bare fra barbariske islamister ute etter å destruere vår livsform, hva dette nå enn måtte bety. Generalsekretæren skal være en vokter alle kan ha tillit til, en som evner å ta innover seg pågående prosesser uten å komme med generaliserende eller stigmatiserende påstander.

Ytringsfriheten fortjener det.

Denne kronikken er en kortversjon av Khan-Østrems essay i neste nummer av Samtiden som lanseres førstkommende tirsdag.