TEATER: Ingar Helge Gimle er blitt noe av en ekspert på å spille grove menn med myk midte. Han er et naturlig valg for rollen som Willy Loman, selgeren som har satset hele livet sitt på en skjør ambisjon om å være populær og vellykket, i Arthur Millers «En handelsreisendes død». Når en tryglende Willy får sparken, viser Gimle at han kan spille knust som ingen annen.

Insisterende Men «En handelsreisendes død» er et intenst drama, ikke spesielt subtilt, og regissør Runar Hodne gjør skuespillerne sine en bjørnetjeneste ved å holde dem i et insisterende, sorgtungt stemningsleie helt fra starten av. Gimle og de andre har ikke mange steder å gå. Til komponist Aslak Dørums massive, mollstemte gitar blir de stående lenge og stirre ut mot publikum. Det spørs om ikke et så følelsesmessig tungt stykke trenger et lettere håndlag.

Sjelelig bunnslam Dette er den amerikanske mardrømmen: Opplevelsen av at du må være vellykket for å bli elsket, også av dine nærmeste, av at det er din egen feil om du ikke blir en suksess i mulighetenes land. Den frykten er det Willy Loman og sønnene Biff (Espen Klouman Høiner) og Happy (Herbert Nordrum) alltid har med seg. Ingen av dem tør helt å vedgå det. De stekes sakte i sin egen selvforakt.