CORMAC MCCARTHY: En av USAs mest omtalte forfattere, men han gir bare ytterst sjelden intervjuer. Foto: GYLDENDAL
CORMAC MCCARTHY: En av USAs mest omtalte forfattere, men han gir bare ytterst sjelden intervjuer. Foto: GYLDENDALVis mer

«Den inneholder bilder du aldri vil glemme»

Les «Blodmeridianen» nå, skriver anmelder.

||| ANMELDELSE: Cormac McCarthys roman «Blodmeridianen» (1985), som nå foreligger på norsk, er et vannskille hans romankunst.

McCarthy debuterte i 1965 med romanen «The Orchard Keeper» og ble tildelt Faulkner-prisen (The William Faulkner Foundation Award) for beste amerikanske debutroman det året.

Deretter fulgte «Outer Dark» (1968), «Child of God» (1974) og «Suttree» (1979), som var den første romanen han begynte å skrive før han la den til side. «Suttree» er McCarthy kanskje mest humanistiske roman, en slags nattsvart slektning av Mark Twain. Handlingen i de fire første romanene, med unntak av «Outer Dark», er lagt til østre Tennessee.

Med «Blodmeridianen» forlater McCarthy den gotiske heimstaddiktningen fra sørstatene og flytter seg vestover som en Joseph Conrad til hest og begynner å skrive frem en helt egen type westernromaner hvor handlingen er lagt blant annet til Texas og grenseområdene mot Mexico.

Etter fire westernromaner følger perioden med «Ikke et land for gamle menn» (2005) og «Veien» (2006), hvor han elegant låner virkemidler fra underholdningslitteraturen og skriver romaner ingen forblir upåvirket etter å ha lest. Å lese denne fortellingen er en øvelse i avsky, det er å utsette seg for et gnurende, eskalerende ubehag mens man lengter etter en katarsis som aldri kommer.

«Blodmeridianen» er et helt annet beist enn McCarthys andre romaner, intensiteten er absolutt og den er så langt fra tanketom underholdningsvold det er mulig å komme. Den er på samme tid både en westernroman og en antiwestern, som Sara Spurgeon skriver om den i sitt fine essay i «Exploding the Western: Myths of Empire on the Postmoderen Frontier» fra 2005.

«Blodmeridianen» er en glorifisering av amerikansk imperialisme — eller kanskje en fordømmelse av det samme, den er myte eller antimyte alt etter som man leser. Gjennom romanen følger vi en omflakkende tenårsgutt omtalt som Guttungen og mesteparten av romanen handler om hans opplevelser med Glanton-banden, en særdeles rå gjeng skalpjegere som massakrerer horder av indianere og det meste annet levende liv de støter på i grenselandet mellom USA og Mexico i et par år rundt midten av attenhundtretallet.

Banden er blitt hyret av en meksikansk guvernør som betaler 100 dollar per skalpert rødhud. Det dreier seg om en særdeles blodtørstig og vill gjeng — for øvrig helt klart i slekt med Sam Peckinpahs antihelter i filmen «The Wild Bunch» (1969) — som svinger knivene med nytelse — den samme nytelsen McCarthy skildrer faenskapen med — på sin ville ridetur lukt inn i aftenrøden i vesten.

«Den inneholder bilder du aldri vil glemme»

Sammen med banden rir deres tidvise åndelige leder, dommer Holden, en enorm, totalt hårløs mann uten verken øyenbryn eller vipper med en skalle som «en stor blek kuppel som skinner lik et digert fosforescerende egg».

Første gang både vi og Guttungen møter Holden er på et vekkelsesmøte i Texas. Holden støvler inn iført oljehyre og ymter frampå om at pastoren som preker har pleid kjødelig omgang med så vel små piker som geiter. Pedofil voldtektsmann og sodomitt er anklagen.

Herrens tjener klarer seg dårlig unna og et masseslagsmål oppstår med påfølgende vill skyting hvor kulene utelukkende treffer uskyldige. Da Guttungen seinere støter på Holden i en stinn bar, får han vite at Holden aldri før har hørt om pastoren, enda mindre sett ham for sine øyne.

Det oppstår en underlig taushet i baren før samtlige gjester rauter ut i rå latter da de innser konsekvensene av Holdens handlinger og hvor langt han er villig til å gå for å forskyve balansen mellom rettferdighetens vektskåler. Eller for å si det med Dennis Hoppers ord om oberst Kurtz i filmen «Apokalypse nå»: «Han har utvidet min bevissthet, mitt sinn.»

