Den israelske strategien

«Når området nå koker over, blir det presserende å minne om det ujevne maktforholdet og om israelernes 30-årige historie som okkupanter av Øst-Jerusalem.»

Etter toppmøtet i Camp David ble de palestinske forhandlerne tillagt mye av ansvaret for at man ikke kom fram til en løsning på de vanskelige spørsmålene om Jerusalems status og de palestinske flyktningene. På bakgrunn av slike framstillinger, og når området nå igjen koker over, blir det presserende å minne om det ujevne maktforholdet mellom Israel og palestinerne, og om israelernes 30-årige historie som okkupanter av Øst-Jerusalem.

Det er 33 år siden Israel angrep Jordan og okkuperte Øst-Jerusalem, og 20 år siden Israel ensidig annekterte byen. Denne «frigjøringen» av Jerusalem hadde enorm betydning for den israelske stat og feires hvert år. Siden 1967 har også myndighetene ført en langsiktig og bevisst politikk, i strid med internasjonal rett, for å virkeliggjøre forestillingen om Jerusalem som en jødisk by.

Da Oslo-avtalen ble underskrevet, ble man enige om å utsette de vanskelige spørsmålene til slutt, under forutsetning av at ingen av partene skulle endre status quo fra 1993. Dette har ikke vært tilfelle. I skyggen av forhandlingene, og resultatene som er oppnådd siden 13. september 1993, har den israelske stat og Jerusalem kommune fortsatt sin langsiktige strategi for å få hevd på Øst-Jerusalem, med Gamlebyen. Ekspropriering av palestinsk eiendom, frarøvelse av identitetskort for palestinske jerusalemborgere, ødeleggelsen av palestinske bolighus, settlementbygging, overtakelse av palestinske bolighus og veiutbygging har skjedd i et stadig raskere tempo.

Verdenssamfunnet er klar over dette og protester har forekommet; særlig har settlementet på Jebel Abu Ghneim, eller Har Homa, skapt internasjonalt engasjement. Likevel er mønsteret at disse avtalebruddene bare unntaksvis er kommet på dagsordenen, fordi man har vært redd for at det ville skade fredsprosessen. Også norske myndigheter, som skulle ha sett det i sin interesse å overvåke Oslo-prosessen og sørge for at den ble etterlevd, har vært mest opptatt av å verne fredsprosessen. Nettopp derfor har israelsk jerusalempolitikk kunnet fortsette ufortrødent, samtidig som israelske myndigheter har slått kraftig ned på palestinske forsøk på å «etablere seg» politisk i Øst-Jerusalem.

De ensidige israelske handlingene har satt Israel i en mye sterkere posisjon enn palestinerne, før forhandlingene om Jerusalem kom i gang. Siden 1967 har den israelske stat og Jerusalem kommune ført en langsiktig judaiseringspolitikk som har hatt som mål å hindre at byen i framtida skulle kunne deles med andre. To hovedstrategier har vært rettet mot geografisk integritet og demografisk overlegenhet. Målet har vært at byen skulle «henge sammen» med jødiske områder, og at den jødiske befolkning skulle være i flertall.

I dag bruker palestinske jerusalemitter under 24% av Øst-Jerusalem. Områder som står til deres rådighet for boligbygging er helt utbygd og nye lisenser gis sjelden eller aldri, noe som fører til ulovlig boligbygging, som er utsatt for tvangsriving. Gjennom en politikk hvor områder ble definert i ulike soner: offentlig, «grønne» områder, veier og infrastruktur, og hvor byplaner for palestinske bydeler er blitt trenert over tiår, er palestinsk byutvikling helt stoppet opp.

Samtidig har byggingen av «nye bydeler» (settlements) beslaglagt nær halvparten av Øst-Jerusalem. Settlementbyggingen i Øst-Jerusalem og på Vestbredden nær Jerusalems kommunegrenser har foregått etter en bevisst strategi over 30 år, hvor målet har vært å bryte opp Øst-Jerusalem, lukke inne palestinske utbygde områder, og isolere palestinsk bebyggelse i Jerusalem fra Vestbredden. En ring av settlements isolerer nå det palestinske Øst-Jerusalem fra Vestbredden og en ytre ring rundt Stor-Jerusalem deler de facto Vestbredden mellom nord og sør. Store settlements på Vestbredden, som Maale Adummim og Givat Zeev er innlemmet i et «Metropolitan Jerusalem» og er blitt knyttet sammen med veinettet i Israel ved hjelp av tunneler, broer og «bypass-roads». Geografisk integritet for et jødisk Jerusalem er oppnådd, og forsegler tilsynelatende den jødiske stats krav på byen for all framtid.

