ÅPENHET er ikke feil eller dumt. Det er bare det at hvis vi bare skal snakke om å snakke om å være åpne om ting så kommer vi aldri noe sted, skriver artikkelforfatteren.Illustrasjonsfoto:NTB Scanpix
ÅPENHET er ikke feil eller dumt. Det er bare det at hvis vi bare skal snakke om å snakke om å være åpne om ting så kommer vi aldri noe sted, skriver artikkelforfatteren.Illustrasjonsfoto:NTB ScanpixVis mer

Den jævla åpenheten

Hvis vi reduserer åpenhet om psykisk helse til noe som blir en integrert del av fasaden til folk så har vi tapt.

Meninger

Jeg er så lei av å snakke om åpenhet. Jeg er skikkelig lei. Med noen få hederlige unntak har vi redusert åpenhet om psykisk helse til «[sett inn kjendisnavn her] snakker ut om den tunge tiden». Det verste er at jeg har meg selv å takke.

De siste årene har psykiske helseproblemer blitt satt på dagsorden stadig oftere. Der Mental Helse Ungdom ofte var så alene at noen av oss kunne tro vi var komplett gale så blir psykisk helse som fag i skolen nå løftet fram av stadig flere. Vi snakker mye mer om psykisk helse og psykiske problemer enn vi gjorde for bare noen få år siden. Problemet er bare at vi er så jævla skinnhellige om det. Vi snakker så fint om noe som alle sier at alle burde gjøre, men som ingen egentlig vil forstå.

Da jeg, som fersk nestleder i Mental Helse Ungdom i 2008, fikk spørsmålet «hva tror du må til for å forebygge psykiske helseproblemer blant unge mennesker» svarte jeg nesten uten unntak med åpenhet. «Vi må lære oss å snakke om psykiske problemer. Det vil gjøre livet lettere for mange og terskelen for å søke hjelp tidligere». Jeg kjenner at det fortsatt sitter i ryggmargen, men det er lenge siden jeg så på det som noen løsning.

Tilfeldighetene skulle nemlig ha det til at jeg ett år senere skulle befinne meg i mitt livs verste mareritt. Jeg mistet lillebroren min i en trafikkulykke i Thailand. Han var 20. Jeg var 18 måneder eldre. Sjokket var et faktum. Begravelsen kom og gikk og plutselig sto jeg midt oppi hverdagen. Den jeg liksom skulle komme tilbake til, men som jeg ikke var klar for. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve lenger. Det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å gråte, langt mindre snakke om det.

Den oppskriften jeg så nonchalant hadde slengt fram bare noen måneder før var plutselig helt umulig å følge. Jeg hadde alltid klart å underbygge påstanden min om åpenhet ved å fortelle at jeg hadde hatt det vanskelig selv. Det hadde jeg jo. Mobbing, depresjoner og angst hadde fulgt meg store deler av livet og jeg klarte å snakke om mine erfaringer til andre. Jeg var ganske flink til det også.

Jeg oppdaget plutselig at jeg aldri hadde vært åpen. Jeg hadde snakket om åpenhet. Det er ganske stor forskjell på det. Det å være åpen betyr å snakke om det som er vanskelig akkurat nå. Jeg mener ikke at alle skal oppsøke nærmeste journalist for å skrifte, ei heller at folk må bruke lunsjen sin på å snakke om hva som er vanskelig. Jeg vil at alle som opplever at livet er jævlig tungt akkurat nå, skal klare å snakke med noen om det. Om det er bestekompisen, venninnen, dama, kona, typen, mannen, pappa eller mamma så vil jeg at folk skal finne motet til å ta kontakt og si «Du, jeg har det ikke så bra akkurat nå, jeg».

