Den inkarnerte ondskap

Sterk kost om ondskap og isolasjonisme.

BOK: Menneskelig isolasjonisme er en av de store dødssynder i Carlings forfatterskap. Til tider er den til å forstå, denne hangen til å lukke seg inne i sitt eget selv, men like fullt avler den ikke annet enn dårligdommer.

I den posthumt utgitte «Eneboeren» finnes det ingen unnskyldning for den. Her relateres den direkte til ondskap og total mangel på empati.

Mørkt hjerte

I Alex Hurts bryst banker et mørkt hjerte. Brutalt har han herjet med andre mennesker og hundset med deres følelser. Selv er han kald, en mann som bare tilhører seg selv, en mann som blir ille berørt hvis han tar seg selv i å vise svakhet. Villig til å drepe har han også vært, uten mening, uten motiv, bare for å oppleve at han er til. Ofrene skjenker han aldri noen tanke. Han har leoparden som sitt forbilde. Mangt et dyr og mangt et menneske har han drept, men aldri en leopard.

I livets aftentime har han slått seg ned i en liten hytte på en savanne et sted i Afrika. Her lever han i splendid isolation, som den ytterste konsekvens av det liv han alltid har levd. Alt torde sånn sett være såre vel. Men minnene tar til å plage ham. Det likner ond samvittighet. Men han forsøker å skyve disse følelsene fra seg. Et par skrekkinngytende episoder med to av den nærliggende landsbyens innbyggere viser at han er den samme gamle hva onde handlinger angår. Likevel er det noe som er annerledes. Eneboeren Hurt er en mann som merker at livets krefter er i ferd med å svikte ham. Det er derfor han plages av onde tanker. Det likner et selvoppgjør, men det er ikke det.

Leiesoldat

«Eneboeren» er en studie i selvtilstrekkelighetens og ondskapens fenomenologi. Hurt er neppe tenkt som en realistisk figur. Til det er han for outrert. Han har kone og barn, han har vært professor (!), til og med på det humanistiske fagområdet, han har til og med forsøkt seg som forfatter. Så bryter han opp fra det hele for å delta som leiesoldat i en borgerkrig i et afrikansk land. Først her føler han seg for alvor levende. Han er likegyldig med hvem han kjemper for eller imot. Det er spenningen og trangen til å drepe som driver ham.

Hurt er inkarnasjonen av alt det humanisten Carling fryktet for og kjempet mot gjennom hele sitt liv. Han er den menneskelige ondskap og avstumpethet i renkultur, den djevel som har fulgt den menneskelige barmhjertighetsfølelse som en skygge gjennom hele menneskehetens historie.

Et mord

I boka siterer Carling et fyndord som han titt og ofte har vendt tilbake til. Å dikte er å finne en historie til en erfaring. Her blir den snudd på hodet. Som forfatter skal Hurt skildre et mord. For å kunne det må han selv ha begått et. Det gjør han da også - uten skrupler. Dette mordet er en av mange makabre episoder i romanen. I det hele er «Eneboeren» Carlings mest groteske bok.

«Eneboeren» er ei bok med sterk virkningskraft selv om den ikke i ett og alt virker gjennomarbeidet som litterært verk. Den annonseres som den første av flere posthume utgivelser. Selv om forfatteren er død, har han altså ikke sagt sitt siste ord. Vi bør være Gyldendals redaktører takknemlig for at de har visst å forvalte hans litterære testament på rett vis.