Demografisk overlegenhet i Øst-Jerusalem er også oppnådd, og søkes stadig opprettholdt. Det gis økonomiske fordeler for israelere som vil bosette seg i de «nye bydelene», settlementene, og det oppmuntres til jødisk immigrasjon til Jerusalem. Det motsatte skjer for palestinske jerusalemitter: Byutvikling og infrastruktur i palestinske boligområder hemmes, og brudd på borettigheter og alminnelig trakassering forekommer stadig. Resultatet er en demografisk reversering i Øst-Jerusalem og en reell utvandring av palestinere. Et flertall av jødiske innbyggere i Øst-Jerusalem er et uhyre viktig politisk middel for å få hevd på en «udelt» by.

Israelsk Jerusalem-politikk siden 1967 har ikke vært styrt av byutviklingshensyn, men av en nasjonal politisk agenda. Bruddene på palestinske borgeres rettigheter, og bruddene på premissene for Oslo-prosessens forhandlinger har blitt søkt legitimert på forskjellige måter. Jødisk hevd på Jerusalem blir begrunnet ved å understreke jødiske religiøse rettigheter. Israelsk suverenitet legitimeres ved å vise til at Jerusalem ble dårlig behandlet under «fremmede makter». Israelsk herredømme søkes også legitimert indirekte ved stadig å understreke at Israel er et demokrati, som er bedre skikket og dermed har rett.

Denne legitimeringspolitikken ser vi gode eksempler på også i kommentarer og analyser som kom etter Camp David-forhandlingene. Forklaringene på hvorfor det gikk galt har gått på at Arafat ikke var fleksibel nok og ikke kunne «gi noe». Barak, derimot, var modig og gikk så langt at hans politiske liv står i fare. Det er riktig at Barak har risikert mye politisk, men dette må også ses i lys av den parlamentariske situasjon i Israel, hvor han er avhengig av støtte fra nasjonalistiske og religiøst ytterliggående grupperinger, i tillegg til kravet om en folkeavstemning. Spørsmålet er bare hva Arafat kan gi når han ikke har noe. Israel har i utgangspunktet hele Øst-Jerusalem, på grunn av en ulovlig okkupasjon, og den israelske posisjon har vært at de ikke kan oppgi noe. Palestinernes posisjon er at de har rett til full kontroll over hele Øst-Jerusalem, inkludert Gamlebyen, og byen skal ha status som hovedstad i en suveren palestinsk stat. Denne posisjonen er hjemlet i FN-resolusjoner og i internasjonal rett. Det er ikke vanskelig å se at partene «står langt fra hverandre».

Baraks utspill i sommer gikk ut på at Israel er villig til å gi palestinerne overhøyhet i de usentrale palestinske bydelene og deler av Gamlebyen, men krevde israelsk kontroll over de ulovlige settlementene, det armenske og jødiske kvarteret av Gamlebyen og Haram al-Sharif. Dette sa Arafat nei til. Hvordan kan dette framstilles som at det er Arafat som er vanskelig? Det er mulig på grunn av den massive PR-kampanjen som israelske ideologer har ført i årevis for å sikre den israelske befolkningens og verdenssamfunnets aksept for okkupasjonen av Øst-Jerusalem, ved å vise til religiøse rettigheter og forestillingen om Jerusalem som en «evig» hovedstad og en udelt jødisk by.

Når norske myndigheter i kjølvann av de «mislykkede» Camp David-forhandlingene inntar en passiv «vent og se» holdning er dette med på å fortsatt fortie det utrolige skjeve forholdet mellom partene i sluttstatusforhandlingene. Norge har lenge nok inntatt rollen som tilbaketrukken mekler: «Vi har lagt til rette for en tillitsfull dialog og nå er det opp til partene å komme fram til enighet.» Norske myndigheter kunne ha påpekt israelske overgrep og brudd på internasjonal lov i Jerusalem, istedenfor å følge den USA-styrte konsensus om at Arafat var vanskelig og Barak var veldedig. Etter «Oslo» har Norge nå en enestående sjanse til å fri seg fra Oslo-prosessens åk og begynne å forsvare palestinernes rettigheter i tråd med FN-vedtak og internasjonal rett.