Hadde jeg klart det da så tror jeg at ting hadde gått litt bedre. Jeg tror ikke alt hadde blitt bra på flekken, det hadde kanskje vært vondt lenge for det, men byrden hadde kanskje blitt litt lettere å bære hvis jeg hadde hatt noen å dele den med. Jeg fikk det bare ikke til. Det sa stopp fordi det faktisk er jævlig vanskelig å være åpen. Istedenfor måtte jeg lære det på den harde måten. Jeg måtte bruke over to år på å komme hjem fra jobb og kollapse midt på stuegulvet fordi sorgen var så tung at knærne ikke klarte å bære den. Jeg måtte bruke over to år på klare å bli full og nummen nok til å sove, ofte klarte jeg ikke det heller. Over to år med sofaer, nachspiel, sprit under senga, unnskyldninger, bortforklaringer og dårlig samvittighet bare fordi jeg ikke klarte å finne ordene «Du, jeg har det ikke så bra akkurat nå, jeg». Til slutt kulminerte det i to halvhjerta selvmordsforsøk og den fine fastlegen min som ba meg innstendig om å legge meg inn på psykiatrisk sykehus. Der klarte jeg å være i 14 timer før jeg fant ut at jeg heller ville la meg intervjue av lokalavisa. Det er den eneste gangen jeg har brukt den utrolig stygge Mental Helse Ungdom-buffen.

Jeg fikk en psykolog på DPS som hjalp meg mer på noen få uker enn jeg noensinne hadde forventet meg. Etter fem uker sprakk byllen og så sto jeg på trappa til en kompis og grein som et lite barn. Han smilte da han så meg og da hulkingen min hadde lagt seg etter en halvtime sa han at det var første gang han hadde sett meg vise følelser på over to år. For meg var det en ny begynnelse. Jeg måtte øve meg på å være åpen. Det var skummelt og vanskelig, men med god hjelp fra denne ene kompisen fikk jeg etter hvert teken på følelser. I dag er jeg så lettrørt at det nesten er flaut.

Poenget mitt er ikke at åpenhet er feil eller dumt. Det er bare det at hvis vi bare skal snakke om å snakke om å være åpne om ting så kommer vi aldri noe sted. Når kjendiser «snakker ut» om at det var kjipt å være kjendis, så får jeg litt nok. Det går liksom sport i å snakke om at livet kan være tøft innimellom (no shit, sherlock!) og folk deler teite visdomsord på Facebook over en lav sko. Hvis vi skal redusere åpenhet om psykisk helse til noe som blir en integrert del av fasaden til folk så har vi tapt. Sosiale medier flommer allerede over av folk som er litt «mislykket» og «ikke helt perfekt», men som samtidig klarer å framstille seg selv som relativt vellykkede. Det blir for dumt.

Folk er ikke stort sett vellykkede. Stort sett er folk ganske kjedelige mennesker som lever kjedelige liv og som innimellom synes at livet er ganske vanskelig. Selv er jeg en av de grå morratrynene på trikken som ikke nødvendigvis synes at livet er en fest. La oss bare innse det; livet er ikke en fest selv om vi liker å gi inntrykk av det. Jeg for eksempel baserer hele selvbildet mitt på andre. Jeg finner ikke verdi i meg selv, men i det jeg gjør og det jeg kan.

Det hender at jeg våkner opp og ser en stygg, feit mann i speilet som ikke har noen verdi for noen og at jeg går på jobb og jobber 16 timer bare for å veie opp for at noen må bære den byrden det er å lønne dette udugelige droget. Jeg neglisjerer vennene mine fordi jeg er redd for å være til bry. Jeg stiller umenneskelige krav til meg selv fordi jeg av en eller annen grunn må fortjene å leve gjennom de tingene jeg gjør, sier og viser at jeg kan.

Livet er ingen fest. Det ordner seg ikke alltid for snille gutter. Vi kan alle dø i morgen og det er jævlig skummelt. Men det kan hende at vi kan gjøre livet litt bedre hvis vi bare har noen å dele børen med. Det er den åpenheten vi trenger

Lik Dagbladet Meninger på Facebook