Romanen er spekket med groteske beskrivelser, men også med scener preget av en nesten tivoliaktig følelse, og en av de mange beskrivelsene av indianere kunne vært sakset fra den tom waitske læreboka i villevestenbeskrivelser, under kapitlet villmenn: «En hærskare ... ekvipert fra en feberfantasi med dyrehuder og silkeplagg og stykker av uniformer ennå tilsølt av blod fra tidligere eiere, kapper fra myrdede dragoner, snorbesatte kavalerijakker, en i flosshatt og en med paraply og en i hvite knestrømper og blodig brudeslør ... og en i snippkjole båret bak frem og for øvrig naken ...»

«Blodmeridianen» er en pervertert katt-og-mus jakt gjennom den særdeles ville ur-vesten flere tiår før cowboyer og kvegdrift, en hypervoldelig pikareskroman hvor hederlige hvite menn og noble villmenn er like sjeldne som en laugestamp. Romanen yter voldsom motstand, den er like lite lett å lese som villhestene i den er å temme og voldsskildringene mange og intense.

Hovedpersonene er uten unntak særdeles usympatiske, men fascinerende skildret, og romanen er så vakkert skrevet at de fyller meg med følelser jeg har store problemer med å takle rasjonelt. Til tross for at romanen er massivt avskyelig, er den et fantastisk sted å oppholde seg og den fortjener å leses langsomt — noe som gjør boka enda mer påtrengende.

«Blodmeridianen» er en historie som tvinger leseren til å bevitne ondskap ikke for å forstå den, men for å innse at den uforklarlig er, at volden er virkeligheten og at man ikke slipper unna slik Anton Chigurh demonstrer så effektivt med sitt pressluftdrevne slakteredskap i «Ikke et land for gamle menn».

Konkret er «blodmeridian» både grensa Guttungen og kumpanene krysser og det sporet de følger. Uttrykket betegner også sola på sitt høyeste og mest ubarmhjertige da de mest nedrige tanker får luft under vingene som musvåker mot en blodrød himmel og de mest basale drifter får fritt spillerom.

«Blodmeridianen» er en gresk tragedie med seksløper, skrevet med kølsvart humor og samme kontroll over virkemidlene vi finner i de islandske sagaene. Den er en overveldende skildring av lidelse til leserens skrekkblandete forlystelse. For øvrig er deler av Blodmeridianen basert på historiske figurer og nøkkelhendelser, McCarthy har hentet inspirasjon fra de upålitelige memoarene til Samuel Chamberlain som red med Glanton-gjengen og skildret dette med et selektivt sinn og en subjektiv penn.

Etter å ha herjet rundt i grensetraktene på meksikansk side i månedsvis, vender Glantons bande tilbake til Arizona hvor de sammen med lokale Yuma-indianere tiltvinger seg kontrollen over driften av en ferge og sporenstreks og brutalt begynner både å rane passasjerer og det som verre er: «Hester ble inndratt og kvinner voldtatt og lik begynte å flyte ...»

Men snart får de smake sin egen medisin, servert dem i dugelige doser av de selvsamme indianerne i samarbeid med det amerikanske kavaleriet. Mesteparten av banden blir drept, dommer Holden unnslipper og Guttungen ender opp i kasjotten og får aleine skylda for gjengens endelikt før han til slutt selv møter sin skaper i den massive, nakne formen til dommer Holden på en utedass i Texas mange år seinere.

«Er det noen der inne? Jeg ville ikke gått inn ... Den første mannen så etter ham før han åpnet dodøren. Allmektige gud, sa han. Hva er det? Han svarte ikke. Han skrittet forbi den andre og gikk tilbake over plankene.»  

Cormac McCarthy er en mester i tvetydige romanavslutninger og epilogen tydeliggjør ikke saken. En mann beveger seg over en slette, han lager en rad brennende hull i bakken som løper til randen av den synlige jorden. Kanskje for at vi lesere skal ha noe å navigere etter i et ellers så svart univers?

Les «Blodmeridianen» nå, den inneholder bilder du aldri vil glemme og det er kanskje den beste romanen du kommer til å lese noen gang. Og les den gjerne på norsk, for Knut Ofstad har levert en fabelaktig oversettelse, rytmisk, lydhør og poetisk arkaisk.

Fleksibiliteten og de mange nivåene i McCarthys språk er ivaretatt med presisjon og det brutale trøkket er like hett som den dødbringende ørkensola også på norsk.

«Blodmeridianen» føyer seg inn i rekka av utenomordentlig gode oversettelser av amerikansk prosa de siste årene som for eksempel «Moby Dick», «Mason & Dixon» og «Sekstusen kalde» hvor henholdsvis Herman Melville, Thomas Pynchon og James Ellroy ble iført kongenial norsk språkdrakt av Bjørn Hermann, Olav Angell og Christian Rugstad. «Blodmeridianen» er ikke bare en berikelse for leserne, den er også en berikelse av det norske språket.